Fanget. Bundet. Kuet. Fengslet. Kneblet. Undertrykt. Lenket. Isolert. Stengt inne. Kjært barn har mange navn.
Denne subsjangeren kaller vi Fangenskap. Mer presist; det å bli tvunget inn i en tilværelse av smerte og ydmykelse, uten mulighet til å forhandle seg ut. Se for deg at du våkner i en mørk kjeller, bundet og halvnaken. Du vet ikke hvor du er, eller hvor lenge du har vært der. Kroppen verker etter gjentatte brutale angrep. Du er livredd. Panikken har spredd seg til hver nerve i kroppen. Det står en person står foran deg. Han sier ingenting. Du trygler om å bli sluppet fri, men personen bryr seg ikke om dine tårer, at du har familie, barn, at du tilbyr hvor enn mye penger. Det eneste som betyr noe er den nytelse han får av å se deg lide. Og lide vil du, så brutalt og over så lang tid som gjerningsmannen ønsker. Tror at vi alle kan være enige om at dette er en nokså bedriten situasjon å befinne seg i.
Dette er et scenario som ofte dukker opp i skrekkfilmens verden, og med god grunn. Det å ta noen til fange, å gjøre noen til sin eiendom og gjenstand for pervers nytelse, krever en sadistisk og handlekraftig gjerningsmann. Og få ting er mer skummelt enn akkurat det. Det kan være særlig ubehagelig å se på, ettersom det er nær umulig å ikke få en intens medfølelse for offeret. Og når dette gjøres riktig, og det skjer, så er det få skrekkfilmer som kan vise til samme intensitet, engasjement og slagkraft.
I denne sjangeren er det mange gode filmer å velge blant. Den kanskje mest kjente (og vellykkede) er Saw. Originalen vel og merke. Og til dels nr 2. Vi har imidlertid valgt andre mer ukjente filmer som vi mener fortjener oppmerksomhet. Felles for filmene, er at de lyktes skummelt godt i skildringen av offerets desperasjon og maktesløshet, akkompagnert av en beinhard visuell fremvisning av brutalitet og fornedring. Det kan høres ille ut, og flere av scenene filmene er også det. Men de er fryktelig godt laget, og vel verdt en titt. Okei, la oss sette i gang!
Første film vi velger å anbefale er The Girl Next Door fra 2007, basert på en novelle av Jack Ketchum, som igjen er basert på faktiske hendelser som fant sted på 50-tallet. Noe som gjør det hele enda verre. For dette er ille, folkens! Nei, denne filmen er ikke for sarte sjeler. Fyttirakkern, så hissig filmen er. Ondskapen viser sitt mest groteske ansikt, og det at både offer og overgripere er barn/ungdom, gjør det hele enda mer ubehagelig.
Filmen tar utgangspunkt i tenåringsjenta Meg og hennes unge søster, Susan, som etter at foreldrene dør blir sendt til å bo hos en slektning; en enslig mor, Ruth, og hennes tre unge sønner. Dette hjemmet er et mildt sagt usunt tilholdssted for ungdom i nabolaget, hvor det meste tillates. Sakte men sikkert rettes Ruths bitre og sadistiske oppmerksomhet mot Meg. Mishandlingen er først kun verbal, men ikke lenge. Ruth styrer disse påvirkelige ungdommene med hard hånd, og sammen utsetter de Meg for de mest brutale handlinger. Den stakkars jenta holdes fanget i husets kjeller i ukesvis, med daglige besøk fra ungdom i nabolaget som ønsker å påføre henne smerte, ydmykelse og/eller seksualisert vold. Vi gjorde den store feilen å sjekke filmen opp mot de faktiske hendelsene den var basert på, nemlig saken om Sylvia Likens. Etter å ha lest gjennom deler av dommen etter rettssaken, må vi dessverre erkjenne at filmen faktisk holder igjen på mange områder. Ondskapen har en ufattelig dybde.
8 bloddråper
Mens vi er inne på Jack Ketchum, så bør filmatiseringen av hans novelle, The Woman fra 2011, kort nevnes. Faren i en tilsynelatende perfekt familie kommer over en usivilisert og «vill» kvinne mens han er på jakt, og tar henne til fange, med ambisjoner om å sivilisere henne. Koste hva det koste vil. For å innordne disiplin og lydighet utsettes kvinnen for en rekke grusomme handlinger. Faren og sønnen i familien mister etter hvert fokus på sin «noble» hensikt, og kvinnen blir mer et leketøy og gjenstand for sadistiske og seksuelle utløp. Men den hvite velholdne mann vil få sin straff; Karma is a bitch! Gode skuespillere og flere tøffe scener, gjør denne filmen helt klart verdt å sjekke ut.
7 bloddråper
Den neste filmen vi vil vise frem, er den belgiske Calvaire fra 2004. Regien har Fabrice de Welz (Vinyan og Alleluia). Vi følger en omreisende underholder, hvis bil bryter sammen i en liten bygd, hvorpå mannen søker bosted og hjelp hos en splitter pine gal enkemann, med et mildt sagt usunt savn til sin avdøde kone. Filmen er en ny bekreftelse på at storbyer er det tryggeste sted. Det er på landsbygda det skjer!
Volden i Calvaire er noe mer nedtonet, i stedet dras det bisarre og fornedrende frem i lyset. Og på en herlig måte. Vår helt oppdager at han er fanget i et mareritt, omringet av karakterer og kulisser tatt ut fra Deliverance og Motorsagmassakren. Det er ikke bare den i overkant gjestfrie mannen som har dårlig skjulte diagnoser i bygda. Gled dere spesielt til en helt fantastisk musikk- og dansescene, i den lokale pub’en. David Lynch møter Harmony Korine. Filmen er surrealistisk, brutal, morsom (jepp) og fascinerende. Og kudos til Laurent Lucas i hovedrollen. Den franske bygda blir aldri den samme!
8 bloddråper
Vi er nødt til å dra frem en av våre absolutte favoritter, det franske mesterverket Martyrs fra 2008. Ikke å forveksle med den bedritne amerikanske remaken fra 2015. For et makkverk!
Pascal Laugiers Martyrs er den optimale fangenskap filmen. Filmen har alt; et velfungerende premiss, dritskumle scener, beinhard vold og en knalltøff protagonist. Den går rett på sak og drar deg umiddelbart inn i sitt djevelske univers. En ung pike, Lucie, blir funnet vandrende på en øde gårsdvei, gråtende og med en kropp som indikerer mange år med fangenskap og tortur. Vi vet ikke hva som har skjedd, eller hva hun klart å flykte fra. Vi følger den samme jenta flere år seinere, hvor hun, sammen med sin eneste venn, Anna, skal forsøke å avdekke hva som skjedde med Lucie da hun var liten, hvem som bortførte henne og ikke minst; hvorfor?
Vi skal ikke si mer, annet enn at noen spørsmål skal man ikke søke svar på. For det som venter de, er reinspikka ondskap satt i system. En av de viktigste forutsetningen for en vellykket horror, er gjerningsmenn/kvinner som skremmer livskiten ut av deg. Og det har Martyrs. Tenk Dr. Mengele møter Joseph Fritzl. Det marerittet som venter våre stakkars helter er umulig å forberede seg på. Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne deres reise inn i en absurd og ûbervoldelig underverden. Her spares ikke på kruttet. Og så klarer faktisk filmen å ha en slutt som funker. Ikke noe vi er bortskjemt med i sjangeren:) Denne filmen vil vi komme tilbake til da vi går gjennom den franske bølgen av skrekkfilmer som kom på midten/slutten av 00-tallet. Men det er umulig å diskutere subsjangeren fangenskap uten at den får et klapp på skulderen. En klassiker!
10 bloddråper
Pet er en liten og smal fangenskap-film, men som på tross av sin enkelhet og konvensjonelle sjangerform klarer å overraske oss med nye og interessante vendinger. Litt under radaren, og antagelig noe oversett, men en film som absolutt er verdt en titt.
Vi møter Seth, et noe dysfunksjonelt sosialt individ, som jobber som hundepasser på et omplasseringshjem for dyr. Han lever et ensomt og tilbaketrukkent liv i utkanten av LA, men som en dag møter en tidligere barndoms/skolevenninne, som han faller pladask for. Og som han selvsagt fotfølger som den creepy stalker’en han er. En dag får han ideen om å gjøre henne til sin pet…
Pet følger en temmelig velkjent formel, og det var stunder hvor vi følte at historien risikerte å bli for monoton og statisk. Fangenskap skaper gjerne en noe begrenset ramme for historien å utvikle seg i, bokstavelig talt. Men ved å bringe inn nye elementer og la historien ta uante vendinger, lykkes filmen med å opprettholde engasjementet hos seeren. Historien er rett og slett temmelig solid, og det hele er godt skrudd sammen.
Morsomt å se Dominic Monaghan som vi ellers kjenner så godt som hobbiten Munti fra Ringenes Herre. I Pet spiller han svært så overbevisende en karakter som minner mer om Travis Bickle fra Taxi Driver; en pussig, stakkarslig outcast av en fyr, på søken etter en form for mening i livet. Med andre ord en ganske annen karakter enn den ellers så trivelige Munti Brennibukk. Kanskje mer en Gollum egentlig, hvis vi skal tvære videre på Ringenes Herre sammenligningen.
Vi tenkte i utgangspunktet 6 bloddråper for denne, men pga. historiens utvikling og klimaks landet vi til slutt på en 7’er.
En film som faktisk sitter litt i…
7 bloddråper
Etter at Pascal Laugier lagde det ovenfor nevnte mesterverket Martyrs i 2008 ble det nokså stille. Han kom med The Tall Man i 2012, men det var en nokså forglemmelig sak. I 2018 kom han imidlertid med en ny film, nemlig Ghostland, og vi mener den er et nytt godt eksempel på subsjangeren.
Vi skal ikke bruke mye tid på å sammenligne Ghostland med Martyrs. Det er urimelig at Laugier til stadighet må ha skyggen av Martyrs hengende over sine prosjekter. Men det er nær umulig å ikke skulle merke seg at det er en rekke likheter mellom de to filmene. Vi skal ikke si hvilke, den moroa overlater vi til dere:) Ghostland er på mange måter en "Martyrs light". En snillere versjon av Laugier´s brutale klassiker fra 2008. Og det er for mange kanskje ikke så ille?
I Ghostland møter vi en mor og hennes to tenåringsdøtre, en lesehest og hennes eldre og mer utagerende søster, som skal bosette seg i et arvet hus i det amerikanske ingenmannsland. Men innflyttingen går ikke helt som forventet. Okei, det er alt vi skal
Filmen er heftig skrudd sammen og med et lydbilde som gir filmen en skikkelig puls. Den første scenen hvor vi blir introdusert til ondskapen i filmen er knalltøff. Vi hoppet nesten i stolen av entusiasme. Filmen er spennende og intens, og leverer en rekke jump scares. Den er mørk, skrudd og småsadistisk. Den første timen av filmen er særlig god. Den glipper litt etter det, men skitt au... Historien har flere morsomme overraskelser på lur, noe vi i Blodklubben alltid setter pris på. Karakterene som tvinger den stakkars familien til å kjempe for livet er minneverdige nok, med sine (kanskje i overkant) ubehagelige særtrekk. De to døtrene får gjennomgå, ingen tvil om det. Det virker imidlertid flere ganger som om filmen har lyst til å sparke enda hardere, men at den ikke tør. Den holder tilbake. Sikkert ikke dumt dersom du ønsker å nå et større publikum. Filmen gir for øvrig en velfortjent liten hyllest til horror-forfatteren H. P. Lovecraft. Laugier har kanskje ikke samme skrivetalent som nevnte Lovecraft, men horrorfilmer klarer han å lage. Ingen tvil om det.
Greit, så har filmen noen svakheter, men vi gidder ikke gjøre noe større nummer av dens små glipper. Det viktigste er at vi storkoste oss:) Filmen er solid laget og et svært hyggelig gjensyn med Laugier´s hissige univers. Snaue 90 minutter med nervepirrende og småskummel moro venter dere!
7 bloddråper
I Trapped the Devil er en lavbudsjettshorror som lykkes mer enn den feiler. Et kammerdrama med begrenset fremdrift og minimalt med dialog, men med tilstrekkelig nerve og stemning som gjør dette til en svært vellykket debut fra regissør og manusforfatter Josh Lobo. Lobo er unektelig en mann å holde øye med.
Matt og hans kone Karen bestemmer seg for å besøke Matts bror Steve under juleferien. En bror Matt ikke har besøkt på lang tid. Steve er imidlertid ikke spesielt glad for å dette uventede besøket, for i kjelleren har han fanget det han mener er djevelen selv. Både Matt og Karen er, naturlig nok, noe skeptiske til Steves påstand, men hvor feil har han egentlig?
Filmen har ett premiss som er like bra som det er enkelt. Filmen er tydelig inspirert av en gammel Twilight Zone episode kalt The Howling Man, selv om Lobo har gjort endel forandringer. Det kan argumenteres for at historien kunne vært fortalt innen tiden til en vanlig tv-episode, eller som et segment i en antologi-film. For manuset er kort. Svært kort. Filmen klokker inn på ca 80 minutter, men selv på den korte tiden føles det som endel sekvenser dras ut, og det blir noe repeterende og langsomt. Manuset oppleves som litt gjerrig, og filmen kunne nok tjent på noe mer utfyllende dialoger da det føles som at noen sentrale samtaler mangler.
Men det betyr ikke at dette ikke er en god film. For det er det. Joda, så skjer det ikke så voldsomt mye i løpet av filmens 80 minutter. Men det er spennende og intenst hele veien ut. Kameraet får maksimalt ut av det gamle huset hvor hele filmen finner sted. Det er smart lyssatt, særlig fint bruk av rødt lys i kjelleren, og lydsporet til filmen er mer enn godkjent. Skuespillerne leverer, særlig Scott Poythress i rollen som Steve. Du tror virkelig på at han tror han har fanget djevelen. Og du er tilbøyelig til å tro at det han sier kan være sant.
En god skildring av et menneskets fortvilte kamp mot mørkets krefter. Og hvem vinner til slutt? Det må du se filmen for å finne ut av.
6 bloddråper
The Loved Ones er en skrudd, brutal og mørk australsk horror. Og til tider svært morsom. En energisk og selvsikker kraftpakke fra regidebutant Sean Byrne. Byrne lagde for øvrig noen år senere Devil’s Candy. Ingen dårlig film, men ikke like god som hans debut.
Det nærmer seg skoleball og Lola spør om Brent vil være hennes kavaler. Brent er imidlertid i forhold med Holly, og høflig avslår derfor hennes invitasjon. Det skulle han ikke ha gjort, for Lola tar ikke avslaget med den verdighet og ro man vanligvis kan forvente av en elskovssyk tenåring :)
Subsjangeren filmen er plassert i gir jo et viss hint om hva som vil skje. For joda, Brent blir tatt til fange, og her venter et bisart helvete. Regissør Byrne tør kline til og serverer flere blodige og grafiske scener. Stakkars Brent får virkelig gjennomgå. Noen vil titte bort i avsky, andre vil humre godt. For Lola er en sjeldent sadistisk og uforutsigbar karakter. Hun er forvirret, syk og forbanna. Og vi er nødt til å skryte ekstra av Robin McLeavy som portretterer denne psykopaten. McLeavy gir virkelig alt. Men filmen belager seg ikke kun på å levere grafisk og hissig vold. Historien har små tvister og vendinger som gjør filmens univers mer interessant og engasjerende. Manuset oppleves friskt og uforutsigbart. Vi likte også lydsporet, med sin blanding av søte poplåter og sint råkk. Noen har omtalt filmen som Pretty in Pink møter Wolf Creek, og det er jammen ingen dårlig beskrivelse. Det starter som et high school-drama, men ender som et brutalt mareritt. Jepp, er ikke lett å være ungdom.
7 bloddråper
The Seasoning House tar deg med på en bekmørk reise. Den er skitten, klaustrofobisk og slem. En vellaget og stilsikker film som ikke er for alle. Noe den virkelig ikke forsøker å være heller.
Vi er på Balkan i det borgerkrigen i tidligere Jugoslavia raser som verst. En ung døvstum kvinne blir tvunget til å jobbe på et horehus, hvor kvinner fanges og selges til de kjipeste kara du vil møte på lang tid. Horehuset fungerer nemlig som et stags fristed, hvor menn kunne slappe av å tenke på noe annet enn krig, i dette tilfellet ved å delta i grov fornedring av unge uskyldige jenter.
Jepp, filmen er proppfull av folk som kun har bedritne hensikter, ikke et gram av medmenneskelighet og empati er å spore blant denne gjengen. De er mer som primitive dyr enn mennesker. Eller det er feil. Deres sadisme er forbeholdt mennesker. Det ville således være en fornærmelse, og fullstendig skivebom, å kalle disse menneskene noe annet enn det de er; vår rases triste sorti.
Filmen er svært grafisk. Den er brutal, blodig og konfronterende. Spesialeffektene leverer som bare det. Det hele ser rett og slett sjeldent bra ut. Særlig slåsskampen mellom vår heltinne og Ivan leverer. Dette er ikke for sarte sjeler, for å si det sånn.
Balkankonflikten fungerer som filmens bakteppe. Vold, aggresjon og hensynsløshet. Krig får frem det verste i mennesket. Også i denne filmen. Vi har ikke vært på Balkan, men du verden så drøyt dette området fremstilles i ymse filmer.
Ondskapen er nesten i overkant sadistisk. Filmens sjel er som en bunnløs brønn. Det disse kvinnene utsettes for kan vanskelig beskrives i ord. Det er vondt å se på. Du vet det er film, men samtidig vet du at slikt skjer med jenter rundt om i verden as we speak. For en bedriten verden vi har.
Filmens siste del handler (selvfølgelig) om at vår heltinne (for øvrig overbevisende portrettert av Rosie Day) bestemmer seg for å befri seg fra sine overgripere. Og selv om denne biten er i overkant lite troverdig, så betyr det ikke at den ikke underholder. Det er jo gøy å se kjipe folk bli utsatt for kjipe ting. Vår fascinasjon for hevn, som en løsning og/eller behov som må tilfredstilles, er blant det som skiller oss fra andre dyr (Les gjerne mer om hevn i film HER).
Dette er en film som beveger seg effektivt og overbevisende innenfor de rammer den setter for seg selv. En knallhard film som er hakket bedre enn de fleste filmer innen subsjangeren.
7 bloddråper
Ja, hva skal vi si om denne? Dette er ikke en film som alle vil like, det er helt sikkert. Men filmen har nok med kvaliteter til at vi lot oss sjarmere. En slags Dead Poets Society møter Hostel:)
Vi følger noen britiske tenåringer, og da særlig den foreldreløse Fin, som vaker rundt og plager sine omgivelser. Ingen tvil om dette er noen skikkelige drittsekker. Erketypiske britiske lads. Er nesten så man får lyst til å klatre inn i TV-en å fike til de. Ikke rart den gamle britiske stormakten vakler:) Men, heldigvis vil noen kanskje si, så venter en straff, og nokså brutal en som sådan. For en tidligere lærer har ikke helt gitt opp sine elever, men har beholdt troen på at de fortsatt kan lære. De må bare overbevises. Og motiveres tilstrekkelig.
Første 30 minuttene er reinspikka drama. Vi har merket oss at mange virker å mislike denne biten, og klager over at det blir for kjedelig. Vi likte imidlertid filmens første del. Vi blir kjent med karakterene, og vi syns regissør Ruth Platt gir oss et fint innblikk i deres liv, utfordringer og bakgrunn. Kameraet er svært levende og bevegelig, og sammen med kløktig bruk av kamerafokus, gir dette filmen et rufsete uttrykk og tilfører liv og realisme. Det er selvsikkert og modig løst.
Etter filmens første akt er over, beveger filmen seg inn mot torturporno-landskapet. Nå skal frykt og smerte stå i fokus, i det guttene står ansikt til ansikt med deres tidligere lærer, en lærer som er lei (mildt sagt) spydige og tafatte elever som ignorerer og gjør narr av hans forsøk på å utdanne.
The Lesson vil kanskje flere i torturporno subsjangeren, men vi opplevde ikke volden som så hissig. Den fremstår mindre kynisk, nihilistisk og spekulativ, og vi mener derfor den faller noe utenfor. Joda, guttene får kjørt seg, ingen tvil om det. Men filmens siste fylles primært av lange monologer fra læreren. For dette er nesten som en klassetime å regne. En klassetime fra helvete, vel og merke. Foruten litt tålmodighet hjelper det nok å være halvveis interessert i litteraturhistorien. Robert Hands gjør for øvrig en knakende god innsats som læreren, og balanserer sinne, fortvilelse og velvilje på en overbevisende måte. Og det er artig med en skurk som vil noe. En skurk som ikke bare er gæren, men som har en mer aktverdig agenda. Du føler med ham. Du forstår hans frustrasjon og sinne. Du kjøper hans motivasjon. Selv om han selvfølgelig går frem på en fullstendig spinnvill måte. Han er i beste fall ukonvensjonell:)
6 bloddråper
Vivarium er en irsk/belgisk/dansk sci-fi thriller med skrekk-elementer. Og dette er en fascinerende film, folkens. En visuelt upåklagelig fremstilling av en absurd og klaustrofobisk vond drøm. Som om David Lynch skulle laget en episode av Twilight Zone inspirert av The Truman Show og Groundhog Day.
Et ungt par, for øvrig overbevisende portrettert av Jesse Eisenberg og Imogen Poots, er på utkikk etter drømmehjemmet. En svært pussig eiendomsmegler tar de med til et like pussig nabolag, hvor alle hus og gater virker å være nær identiske. Og før de er ferdige med visningen, har megleren forlatt stedet og de er etterlatt til seg selv. Paret humrer over det hele og setter seg i bilen på vei hjem, bare for å oppdage at de er fanget i en slags labyrint, og hvor enn de drar så ender de opp utenfor samme hus. Mer skal vi ikke si.
Premisset funker; å være fanget i sitt eget hjem. En nokså tidsriktig problemstilling, selv om hva dette unge paret opplever er noen hakk mer ekstremt enn de restriksjonene vi i dag har vært gjennom. Så langt. For det dette paret må gjennom er nesten definisjonen på et mareritt. Det er nifst, uforutsigbart og ubehagelig, og det tar aldri slutt.
Filmen kan til tider oppleves som en slags kommentar til hvordan vi moderne mennesker lever. Hvordan vi blindt og naivt lar oss forføre av hva som er komfortabelt og konformt. Det som betyr noe, og kriteriet for å være en god borger, er å få et pent hus i et pent nabolag, med 2 barn (gjerne 3) og god lønn i et prestisjefylt yrke.
Filmen har en svært gjennomført og sjeldent stilig visuell profil. Det er vakkert og forførende, men også trist, hult og litt ekkelt. De pastellaktige kulissene er blottet for varme og ærlighet, og du sitter kun igjen med en glansa utgave av hva som skal forestille en virkelighet. Ikke ulikt de mange stylede og konstruerte bildene av lykkelige familier på Facebook.
Men det er dessverre noe uforløst over filmen. Joda, reisen er både engasjerende, spennende og tid tider nokså morsomt, men destinasjonen ikke likeså.
Regissør Lorcan Finnegan viser i hvert fall at han er en mann å følge med på. Han besitter egenskaper ikke så mange i hans bransje er forunt; han er original, modig og visjonær. Med andre ord; dette er ikke en film som vil falle i smak hos alle. Dere er herved advart:)
7 bloddråper
Redd Inc. er en festlig lavbudsjettshorror som leverer flere blodige scener og en engasjerende historie, med etpar etpar tvister som gjør at den holdt på vår interesse hele veien ut.
En gruppe vitner til en forferdelig forbrytelse våkner opp lenket fast til hver sin arbeidsstasjon. Det skal vise seg at vedkommende som ble dømt for forbrytelsen har flyktet og samlet gjengen for å bevise sin uskyld. Men hvor uskyldig er han?
Premisset funker fint. Du får umiddelbart litt Saw-vibber av det hele, selv om dette er selvfølgelig ikke like smart eller vel gjennomført. Men det betyr ikke at filmen ikke lykkes. For det gjer den. Som nevnt i introen tør den sparke godt fra seg, og den har noen øyeblikk som vil få mange til å rynke på nesa, på en god måte. Det lukter ikke giga-budsjetter av dette, det et meste gjøres både sobert og nedpå. Men spesialeffektene sitter og dialogene er sparsomme og treffende. Filmen kaster ikke bort mye tid, og har hele tiden en fin fremdrift, til tross for at vi hele tiden oppholder oss i det lille rommet hvor våre helter sitter fanget. Filmen har også en kledelig humor, og artig med et gjensyn med norgesvennen Nicolas Hope, som spilte i den fantastiske kultfilmen Bad Boy Bubby. Og han leverer i rollen som den lettere ustabile og sadistiske «sjefen».
6 bloddråper
St. Agathe er en overraskende solid film. En ambisiøs og modig film. Selv om den ikke treffer blink på alt den sikter på, så er det mer enn nok her som funker!
Den unge og gravide May oppsøker et kloster for bistand og sted å bo. Dette klosteret tar kun imot gravide unge jenter, og det for en grunn. Det tar ikke lang tid før May oppdager at nonnene i klosteret ikke er så hyggelige som deres profesjon skulle tilsi, og at de besitter en heller tvilsom agenda.
Skuespillerne leverer til mer enn godkjent. Du føler med de unge jentene som er fanget i nonnens tyranni. Og sjefsnonnen, Mother Superior, er en svært tøff antagonist. En skikkelig kjip dame du helst ikke vil ha etter deg. Nonner kommer for øvrig ofte dårlig ut i denne sjangeren. Joda, det hender at de skildres som snille små lam, men oftere enn sjeldnere fremstår de som Satan`s håndlangere.
Dette er en film som tør gape over mye. Den kunne unektelig vært gjort enklere, men vi setter pris på at regissør Daren Lynn Bousman (Saw II og Saw III) er selvsikker nok til at han tør kline til. Den er kanskje noe lang og litt monoton, men hvis du har litt tålmodighet så vil du bli belønnet. For det er mer å like ved denne filmen enn mislike. Filmen serverer flere velkomponerte, sadistiske og spennende scener. Den se bra ut, effektene er gode og det hele er kløktig klippet sammen. Vi liker at den ikke bruker så mye tid på det overnaturlige, ei det grafiske. Den fokuserer heller på å levere en skarp og engasjerende skildring av en kvinne fanget i et samfunn gjemt for oss andre.
7 bloddråper
En soleklar kandidat innen fangenskap-subsjangeren, men ikke forvent den hissige, sadistiske sorten. Denne er mer nedtonet og lavmælt, mer trykkende og dramabasert, og er nok mer en thriller å regne enn horror. Ikke for det, det er fangenskap, og det er tross alt alltid jævli.
Den australske fotojournalisten Clare er på reise i Øst-Berlin for å ta bilder, men en tilfeldig romantisk affære skal vise seg å bli skjebnesvangert.
Et velkjent og enkelt utgangspunkt, men det er måten det gjøres på som gjør filmen interessant og annerledes.
Vi blir veldig knyttet til jenta som havner i denne ulykken, og filmen tar seg tid til å skildre fangenskapet og dramatikken som utspiller seg mellom kidnapperen og den fangede. Kanskje ikke så rart med tanke på at filmen heter Berlin Syndrome, hvor man selvsagt tenker på Stockholmsyndromet, og det følelsesmessige båndet som kan oppstå under ekstreme forhold. Det er dramatiske saker. Og som sagt filmen tar seg god tid til å skildre, i underkant av to timer, og som er mye i horror-sammenheng.
Berlin Syndrome er godt laget, og byr på imponerende skuespill, kanskje især fra jenta som blir fanget. Dette er en fangeskap film som oppleves både nært og realistisk.
7 bloddråper
Caveat er en intens, dyster og nervepirrende debutfilm fra regissør Damian McCarthy. En slags blanding av 80-talls klassikeren Barnevaktens mareritt og Stephen King’s Misery.
En mann blir oppsøkt av en bekjent og bedt om å være barnepasser for en psykisk syk dame som bor alene på en øy. Betalingen er svært god, så hvorfor ikke?
Caveat er en film om mørke hemmeligheter og skjulte skjeletter i skapet. Nesten bokstavelig talt. Filmen drar god nytte av nifse kulisser, godt skuespill og en mørk og dirrende atmosfære hele veien gjennom. Du får et par gode jump scares og noen gufne øyeblikk som får hårene til å reise seg. Det er spennende, mørkt og lettere absurd. Premisset er både sprøtt og catchy, og ikke minst mystisk. Det burde unektelig dukke opp noen røde flagg for våre stakkars helt: Kan du være barnevakt noen dager? Joda, kan nok det. For en psykisk syk dame? Ja, kanskje. På en øde øy? Nå ble jeg litt usikker, særlig siden jeg ikke kan svømme. Og du må være lenket fast i en tvangstrøye med kjetting slik at du ikke kan vandre rundt i hele huset? Okei, nå ble jeg plutselig ikke så gira.
Litt kjedelig at vi ikke kommer så innpå filmens få karakterer. Da hadde vi kanskje brydd oss og engasjert oss mer. Og filmens avslutning står kanskje ikke helt i stil med dens svært solide start og midtparti.
Men alt i alt er dette svært severdig. McCarthy står for øvrig også bak den svært effektive kortfilmen He Dies at The End, og er helt klart en mann å følge videre!
7 bloddråper
Dette er en nervepirrende og spennende film om to unge gutter som opplever å bli kidnappet og fanget i et stort og isolert hus. Kidnapperne har noen svært sadistiske planer for de to unge guttene, så her gjelder det å forsøke å flykte.
Filmen har et enkelt og ryddig premiss. Den bringer ikke så mye nytt til bordet, men den er svært effektivt skrudd sammen. Filmen har få karakterer og nær alle av de 90 minuttene finner sted i det store huset, hvor en hektisk katt og mus-lek finner sted. Filmen risikerer tidvis å fremstå litt monoton og repetitiv, men den er såpass vellaget at det blir aldri kjedelig. Og at gutta foretar noen frustrerende valg tilskriver vi de deres unge alder. Vi bør for øvrig skryte litt av skuespillet til de to guttene, Lonnie Chavis og Ezra Dewey. At det er to unge gutter som blir fanget og utsatt for all faenskapen gjør det hele også mer engasjerende og brutalt. Egentlig et tøft valg å la antagonistene være så unge, er ikke alle som er komfortable med å se barn utsettes for slik ondskap. For det er nokså mørkt det som finner sted i det store huset.
Kompisene Justin Powell og David Charbonier, som står for både manus og regi, har for øvrig også vist sine ubestridte talenter i den minimalistiske og effektive The Djinn. Også i den filmen finner hele handlingen sted inne i et hus, vel leilighet hva gjelder The Djinn. Disse gutta trives tydeligvis godt på mindre geografiske områder:)
Liker du å leke gjemsel, og særlig hvis det å bli funnet innebærer vold, overgrep og tortur, så kan The Boy Behind the Door nesten garantere 90 minutter med spennende moro!
6 bloddråper
Newzealandske Coming Home in the Dark er en sjeldent intens og spennende film om skyld, traumer og hevn. Det er mørkt, hardt og nesten nihilistisk.
En familie er ute på en idyllisk road trip i den newzealandske naturen. Der ramler de imidlertid borti to menn med svært skumle motiv. Og det tar ikke lange tiden før familien er fanget i et brutalt mareritt.
Dette er spillefilmdebuten til regissør James Ashcroft, og en svært imponerende som sådan. For filmen er vellaget. Bildene er til tider rene og kalde, med et smakfullt lydspor som ytterligere underbygger uhyggen og desperasjonen. Og skuespillerne leverer. Særlig skinner Daniel Gillies i rollen som den psykopatiske Mandrake, men også Matthias Luafutu har en betydelig tilstedeværelse som hans kompanjong. Regissør Ashcroft tør kline til på de rette stedene, noe som gjør filmen mer engasjerende, uforutsigbar og nervepirrende.
Coming Home in the Dark er en film som vet hva den vil. Den har hele tiden riktig fokus og foretar flere kloke valg. En effektiv og solid film, hvor fortid og mørke hemmeligheter dras frem i lyset, og hvor skillet mellom rett og galt nær viskes ut.
7 bloddråper
En underholdende og kreativ horror film, og muligens en av dette årets store positive overraskelser. For dette var moro!
Vi skal ikke røpe så mye av historien, for her er det egentlig best å komme uforberedt til filmen :) Men vi møter hvertfall Tess, ei dame som har leid seg et hus via Airbnb, men som straks oppdager at en annen har gjort det samme, for samme periode. Ingen optimal situasjon for å si det slik, på flere måter, for dette huset er vel ikke helt som andre hus...
Filmen har et tøft og catchy premiss, velskrevne karakterer og en creepy setting. Det er mørkt (bokstavelig talt), grotesk og til tider svært spennende. Tankene sveipet til tider litt innom filmer som Don't Breathe, Nattsvermeren og Martyrs.
Filmen tar seg god til til å bygge opp sine scener og klimakser, og gjør seg fortjent til hver eneste skvett og grøss. Og vi får servert en fin dose av begge deler.
Manuset er smart, ikke bare er det snert i nær alle dialogene, det byr også på noen artige tvister, og ikke minst er det overraskende relevant. Det tar for seg aktuell tematikk som cancel culture og generell kjønnsdynamikk. Særlig samspillet mellom Campbell og Skarsgård skildrer sistnevnte på en snedig måte.
Alle vendinger og krumspring denne filmen har, gjør opplevelsen herlig uforutsigbar, en film som inneholder det meste hva tilhører sjangeren. En mix vi likte skikkelig godt!
Barbarian drar nytte av har smarte og effektive skifter. Vi likte særlig godt inndelingen av filmen som nesten kunne gi inntrykk av antologi-form, og som gjorde opplevelse svært så underholdene.
Som en god låt kjenner filmen verdien av dynamikk, temposkifter og stemning. Regissør og manusforfatter Zach Cregger har full kontroll over sitt fartøy, og han vet akkurat når han skal gasse på og bremse ned. Cregger er for øvrig en nykommer til sjangeren, men en svært velkommen en som sådan!
Filmen inneholder også en behagelig dose humor, hvilket gir filmen en kledelig letthet. Særlig karakteren til Justin Long er svært festlig. En fornøyelig fremstilling av en stusselig mann.
Rett og slett veldig mye som funker i den filmen her, alt fra foto, rytme, skuespill, historie, og karakterer. Og hvor alt veldig er lekent og forfriskende satt sammen. En svært underholdende film og noe vi antar kommer til å bli en aldri så liten hit!
8 bloddråper
Dette var en positiv overraskelse synes vi, rett og slett imponerende regi av Barnaby Clay. Snakk om å få veldig mye ut av enkelt konsept og premiss!
Vi følger en fotograf (Scott Haze) som har dratt ut på tur for å ta bilder av solformørkelse. Ved hjemreise møter han en liten gutt som forteller om at han har blitt bortkommen fra sin familie. I forsøk på å hjelpe gutten i sikkerhet, klarer mannen selv også å gå seg bort. Han ankommer et øde hus midt ute i ødemarken for deretter å få hjelp av kvinnen (Kate Lyn Sheil) som bor der. Desperat etter å komme hjem finner han seg fanget sammen med kvinnen. Situasjonen blir ikke bedre når noen sadistiske gutter plutselig dukker opp…
Scott Haze gjør en fremragende innsats i hovedrollen, godt akkompagnert av allsidige Kate Lyn Sheil. Dynamikken mellom disse to er strålende portrettert, og de følger en naturlig rytme dem imellom. Når det gjelder troverdigheten i denne relasjonen, savnet vi kanskje litt mer utfordrende spørsmål fra vår mannlige protagonist til kvinnen, som åpenbart har bodd her lenger enn ham. Vi hadde sett for oss at vi hvertfall hadde vært mer ivrig på å finne ut av noen ubesvarte spørsmål omkring bosituasjonen her :)
Uansett; Filmen har pondus og selvtillit og er på mange måter modig film. Muligens kan filmen tidvis oppleves noe monoton og repetitiv, men det blir aldri kjedelig, mye takket være Haze sin innsats. Han klarer å engasjere oss, vi føler virkelig med den stakkars mannen. Belastningen og ubehaget er mer psykologisk enn grafisk og fysisk, og det er litt av et mareritt som pågår.
Den golde og røffe naturen setter kledelige rammer for galskapen. Det visuelle og fotomessige er upåklagelig utført, alt fra stilfulle nærbilder, miljøskildringen, flotte panaorama-bilder, og det tørre ørken- og fjellområdet ser knallbra ut.
Filmen etterlater noen ubesvarte spørsmål, det er opp til oss seere å fylle inn tomrommene og konkludere med hva som faktisk har skjedd og hvorfor. Men vi lot oss underholde og begeistre av denne klaustrofobiske og nervepirrende filmen. Filmen byr på en catchy setting, bra skuespill og solid gjennomført foto og regi. Helt klart en severdig film!
7 bloddråper
Malefique er en effektiv og spennende grøsser om fire veldig forskjellige innsatte på en fengselcelle, og som en dag kommer over en gjemt og mystisk bok. Og denne boka skal by på noen fixe ideer!
Dette er en meget spesiell og original film, som overrasket oss positivt. En film som får mye ut av sitt premiss og omgivelser. Dessuten nokså brutal og kompromissløs, for ikke å si uforutsigbar.
Malefique er en liten lavbudsjettsfilm, hvor alt nesten foregår i den trange, deprimerende cellen. Men det er effektivt satt sammen, og filmen har en nerve hele veien. Den starter imidlertid nokså rolig, så greit å smøre seg med litt tålmodighet. Småklaustrofisk er det, og man kjenner på følelesen av å være innesperret, og ønsket om å komme seg ut. Og boka byr på mildt sagt spesielle måter å få det til på. Et slags kammerdrama som møter boka fra The Evil Dead.
Filmen er ganske så heftig med en del magiske og overnaturlige elementer i seg, men som balanserer godt med den veldig dystre virkeligheten. Spesialeffektene er noe daterte, men de funker. Og persongalleriet er det lite å si på, rimelig spesiell sammensatt gjeng som historien utspiller seg rundt.
Filmen er mørk og dyster, og som tør å kline til. Den innehar en type filmatisk selvsikkerhet som tilfører en unikhet og gjør at den skiller seg fra mye annet som er der ute. Vi var litt nysgjerrige på hvordan regissør Eric Valette skulle hale det hele i land, men vi mener filmen her gjorde flere artige valg og vendinger.
En smart liten godbit det her, som kan anbefales for dem som ønsker noe litt annerledes.
7 bloddråper