Art-horror

I denne subsjangeren finner du ikke de skumleste filmene, la det være sagt med en gang. Her fokuseres mer på det estetiske og visuelle. Disse filmene skildrer fascinerende verdener og evner å fortelle originale historier på en særegen måte. Historier som ofte har flere lag og betydelig rom for tolkning. Kinematografi og musikk får nær full utfoldelse. Dette er en subsjanger som tiltrekker ambisiøse og særegne regissører. Nyskapende regissører med en klar identitet og uttrykk. Her skal det eksperimenteres og utfordres. Hvilket innebærer at disse filmene ofte vil være noe krevende for det store publikum. 

Selv om ikke filmene er så fryktelig skumle, så inneholder de en betydelig mengde mørke og ubehag. Disse filmene kan være nokså forstyrrende. De er ikke redd for å ta opp groteske og provoserende temaer og tør være nokså grafiske i sin skildring av sitt materie. Men først og fremst stoler de på at det er stemning og stil som vil skape en nervepirrende opplevelse for seeren. Og her er noen filmer vi mener lykkes med akkurat det: 

 
under the skin.jpg

Under the Skin (2014)

Jonathan Glazer, som tidligere har gitt oss den tøffe Sexy Beast, ga oss i 2014 denne fascinerende filmen med Scarlett Johansson i hovedrollen.  

En sexy dame av utenomjordisk herkomst plukker opp enslige og småkåte menn i sin varebil, men med en noe tvilsom agenda. De ledes inn i en annen verden, nakne og sårbare, hvor en brutal skjebne venter. 

Dette er først og fremst en fryktelig godt laget film. Det er ikke vanskelig å forstå at Glazer også har laget flere av musikkvideoene til Radiohead og Thom Yorke, for han har unektelig en kreativ og visuell teft. Jepp, Under the Skin ser råflott ut. Vi likte særlig godt den nifse og vakre verdenen som de stakkars mennene blir lurt inn i, men også skildringen av det urbane og rurale Skotland. Superb kinematografi. Og svært kledelig musikk. Filmen er ikke skummel i ordets rette forstand, men den leverer et mørke. En ubehagelig stemning med ubestemmelig frykt og uviss lidelse.

Filmen krever nok litt av sitt publikum. Den beveger seg sakte, med flere lange monotone scener pakket inn i tung musikk. Men hvis du lar filmen slippe inn får en du en nokså uforglemmelig reise. Den er både hypnotisk og vakker. Og ikke minst trist. Særlig i dens skildring av menneskets natur. På en personlig note så var det, etter å ha observert Johanssons jakt på disse gutta, vanskelig å ikke tenke tilbake til sin egen ungdom. En tid da one night stands ikke bare var ønsket, men også forventet. Det å plukke opp ukjente mennesker for å dekke egoistiske og primale behov, uten nevneverdig omtanke på den andres forventninger og følelser. Det kan være nokså tomt og destruktivt. Og trist. Okei, det siste ble kanskje litt mørkt og personlig, men skitt au, vi lar det stå:) 

En veldig god film som, hvis du gir den en sjanse, etterlater et varig inntrykk. 

7 bloddråper


climax.jpg

Climax (2019)

For en film. For en opplevelse. Climax er og slett et mesterverk.

Vi møter en gruppe dansere i et isolert skolebygg, som etter å ha øvd på sine koreografier igangsetter en fest du aldri har sett maken til. For punsjen de drikker av er tilsatt medikamenter med mildt sagt hissige bivirkninger.

La oss med en gang kommentere åpningsscenen. En imponerende koreografert dansescene, kanskje den råeste dansescenen vi har sett på film. Helt fantastisk filmet i en lang tagning av den legendariske Benoît Debie. Det er fascinerende, hypnotiserende og ikke minst vakkert. Kinematografien i filmen er for øvrig ut av en annen verden. Sammen med en intens lyssetting og et drivende lydspor føles det som du er fanget i et kaotisk mareritt. Eller enda verre; helvete. Særlig slutten føles som en skildring av sistnevnte.

Gaspar Noé viser et miniatyrsamfunn i oppløsning, og hvor menneskets primitive, destruktive og mørke sider får fritt spillerom. Aktørene blir til frådende dyr etter hvert som deres indre ondskap slippes løs. Dette er rett og slett fryktelig ubehagelig å se på. Det er klaustrofobisk, intenst og vondt. Den sniker seg innpå, fester solid taket og blir sittende. Horror i ordets rette forstand. Filmen er krevende, ingen tvil om det. Den har en voldsom energi og fråder om munnen. Et kompromissløst verk som nok ikke passer for alle, men du verden som vi lot oss imponere.

9 bloddråper


a field.jpg

A Field in England (2011)

Britiske Ben Wheatley er en meget spennende regissør. I 2011 ga han oss den fantastiske Kill List og året senere den hysterisk morsomme Sightseers. Vi så imidlertid ikke A Field in England komme i 2013. For dette er spesielle saker:) 

Vi befinner oss på en åker i England under et blodig slag i den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet. Fire menn flykter fra slaget og legger ut på en felles reise. En av karene overbeviser gruppen til å hjelpe ham med å finne en skatt som skal være gravd ned i området. Tror ikke vi skal avsløre så mye mer. Men det som skjer er både absurd og brutalt. 

Dette er en utfordrende film. Et slags kostymedrama på syretripp. En uforglemmelig mørk reise inn i en marerittaktig verden full av hallusinasjoner og aggressivitet. Den er til tider nokså morsom, samtidig som den er beksvart. Det er kaotisk og hypnotiserende. Overraskende underholdende og overraskende ubehagelig.  

Filmen er for øvrig skrevet av Wheatkey´s kone Amy Jump, som også skrev Kill List. Så du veit at det ikke kan bli dårlig. Og det blir det heller ikke. Tvert imot. Dette er både originalt, krevende, hypnotisk og forstyrrende. Vi ber ikke om mer:)

8 bloddråper


suspiria.jpg

Suspiria (1977)

Et annet godt eksempel på Art-horror er Dario Argento´s Suspiria fra 1977. En ikonisk film, og kanskje Argento´s mest kjente og kritikerroste verk. 

En ung amerikansk danserinne, Suzy, ankommer Freiburg, Tyskland, for å starte på en prestisjefull danseskole. Allerede ved ankomst bevitner Suzy mystiske hendelser, og hun får snart mistanke om det noe som ikke stemmer ved skolen. Og siden dette er en horrorfilm, så har hun selvfølgelig rett i det. 

Suspiria er en visuell nytelse, en orgie av lys og farger. Og med et av filmhistoriens beste lydspor, signert det italienske prog-bandet Goblin. Deres musikk setter unektelig sitt preg på det hele. Og det låter tøft. Filmen inneholder noen fantastiske bilder. Lyset og fargene lager en drømmeaktig og forførende verden, det er både estetisk vakkert og forstyrrende. Her er det nok flere regissører som har latt seg inspirere, fra Nicolas Winding Refn til Wes Anderson. Det ser bra ut, helt klart. Og det er det visuelle som er filmens utvilsomme styrke. Men det er ikke alltid nok for å kompensere for en haug med haltende dialoger og middelmådig skuespill. For ikke alt som skjer i filmen er like overbevisende. Synd, for Argento er farlig nær å lage et lite mesterverk. 

Filmen blir aldri riktig skummel. Men den er spennende. Og den tør være nokså grafisk. Struper kuttes, kropper spiddes og blodet fosser. Vi syns særlig scenen med piggtråd var fiffig. Historien er god og settingen creepy og klaustrofobisk. Det er kanskje å banne i kirka, men vi har en viss forståelse for at det kommer en remake senere i 2018, for med bedre skuespillere og strammere manus kan dette bli riktig så bra. 

7 bloddråper


neon demon.jpg

The Neon Demon (2016)

Den danske regissør Nicolas Winding Refn er en artig skrue. Han ga oss kanskje skandinavias tøffeste film med Pusher, og viste med Drive at han er en av de største regissørene som Norden har fostret. Og med The Neon Demon befester han sin posisjon som en original og spennende stemme. Han er både sterkt mislikt og bejublet. Og det er gøy med folk som skaper engasjement. 

Filmen finner sted i det overfladiske og kyniske modell-miljøet i Los Angeles. Vi har begge tilbrakt nok tid i LA til å skrive under på at dette kan være et mørkt og usympatisk sted. Og Refn er ikke nådig i sin skildring av de forfengelig og sjelløse karakterene som forsøker å skape en karriere basert på sitt utseende. Motebransjen er kanskje den mest bedritne og unødvendige bransjen mennesket har skapt. Vi ville helt klart vært et bedre samfunn uten. 

En tenåring ankommer LA for å bli modell, og hennes naturlige skjønnhet skaper umiddelbart irritasjon og frykt hos de etablerte modellene. Hvordan håndterer damene at en ny, og ikke minst yngre og flottere, konkurrent kommer inn? Og hvordan håndterer den unge jenta å plutselig få så mye oppmerksomhet rundt sitt utseende? 

Kinematografien er fantastisk. Filmen er en visuell nytelse med sitt hissige bruk av lys og farger. Refn sitt signatur-uttrykk er helt klart på plass. Han har kommet en lang vei siden Pusher, for å si det mildt. Men selv om det hele ser bra ut, er filmen dessverre litt som dens karakterer; noe overfladisk. 

Dette er ingen typisk horror, men filmen har flere uhyggelige scener og en intens stemning hele veien ut. Den er grafisk i sin skildring og kaster seg over temaer som nekrofili og kannibalisme. The Neon Demon tar for seg kjønn, makt, sårbarhet og grådighet, og maler et svært dystert bilde.

Jepp, skjønnhet er farlig og forfengelighet uhyre usexy.

7 bloddråper


mandy.jpg

Mandy (2018)

Mandy er en eksplosjon av en film. Et visuelt psykedelisk fyrverkeri. Like surrealistisk som den er voldelig og like kompromissløs som den er original. En übervoldelig fantasy/hevn-film. Dette er heavy metal horror!

Se for at deg at Nicolas Winding Refn og David Lynch skal gå sammen for å lage en slags Mad Max-film satt i året 1983. Og begge to er proppfulle av LSD. Noe slikt er Mandy.

Filmen setter umiddelbart tonen, der den beveger seg sakte inn i en mørk skog med tonene til King Crimson i bakgrunnen. Du aner allerede her at dette er kan bli bra. Vi blir kjent med et par, Mandy og Red (spilt av Nicolas Cage og Andrea Riseborough), som bor alene og isolert inne i skogen. Deres fredlige idyll blir brått avbrutt da en liten, men svært så dedikert, sekt oppdager Mandy og bestemmer seg for å kidnappe henne. Vi skal ikke si noe mer om handlingen, dette får dere finne ut av selv. Men vi kan avsløre at Cage ikke er av den tilgivende og passive sorten:)

Vi er nødt til å si noen ord om Nicolas Cage. Mannen gir alt i en av sine morsomste roller på år og dag. Han er rett og slett perfekt i rollen. Og snakk om perfekt for rollen; Andre Riseborough er fantastisk som Mandy. For et ansikt. For et utrykk. For en tilstedeværelse.

Det øvrige persongalleriet i filmen er både fargerikt og over the top. Særlig Linus Roache leverer i rollen som den eksentriske, psykopatiske og nokså latterlige sektlederen Jeremiah Sand. En svært så festlig karakter:)

Greit, så starter filmen noe tregt, men når den etterhvert finner sitt tempo, så ruller den uanstrengt avgårde. Og det er nytelse å se Cage sin hevntokt. Volden er både kreativ og grafisk, og filmen serverer noen scener som får deg til å både humre og grøsse av fryd.

Filmen har unektelig et B-preg, men er så sabla godt gjennomført at det ender mer opp som art-horror. Regissør Panos Cosmatos (for øvrig sønn av George Cosmatos som ga oss filmer som Rambo II, Cobra og Tombstone) virker å vite akkurat hvor han vil med filmen, og han guider oss med stødig hånd inn i sin groteske og surrealistiske verden proppfull av vakre og fascinerende bilder. Hvert eneste bilde har en intens energi og skrudd til det ytterste hva gjelder dets visuelle uttrykk. Musikken glefser mot deg og pisker filmen videre inn i dets eget frådende gap. Cosmatos holder ikke tilbake en centimeter. Han går «all in». Og det gjør han klokt i.

Dette vil nok samtidig medføre at publikums opplevelse av filmen er en av to; enten syns du dette er fantastisk eller så syns dette er to timer med fargerik dritt. Vi mener åpenbart førstnevnte:)

8 bloddråper


The Eyes of My Mother (2016)

Dette er en knallsterk film. En sober og langsom reise inn i et brutalt mareritt. Dette er den innadvendte og fåmælte kusina til Martyrs.

På den amerikanske bygda bor et eldre ektepar og deres datter. Etter hvert som datteren blir eldre og foreldrene går bort, starter hun en kamp for å finne en vei ut av ensomheten og isolasjonen hun befinner seg i. Alt hun vil ha er selskap. Noen å ta vare på.

Dette er debut-filmen til regissør Nicolas Pesce, som også står for manus. Og dette er litt av en debut. En ting er at filmen ser bra ut, særlig lyssettingen er en fryd. Men Pesce holder ikke tilbake, og skaper et svært brutalt univers for sitt publikum. Det er lenge siden vi har sett en så hissig skildring av fangenskap, og disse stakkars ofrene er vel nærmest definisjonen på hjelpesløshet. Fyttirakkern. Filmen er ikke fryktelig grafisk. Ikke misforstå, den feiger ikke ut, men virker heller ikke så opptatt av å pøse på med blodige detaljer. Noe som heller ikke er en forutsetning for å skape scener som gjør inntrykk. For sistnevnte klarer den utmerket.

Diana Agostini er perfekt castet i rollen som moren. For et ansikt. Og en av de første scenene hvor moren og datteren får besøk av den fremmede mannen er svært godt skrevet og fremført. Skryt også til Will Brill som den fremmede. En ganske så ekkel karakter.

Filmen er som nevnt langsom. Den er i svart og hvitt, har begrenset med dialoger og tar seg god tid i sin skildring av datterens ensomme tilværelse. Filmen varer kun i drøye 70 minutter, men innen den tid har den klart å skape en historie, karakterer og noen bilder du sent vil glemme. Filmen er mørk, sadistisk og vond, og den leverer en ondskap det rett og slett er ubehagelig å bevitne.

Dette er en behersket, vakker og sår film om ensomhet. Og samtidig et brutalt ballespark som etterlater varig inntrykk. Denne må sees.

8 bloddråper


piercing.jpg

Piercing (2018)

Piercing er Nicholas Peche’s andre film, etter den meget sterke debuten The Eyes Of My Mother (2016). Han følger opp med en totalt annerledes film, både innholdsmessig og formmessig. En slags tribute til de gamle italiensk giallo-filmene, særlig inspirert av den elegante visuelle stilen til Dario Argento. 

Vi følger en… ja, tilsynelatende temmelig desillusjonert småbarnsfar, som tar inn på et hotell pga. en angivelig forretningsreise, men hvor den egentlige planen er å møte en tilfeldig prostituert som han skal myrde. Vel, denne prostituerte kvinnen han møter er kanskje ikke helt som han forventet, og kvelden kommer til å ta en ganske annen vending enn planlagt.

Foruten giallo-estetikken, befinner vi oss i et filmatisk  landskap, som ikke er helt ulikt filmer av David Lynch og Nicolas Winding Refn for å nevne noen. Filmer med en klar visuell stil, hvor atmosfære og stemning spiller en sentral rolle, og hvor historien sentrerer seg rundt en hovedperson som spinner seg selv inn i et enda større mørke det er vanskelig å komme seg ut av.  

Piercing passer godt inn inn i art-horror kategorien; her er de visuelle detaljene slående med smakfullt retro interiør og scenografi, filmatiske og stilistiske grep og referanser som for eksempel split-screen teknikk, gjenhør med Goblin sine tidlige Argento soundtracks, i tillegg til en gjennomgående, unik visuell atmosfærisk uttrykksform tvers gjennom. Dessuten er historien passende absurd, tidvis på grensen til det komiske, og der filmen etterhvert beveger seg inn i et vondt og intimt kammerdrama mellom de to som møtes på hotellrommet. Umulig å vite hvor denne filmen tar veien, her kan alt skje. 

Blodklubben setter pris på slike a-typiske horrorfilmer, som er kompromissløse og modige. Filmens truende og uforutsigbare tone, med de åpenbare referansene til tidligere giallo-filmer, gjør dette til en svært severdig affære. En treat for horror-fans og for dem som ønsker å bli utfordret.  

7 bloddråper


bliss-poster.jpg

Bliss (2019)

Det sniffes, det drikkes og det røykes som om det ikke fantes noen morgendag. En syrete, bloddryppende og punka film som raser av gårde i høyt tempo. Yes, vi snakker om Joe Begos sin Bliss fra 2019.

En talentfull maler, Dezzy, sliter med kreativ sperre rundt en planlagt utstilling, og tyr til dop og annet faenskap for å fullføre sitt mesterverk. Dette leder henne inn i et marerittaktig helvete i undergrunns L.A. 

Bliss er imponerende visuelt; her lekes det med farger, lys, kameraføringer og klipp. Lett å sammenligne filmen med Mandy estetisk sett; mye 80talls referanser, sterke og dunkle fargesammensetninger i blått og rødt, for ikke å snakke om lydsporet som er synthete og dronete. En fascinerende kombinasjon. Og L.A kler det nesten kornete, VHS-aktige filteret på filmen.

Gjennomgående i Bliss, er et intenst og rocka uttrykk både filmatisk og musikalsk, nærmest skamløst, og filmen holder virkelig ikke tilbake. Det er nesten så det blir litt slitsomt til tider. Det er ikke for ingenting at filmen advarer mot blinkende og raske bildeklipp for dem som har epilepsi. Oppsummert kan uttrykket minne om en en slags kombo av musikkvideoen til Prodigy’s Smack My Bitch Up, Requiem for a Dream og Mandy. Intense saker med andre ord.  

Filmen er kort, som egentlig er greit i denne sammenheng. For den pøser på med det den har i 80 minutter.

Ved filmens slutt sitter man igjen med at man har sett noe heftig, forrykende og ambisiøst.  En svært underholdende liten sak, entusiasmen i filmen er smittende, og den visuelle stilen slående.

8 bloddråper


The Lighthouse

The Lighthouse besitter en voldsom kraft. Det er et kompromissløst visuelt mesterverk, hvor regissør Robert Eggers (The Witch) bekrefter til fulle at han ikke bare er et unikt talent, men en unik stemme i et ofte likelydende filmkor.

Vi befinner oss på en liten øde øy på slutten av 1800-tallet, hvor to fyrvoktere skal tilbringe fire uker i isolasjon. En tilværelse som skal vise seg å medføre betydelige utfordringer. 

The Lighthouse er en fascinerende skildring av galskap og paranoia. En møkkete, seig og til tider brutal reise du vet ikke ender godt. Å se filmen er nesten som å være fanget i kvikksand. Det er skummelt, saktegående og hypnotiserende. Det krever all din oppmerksomhet. Og får det.

Kinematografien er noe av det flotteste vi ha sett på lang tid. Det krever ikke mye filmkunnskap for å sette pris på det enorme arbeidet som ligger bak hvert bilde som serveres. Og vi er nødt til å påpeke det fantastiske lydbildet. Det er like standhaftig og voldsomt som filmen selv. Det uler, kverner og durer, som i et sinn som sakte men sikkert faller fra hverandre.

Skuespillet er kanskje det råeste vi har sett innen sjangeren. Egentlig uansett sjanger. Willem Dafoe er som skapt for rollen som den erfarne, og mildt sagt særegne, fyrvokteren, og Robert Pattinson gjør en like imponerende innsats som Dafoe's assistent og lærling. Dette er svært modige rolletolkninger, hvor begge tar en betydelig sjanse, men hvor de også belønnes for det. Til de grader.  

Filmens kompromissløse uttrykk, og den nesten insisterende atmosfæriske uhyggen, kan dog risikere å oppleves noe monotont, på grensen til slitsomt. Og ikke bli overrasket hvis man føler en viss lettelse ved filmens slutt. For dette er en film som føles fysisk påkjennende, ikke bare for sjøulkene i filmen, men også for oss publikummere. Det interessante med en slik filmatisk monoton uttrykksform i denne sammenheng, er at det også understreker livet som kan utspille seg på en slik øde øy, hvor dagene går i ett, og det konstante harde arbeidet aldri opphører. Det kan selvsagt drive folk til vanvidd som denne filmen tydelig viser. Ikke helt ulikt utviklingen Jack Torrance gjennomgår i The Shining egentlig. Monotoni, alkoholisme og brakkesjuke er en dårlig kombo.

Filmen foregår i et miljø som er såpass fremmed og intenst skildret, og med karakterenes nesten mystiske bakgrunner, blir det noe vanskelig å identifisere seg med karakterene og det de gjennomgår på et emosjonelt plan. Dvs. filmens karikerte og stiliserte uttrykk, kan gjøre at man blir noe distansert til innholdet følelsemessig, men hvor filmen likevel lykkes å engasjere pga. det voldsomme håndverket og ekspressive kraften som ligger bak.  

The Lighthouse kan sees på som bekmørkt eventyr spekket med maritime, mytiske referanser, hvor det utvikler seg et hissig kammerdrama mellom hovedrollene. Foruten galskapen og den nærmest aggressive drikkingen blir også deres maskulinitet og seksualitet satt prøve. Det utarter seg noen scener som er nokså pussige, såre og som fremprovoseres i dette svært så ugjestmilde og isolerte miljøet, og frustrert seksualitet trengs å kanaliseres.

The Lighthouse kan til tider minne om et teaterstykke, med lange, intense scener, kun mellom Defoe og Pattison. Språket som benyttes i filmen er også tidstypisk, som med The Witch, og som tilfører en autensitet og ekthet til scenene. Manuset er noe av det råeste vi har vært bort i på lenge, det er noen språkmessige slagvekslinger her som det virkelig lukter svidd av, med dialoger og monologer som selv Shakespeare ville ha applaudert. Kan minne om de lange og saftige tiradene til Al Swearengen vi husker så godt fra Deadwood, hvor ordene i seg selv har en egen estetikk og replikkene har et poetisk rytme og klang. Slik er det også i The Lighthouse.   

Handlingen er relativt enkel i sin oppbygging og har et narrativ som ikke er fullstendig overraskende. Det er heller måten det gjøres på som er så utrolig nyskapende og spennende, på tross av den "gamle, sort-hvitt" looken. Det ser rett og slett helt vilt kult ut, og at filmen har et firkantet format (for å bruke en uakademisk term), gjør at det føles som man ser en gammel film fra 1920 eller no, men hvor bildene er helt enestående vakre og maleriske.  Dessuten tilfører det smale formatet ytterligere en klaustrofobisk stemning som preger historien og stedet. 

Vi tør påstå at The Lighthouse er ulikt noe annet du har sett. Og kommer til å se på en stund. 

8 bloddråper


814rYfRkrzL._SL1500_.jpg

Knife + Heart (2018)

Året er 1979 og vi følger Anne Parèze (Vanessa Paradis), en produsent og regissør av hardcore B-homseporno som en dag oppdager at en av hennes skuespillere har blitt brutalt drept. Drevet av denne hendelsen, samt i et forsøk på å få tilbake sin store kjærlighet, hennes klipper Loïs, starter hun sitt mest ambisiøse filmprosjekt noensinne. Et prosjekt som når drapene fortsetter, kommer til føre henne nærmere en seriemorder, og Anne Parèze setter ut for å undersøke saken på egenhånd.

Dette er en svært Giallo-inspirert film, med klare referanser til regissører som Brian De Palma og Dario Argento og deres stil og filmatiske uttrykksform.  Sjeldent vi har sett en så retrospektiv stil så gjennomført utført som i Knife + Heart. For det er ikke bare det visuelle; men historien, skuespillet, dialogene, effektene, musikken, den overdrevne sentimentaliteten, det melodramatiske ved det hele, og som gir en slags overlesset B-film følelse, med sterk grad av homoseksuell sexploitation. Åpenbart en film med kjærlighet til håndverket, filmmediet og som oser av overskuddsglede og entusiasme. Knife + Heart på en måte omfavner kitsj’en og gjør det til noe eget. Filmen er like mye en krimfilm som det er en kjærlighetsfilm, og muligens mindre horror i denne sammenheng. Men den byr på noen grafiske og spekulative scener som likevel rettferdiggjør horror-koblingen, i god giallo ånd selvsagt.

Kvinnen som bærer det hele er Vanessa Paradis, som Blodklubben egentlig husker best fra låta Joe le taxi og at hun var sammen med Johnny Depp i en tid, men som faktisk har en relativ lang skuespillerkarriere bak seg. Hun bekler hovedrollen meget godt som den fragile, dog tøffe pornoprodusenten, og utstråler både sjarm og sterk emosjonell tilstedeværelse gjennom hele filmen. Kul dame!

Regien er ved Yann Gonzales som tydeligvis har en forkjærlighet for denne perioden i fransk erotisk film, hvor flere av rollene i filmen har navn som bygger på franske skuespillere og personer som virket i denne æraen. Hovedrollen er for øvrig inspirert av Anne-Marie Tensi, som var en kvinnelig produsent av homse-porno på 70 og 80 tallet. Musikken står broren Anthony Gonzales for, frontfigur i M83, og som selvsagt vet å lage et melodisk synthete lydspor som passer til, foruten en god del tidsriktig porr-musikk (i mangel av en bedre musikk-term:)). Meget smakfullt soundtrack og som virkelig underbygger autensiteten og atmosfæren i det man ser.

Vi vil vel si at dette er en film for de spesielt interesserte, for det gjennomførte uttrykket dekker liksom hele spekteret rundt estetikken til giallo-filmene, på godt og vondt. Enkelte ganger føles Knife + Heart at man ser en fransk B-pornofilm, eller at man har satt på noe såpeopera-aktige greier hvor overdimensjonerte følelser og konstruerte, svulstige dialoger selvsagt er helt innafor. Det er noe skamløst og overdrevet med hele filmen, og som også er ganske gøy og befriende på et vis.

På mange måter en annerledes og fascinerende film, som på tross av sine klare forbilder, har en egenart som fenger. Uansett om man liker det eller ei, så er det vanskelig å bli helt uberørt av denne, som med sin insisterende visuelle stil og innhold, garantert kommer til å fange oppmerksomheten din.  

6 bloddråper


lure.jpg

The Lure (2015)

Polske The Lure er en mildt sagt original film. En artsy musikal med horrorelementer. Filmen treffer ikke blink hver gang den fyrer av, men mye av dette har du neppe sett før, og vi liker film med egenart. Dette er som om Björk skulle ha laget La den rette komme inn.

Vi følger to havfruer som får jobb som underholdere på en liten klubb i Warszawa, Polen. Deres opphold kompliseres av at den ene forelsker seg, for kjærlighet mellom menneske og havfrue har visstnok sine utfordringer.

Filmen har en tydelig og sterk visuell profil. Det meste ser virkelig bra ut, med tøffe kulisser, kul lyssetting og stødig kamerarbeid. Og det hele akkompagneres av kledelig og fengende diskomusikk. Og synkronisert dans. Det er kitchy og catchy. Ekstra skryt til regissør Agnieszka Smoczynska som håndterer denne perverse og drømmeaktige kjærlighetshistorien med kraft, kjærlighet og entusiasme.

Filmen lider dessverre av litt tempoproblemer og mister noe av intensiteten og engasjementet halvveis. Og du kommer aldri skikkelig innpå karakterene og dermed kjærlighetshistorien som er filmens midtpunkt. Men filmen kompenserer med å servere fascinerende og absurd galskap det er vanskelig å ikke la seg underholde av. Filmen er ikke spesielt skummelt, men noen artige og grafiske scener venter. For disse havfruene er ikke så uskyldige som de kan gi uttrykk for.

7 bloddråper


Titane (2021)

Titane er en svært original, kreativ og utfordrende film. En film ulik det meste du har sett før. Og vel verdt en titt!

Alexia er en ung seriemorder som blir gravid etter å ha hatt samleie med en bil. Mer skal vi ikke si. Og mer trenger vi kanskje ikke si, får vi antar at du allerede nå er blitt litt nysgjerrig:)

Filmen er mørk, skitten og småsexy. Og den kan være nokså brutal, i hvert fall kald og stump i sitt møte med volden som utspiller seg. Her får du noen groteske scener og fine doser med body horror. Den er lettere absurd, og nesten litt komisk til tider.

Regi har for Julia Ducournau som i 2016 ga oss Raw. Også den ble lagt godt merke til. Og Ducournau serverer med Titane en fascinerende og stilsikker film om kjønn og seksualitet. Filmen leker med den mannlige maskuliniteten og har tydelige homoerotiske undertoner. Vi fant særlig dansescenen i brannstasjonen svært festlig. Den handler også om sorg, ensomhet og tilhørighet. Og mye annet. Filmen kan til tider fråde, men den er også sår, dyster og, ikke minst, tragisk.

Jepp, Titane er en sprø film. Rett og slett. Tankene gikk litt til Tetsu: The Iron Man og Gaspar Noés Climax. Men når det er sagt, Titane er sin egen greie. En nokså kompromissløs film vi anbefaler at du ser med et åpent sinn :)

8 bloddråper


Playdurizm (2020)

Playdurizm er en sjeldent original film. En surrealistisk og drømmeaktig reise inn i et traumatisert sinn. Den er visuelt stilsikker, med tilgjorte og glorete kulisser og intens fargebruk.

Vi befinner oss i en leilighet bebodd av et ungt, vakkert og svært så frigjort par. Og Demir, en ung homofil mann som virker pussig malplassert. Demir har hukommelsestap, så han vet verken hvorfor han er der eller hvor lenge han har vært der. Filmen starter med å fokusere på dette trekantforholdet, men tar etter hvert noen uventede vendinger og ender på et svært, svært mørkt sted.

Som mange andre filmer innen sin subsjanger så krever den både tålmod og et åpent sinn. Det er lite i dette voldelige og absurde kammerdramaet som er logisk eller forventet. Karakteren er underlige og dialogene likeså. Relasjonene er preget av kontroll, begjær og ydmykelse. Til tider nokså tung og mørk tematikk. Tankene gikk ikke sjeldent til Cronenberg når det gjaldt innhold og de grafiske elementene, og hans Videdrome ble også referert til på et tidspunkt i filmen. Filmen klarer (heldigvis) på overbevisende vis å samle sine sprøe tråder mot slutten. En slutt som virkelig gjør inntrykk både tematisk og visuelt. Her får du brutale, sadistiske og vonde scener, etterfulgt av vakre og symbolske bilder som etterlater til seeren å tolke slik hen selv vil.

Det er den unge tsjekkeren Gem Deger som er ansvarlig for både regi og historie, og han bekler også hovedrollen som Demir. Dette er det første Deger gjør både foran og bak kameraet, og han var kun 22 år gammel da filmen ble sluppet i 2020. Hvilket gjør det hele enda mer imponerende. Store deler av filmen er for øvrig inspirert av Degers egne destruktive parforhold i tenårene.

6 bloddråper


Beau is Afraid (2023) 

Beau is Afraid er en film som nok vil dele sitt publikum. En krevende og voldsom film, absurd og uforutsigbar. Like kreativ som den er forvirrende. I vår bok er imidlertid dette en fryktelig imponerende film vi mener er blant det årets helt klart beste! 

Beau (Joaquin Phoenix) er en nevrotisk og angstfylt mann som bor alene i en stusselig leilighet i et rufsete nabolag. Han pakkere for å gjøre seg klar til å besøke sin mor, som han har et tydelig anstrengt og underdanig forhold til. Noe dukker så plutselig opp, som gjør at reisen må utsettes, med store konsekvenser. 

Beau is Afraid er en film om frykt, selvforakt og anger, og ikke minst en stakkars sønns forhold til sin kontrollerende mor. At dette er en film utenom det vanlige tar det ikke lang tid å forstå. Filmens første del, hvor Beau oppholder seg i sin leilighet er både surrealistisk, voldsom og spennende. Deler av filmen som finner sted hos det "omsorgsfulle" paret med sin dysfunksjonelle tenåringsdatter kunne minne om Haneke's mesterverk Funny Games. Stakkars Beau er fanget i et kafkask mareritt. Hva enn han gjør så trekkes han bare dypere inn og ned. Det er vanskelig å skille som hva er fantasi og virkelighet. Og om det i det hele tatt spiller noen rolle. 

Filmen har et høyt tempo, selv om den roer seg litt mot slutten. Den er intens, kaotisk og tidvis slitsom, men hele tiden forferdelig underholdende. Manuset åpner for utallige tolkninger og forståelser. Det er ambisiøst og originalt. Og ikke minst er filmen visuelt storslagen. Det er partier som nesten tar pusten fra en. Og bildene flyter sømløst sammen. Kinematografi og klipp byr opp til en utsøkt dans. Dette er filmkunst av beste merke. 

Filmen beveger seg innom flere sjangre, la det være komedie, drama, fantasy og horror. Akkurat hvor du velger å plassere den er ikke så viktig. Men la oss være enige om en ting; Ari Aster er et kompromissløst geni. Hans spillefilmdebut Hereditary (2018) er nesten allerede en moderne klassiker. Helt fantastisk. Året etter kom han med Midsommar, ikke så verst den heller. Og i 2023 kom altså Beau is Afraid. Det er ikke mange som er på Aster's nivå, og vi gleder oss allerede til hans neste film Eddington, for øvrig også den med Joaquin Phoenix i hovedrollen. 

9 bloddråper