-Mmmmm… dette var jammen godt! Hva har du oppi suppa?
-Bestemors gamle ingredienser.
-Ok, skjønner, bestemors legendariske suppe dette her da? Med hemmelige ingredienser, og alt det der?
-Nei, hun har aldri laget denne suppa før. Hun er i suppa.
-Aha, metaforisk? På den måten at hennes mangeårige kunnskap og kjærlighet til mat, er i suppa? Suppe –ala –bestemor, liksom?
-Nei, på den måten at hennes faktiske levninger er i suppa.
Hvem har ikke opplevd å spise en matrett, for så å få vite at det du spiser viser seg å være menneskekjøtt. For et sjokk, for en skuffelse. Et kulinarisk mareritt. Lett å forveksle menneskekjøtt fra annet kjøtt. Det kan smake helt likt som kylling, storfe eller svin. Tilberedes det godt nok, er likheten slående, og smaken kan være fortreffelig. Michelin restauranter kunne slippe unna med det. Ja, selv enkle bistroer. Spør bare Hannibal, han foretrekker faktisk menneskekjøtt. Er visst spesielt godt med den riktige vinen.
Får man vite etter et måltid at det man har fortært har bestått av lårbein, biceps og rumpe, skåret fra en fullvoksen mann, så gir det nok de fleste en ekkel bismak. Det er noe uetisk og umoralsk ved å spise menneskekjøtt, vi gjør det liksom ikke. For andre derimot så gir vissheten om at man spiser menneskekjøtt enekstra piff på opplevelsen. Som et slags ekstra krydder! Eller hvis man er skikkelig, skikkelig sulten, ja da kan de moralske prinsippene skyves lett unna. Da handler det nemlig om overlevelse, og alle er, ja, fritt vilt faktisk.
Vel, en rekke horrorfilmer har kannibalisme som tema. Grunnen er selvsagt at menneskespising er noe de fleste av oss finner motbydelig, grusomt, moralsk forkastelig, og noe som man rett og slett ikke gjør. I så måte et bra utgangspunkt for horror. Andre (dvs. de folka i filmene), har ikke de samme motforestillingene. De synes menneskekjøtt er et fullgodt alternativ til annen type kjøtt. Ikke bare synes de det er godt, de fortrekker det også.
Her er noen filmer som skildrer disse annerledes-tenkende personene, folk som har et annet syn på dette med å spise menneskekjøtt.
Ærre så, gærent det a??? Kjøtt er kjøtt lissom???
Ja, det er galt, og nei, kjøtt er ikke bare kjøtt. Menneskekjøtt er off-limit. Punktum.
Vel, tydeligvis ikke for disse filmene her…
Første film vi velger å trekke frem innen sjangeren er RAW fra 2016. En imponerende regidebut fra Julia Ducournau. Unektelig et talent verdt å merke seg. Filmen fikk en del blest ved hjelp av rykter om at visse scener hadde fått publikum til å besvime. Slike rykter ignorerer vi selvfølgelig, ettersom det fins folk der ute som ville besvimt av sluttscenen i Ghostbusters.
Uansett, filmen omhandler en ung og skoleflink pike, Justine, som skal begynne på veterinærskole. Justine er inadvendt, usikker og sosialt klønete. Hun er vegetarianer med stor V (av svært gode grunner skal vi erfare), men som del av et initeringsrituale på skolen blir hun tvunget til å spise rått kjøtt. Det skulle hun ikke ha gjort, for herfra baller det skikkelig på seg, og Justine raser mot avgrunnen med lysets hastighet. Identitetskrise er en mild beskrivelse av hva hun går gjennom, etter at hennes primale og ukontrollebare behov tar kontroll.
Vi skal ikke si så mye mer om handlingen, men historien er god, og Ducournau behandler sitt tema med originalitet og respekt. Den er rett og slett veldig godt laget. Regien er stødig, skuespillerne leverer, og foto og lyd er nesten feilfritt. Resultatet er en sexy, klaustrofobisk, pervers, morsom, ubehagelig og intens film. Og selv om den ikke akkurat skriker horror, så mener vi den bør tas med på listen, da det kanskje er den beste filmen vi har sett om kannibalisme:)
7 bloddråper
Neste film ut er Wrong Turn fra 2003. Vi møter en gruppe unge (selvfølgelig) og pene (selvfølgelig) mennesker på reise gjennom West-Virginia (selvfølgelig). Her møter de en gjeng innavla og deformerte hillbillies som er ute etter en ting; menneskekjøtt. Denne amerikanske filmen er nok lettere inspirert av The hills have eyes, og kunne like gjerne vært satt i hillbilly-horror sjangeren. Men den ender opp her, ettersom gjerningsmennenes motiv for nedslaktning av uskyldige gjennomreisende ikke er økonomisk eller seksuell, men kun gastronomisk. Hillbilliene i denne filmen får for øvrig gutta i The hills have eyes til å se ut som Chippendales. Makan til degenerert gjeng skal du lete lenge etter. Filmen forsøker ikke å finne opp kruttet på nytt, den følger en gammel og trygg oppskrift, og noen ganger kan det være tilstrekkelig. Filmen kunne helt klart vært mye bedre, noen av løsningene er late og enkle, og det er ikke første gang vi har sett den amerikanske bygda blitt stigmatisert sønder og sammen. Men filmen underholder. Den er proft laget og dynket med en solid dose kommersiell amerikansk sjarm. Den er blodig, voldelig, og har et par tøffe scener med piggtråd:) Filmen har for øvrig fått flere oppfølgere, men styr unna disse! Så sett av drøye 80 minutter og bli med på tur til the Appalachians, og la horrorsjangeren vise hva som egentlig skjer høyt oppe i de dype skoger i det østlige USA. Bon appetit!
6 bloddråper
Nå til en pinlig oversett film, som kanskje ble satt i skyggen av Tarantinos The Hateful Eight, en annen western som ble sluppet nokså samtidig. Den fikk minimal distribusjon og oppmerksomhet, og det er en synd og skam, for dette er en av de beste filmene vi har sett på lenge. Velkommen til Bone Tomahawk, regissert av Craig Zahler!
Vi er i det ville vest, hvor en ung kvinne i et lite nybyggersamfunn blir kidnappet av en ukjent indianerstamme, og en gjeng helter sendes ut på en redningsaksjon. Tøffere og mer samspilt skuespillerensemble skal du forresten lete lenge etter. Kurt Russel, Matthew Fox, Peter Jenkins og Patrick Wilson gjør en så formidabel innsats at det hele er en ren nytelse å bivåne. Herlige dialoger og fantastisk kjemi. Deilig!
Og filmen, folkens, den er så godt skrevet og regissert. Store deilige bilder i et fantastisk landskap, med en historie som drar deg inn og holder deg fast til siste scene. Den bygger seg rolig opp (noen vil si langsom, men det får så være), men beveger seg selvsikkert fremover med betydelig pondus. Den er suggerende, skitten, spennende, original, uforutsigbar og ikke minst brutal. For det som venter våre helter er mørke og skumle saker. Vi skal ikke avsløre mer, annet enn at dette er spennende! Og hardt! Her er det bare å glede seg:)
Zahler har for øvrig senere laget den voldsomt (bokstavelig talt) underholdende Brawl in Cell Block 99. Ingen horror, men en film dere helt klart bør sjekke ut!
9 bloddråper
Vi tar også med Ravenous fra 1999, med noe så sjangersjeldent som en kvinnelig regissør, Antonia Bird.
Filmen har et særdeles sterkt skuespillerensemble med Guy Pierce og Robert Carlyle (da han faktisk var kul) i front. Vi er på et lite og isolert militærfort i fjellene i California (Sierra Nevada) på midten av det 19-århundre, hvor en liten gruppe menn (og en kvinne) holder stasjon. Her ramler en utslitt og nær utsultet Carlyle inn døra og forteller at gruppen han reiste med ble fanget av uvær og måtte søke ly i en grotte. Her var de tvunget til å bo uten mat inntil sulten ble så stor at menneskekjøtt ble et fristende alternativ. Carlyle opplyser at de begynte å spise hverandre, og at han flyktet derfra i frykt for en i gruppa som gikk fullstendig amok, men at han feigt etterlot seg en ung kvinne i gærningens fangenskap. Gjengen på fortet bestemmer seg for å redde denne stakkars kvinnen, og herfra starter moroa.
Det er deilig å være ute i villmarken, og det isolerte og harde terrenget setter en fin ramme for dramaet som skal utspille seg. Lydsporet til filmen står Damon Albarn og Michael Nyman bak. Og det låter fint. Historien er like tåpelig som den er fengende, men viktigst; det er moro med kannibaler i det ville vest!
Ifølge filmen har den amerikanske urbefolkningen et navn på de som spiser et annet menneske; Wendigo. En Wendigo vil kunne ta over den andre personens styrke, men samtidig bli en demon som umettelig må fortære nye mennesker. Filmen har humor, og det er vanskelig å ikke tenke at den er ment som et stikk til det materialistiske amerikanske levesettet; grådighet og fråtseri, et umettelig behov for mere. Sånt sett fungerer kannibalen som en fint metafor; et destruktiv vesen som aldri blir mett. Tror vi alle kan kjenne oss litt igjen.
7 bloddråper
Cannibal Holocoust (1980) er for mange selveste bautaen innen kannibalhorror. Bare navnet avslører en god del av tematikken. En italiensk produksjon dette, regissert av Ruggero Deodato og som skapte meget så mye oppstyr med sin film.
For dette er en mannevond og dyrevond film, alle får unngjelde her, ja, selv publikum. Det er som en møkkete og stygg og B-aktig versjon av Heart of Darkness, et helvete i jungelen, eller ”green inferno”, som de kaller det i filmen.
Vi mener filmen er såpass drøy at den passer best hjemme i Disturbing subsjangeren, så en grundigere omtale av filmen finner du HER.
4 bloddråper
Trouble Every Day er en fascinerende og til tider vakkert laget film om menneskets mørke natur. Dette er imidlertid en noe krevende film, som er innadvent og saktegående. Og som kan oppleves noe uforløst.
Vi følger et amerikansk ektepar Shane (Vincent Gallo) og June (Tricia Vessey), som skal bryllupsreise til Paris. Shane har imidlertid en annen agenda for turen, hvor han forsøker å finne en lege som har sluttet si sin prestisjefylte jobb og nesten gått under jorden, ettersom hans kone kone (Béatrice Dalle) lider av en mystisk sykdom.
Som sagt er filmen noe seig. Den har få replikker og er ikke særlig raus med informasjon om historien den ønsker å fortelle. Filmen er nesten som karakteren til Vincent Gallo; innadvendt, mørk og hemmelighetsfull. Men filmen er stilig, og inneholder snasent foto, attraktive skuespillere og kul musikk. Vi ønsket oss nok imidlertid noe mer innhold, om så på bekostning av stilen.
Filmen har ikke så mange hissige scener, men den er nokså grov når den først kliner til Her får du blod, erotisk vold og overgrep. Regi har for øvrig Claire Denis, en rutinert kvinne som har gitt oss solide filmer som Beau Travail og White Material.
6 bloddråper
Tja, hva skal vi si om The Green Inferno? Filmen er både underholdende og provoserende dårlig om hverandre. En intens og svært grafisk reise inn i den sør-amerikanske jungelen, eller Eli Roths rølpete hode, om du vil.
En gjeng idealistiske amerikanske ungdommer reiser til Sør-Amerika for beskytte en del av regnskogen og urinnvånerne som bor der. Men deres plan (hvis man kan kalle det en plan) går selvfølgelig skeis. Egentlig et nokså festlig premiss, å sende naive amerikanske ungdommer inn i den primitive og livsfarlige jungelen.
Filmen er som nevnt innledningsvis grafisk. Her får du nærbilder av lemlestelse og solide doser med grov tortur. Lidelse er ikke noe Eli Roth styrer unna. Tvert imot. Og mye av dette ser nokså bra ut. Det er gøy å være i jungelen og urinnvånerne er creepy nok, de. Jepp, disse velmenende ungdommene får virkelig kjørt seg. Så de som liker hissig vold og brutalitet vil finne mye å kose seg med.
Filmen lider dessverre av svært dårlig skuespill. Med Lorenza Izzo som hederlig unntak. Når det er sagt, så har skuespillerne et svært dårlig manus å jobbe med, så de er til en viss grad unnskyldt. Dialogene er klønete og i overkant konstruerte. Karakterene lite overbevisende og stereotypiske. Vi mistenker at Roth har skrevet denne filmen på fylla sammen med sine høylytte cis-kompiser mens de gir hverandre high fives og chest bumps:) Eli Roth har for øvrig markert seg forbausende bra i horror-landskapet, og kan vise til flere filmer som har fått et solid publikum. Han debuterte med Cabin Fever i 2002. Og etter å ha gitt oss to Hostel-filmer i 2005 og 2007, kom altså The Green Inferno i 2013. Og Roth har utviklet en distinkt stil, på godt og vondt. For det denne mannen mangler i finesse og originalitet, kompenserer ham med kompromissløs skildring av smerte, tortur og lignende. Filmene er ofte grafiske og slemme. Men tidvis nokså underholdende. The Green Inferno er her intet unntak.
6 bloddråper
Nok en vellaget og stilfull film, fra regissør er Luca Guadagnino. Mannen som tidligere har gitt oss de anerkjente Call Me by Your Name (2017) og den flotte remake’n av Suspiria (2018).
Denne gang dreier filmen seg kort fortalt om et rotløst ungdomspar på reise gjennom USA, hvis jenta ønsker å finne ut av sin noe mystiske fortid.
Temmelig velkjent farvann og setting som kan minne om (flere) filmer som Badlands (1973), Bonnie and Clyde (1964), Natural Born Killers (1994) m.m. Vi serveres her en 90-talls americana road-trip, med mye drama som oppstår mellom unge folk på ville veier, og som holder sammen av lidenskapelig kjærlighet. Men som også havner i mye trøbbel pga. av… ja… dårlig oppførsel.
Og her byr filmen på en aldri så liten tvist, for disse folka er kannibaler (!). Men ikke fordi de har valgt det selv, men som en medfødt tilstand som bare må tilfredsstilles.
På mange måter en knallbra og feilfri film, alt ser bra ut, fra skuespillere til foto til klipp. Det er visuelt imponerende. Og hvor interessante og dyktige skuespillere portretterer sine roller på fascinerende og overbevisende måte:
Timothée Chalamet og Taylor Russel leverer varene og tilfører mye interessant kjemi dem imellom. Må fremheve en birolle potrettert av Mark Rylance som tilfører en gåtefull og guffent preg til sin karakter. Som hentet fra en David Lynch film og tankene gikk til roller fra Dennis Hopper som hadde ofte noe uforutsigbart og intenst ved seg. For ikke å glemme Chloë Sevigny som nesten ikke var til å kjenne igjen.
Filmen er dvelende og saktegående, kan minne om noe hentet fra en Wim Wenders-film. Tydelig at Luca Guadagnino har sine klare forbilder med denne filmen; stødig trakterer han alle elementer og en film som garantert vil høste anerkjennelse. Passe edgy, fint og nedtonet skildret hele veien, med feilfritt 90-talls koloritt som kledelig bakteppe. Og selvsagt flott tonesatt med den alltid interessante og fascinerende musikken til Trent Reznor og Atticus Ross.
Men det kjennes samtidig litt tomt, på tross av de voldsomme dramatiske ting som skjer, nesten noe overfladisk. Det bunner nok i at vi på tross av all det imponerende som vises og skildres, likevel slet med å engasjere oss i karakterene og historien. Filmen flyter sakte avgårde, og med den konstante tematikken, den lange spilletiden, uten spesielle brudd, kjentes det litt monotont.
Dessuten savnet vi enda mer av det åpne landskap, vi snakker jo om road-trip her, og som gjerne har et tydelig eventyr/reise preg. Og her blir mye av historien skildret fra innsiden av bil, via mørke plasser, i innsiden av boliger. Ok, så er det kanskje heller et spørsmål om smak og behag. Vi digger hvertfall at road-trips inneholder store og stemningsfulle landskapsskildringer og eksteriør, og som kanskje ville løftet filmen, fremfør å gi det nesten et småklaustrofobisk preg.
Å bringe et slags overnaturlig element inn i ungdommelig utfoldelse og oppvekst, gir opplevelsen av metafor for de utfordringer ungdommer kan slite med med tanke på møte med samfunn, konvensjoner, seksualitet, voksenliv etc., ref. vampyr i La den rette komme inn (2008), eller varulv i Ginger Snaps (2000). En slags coming-of-age hvor disse monstrøse elementene symboliserer transformasjon og det ukjente. Bones and All ga litt de samme assoiasjonene med kannibalisme som et slags overnaturlig, metaforisk element. Vi må selvsagt nevne en film som muligens er riktigere å sammenligne med, nemlig den fransk-belgiske Raw (2016), som har mange paralleller.
Bones and All er en solid filmopplevelse; lekkert laget, flott produksjon og bidrag fra alle involverte, med en kledelig 90-talls indie-utseende, men som bærer noe preg av stil over innhold.
7 bloddråper