Folk horror

Ordet “folk” kan gi assosiasjoner til noe som er jovialt, realt og folkelig. Så folk horror kan da ikke være så ille?

Vel, man skal ikke la seg lure av den tilsynelatende sjarmerende betegnelsen, for disse filmene er ofte de mørkeste, skumleste og ondeste av dem alle. Ordet “folk” henspiller selvsagt på folklore og folkediktning, og hvor historiene ofte bygger på gammel overtro med horror-elementer som sekter, hekser, seremonielle ritualer, menneskeofringer og annet hedensk snadder. Ikke sjeldent blander man inn litt djevler, demoner og Satan også.

Folk horror termen blir gjerne koblet til britisk horror på 60- og 70-tallet, og hvor Hammer Production stod bak flere av filmene. Det var eksempler på folk horror før 60-tallet også, men det var særlig utover 60-tallet at filmene økte i antall og fikk sin store popularitet.

En teori på at subsjangeren hadde så stor appell i denne tidsperioden var hippie-bølgen og fascinasjonen og frykten for nyreligiøse bevegelser. 60- og 70-tallet var preget av mye pessimisme omkring datidens politikk og systemer, og som ga grobunn for mange nye og annerledes tenkende retninger og ideer. Men noen ganger gikk hippie-filosofien over styr, og man hadde flere eksempler på nyreligiøse grupper som utviklet seg til å bli små, livsfarlige tyrannier, preget av trusler, maktmisbruk, dop, seksuelle overgrep og hjernevasking. 

Sjangeren lever selvsagt i beste velgående den dag i dag, og har en tematikk som aldri slutter å skremme og fascinere oss. Det er noe med frykten for kulter, sekter, gammel overtro og hedenske forestillinger som nærmest sitter i ryggmargen på oss. Folk horror er ikke filmer som får deg til å hoppe og skvette, nei her er det mer fokus på creepy stemninger. Filmene er ofte uhyggelige, absurde, makabre og mørke. Dette er filmer som kan sitte i etter at man er ferdig å se. Filmer som fyller deg med genuin og varig uhygge. Bra, ikke sant? :)

Man skal ikke se bort i fra at frykten og fascinasjonen for hedenske kulter og ritualer (som jo ofte er utgangspunktet for folk horror), kanskje kan skyldes til en viss grad vår kristne bakgrunn, og som i århundrer var både streng og puritansk. Man hadde en innebygd frykt for annen tro, som både var sett på som kjettersk og syndig, samtidig som det kunne være både besnærende og forlokkende.

For eksempel; typiske forestillinger man hadde rundt praktisering av hedensk tro handlet jo ofte om dans, spill, løssluppen adferd og seksuell utfoldelse. Klart det var pirrende å tenke på, samtidig som det var skremmende sett fra et kristent ståsted.

Ok, med fare for å spekulere alt for mye skal vi overlate religionshistorie til de som kan det. Vi må anbefale noen filmer også:

 
witch.jpg

Witchfinder General (The Conqueror Worm) (1968)

Vi starter med en klassiker innen subsjangeren, nemlig Witchfinder General (The Conqueror Worm fra 1968, med selveste Vincent Price i hovedrollen som den sadistiske “heksejakteren” Matthew Hopkins.

Vi er i England en gang på 1700-tallet. En tid da likestilling og liberalt kvinnesyn var like fjernt som en løsning på dagens klimakrise. Og hvor samfunnet var like opptatt av overtro som dagens samfunn er av å fremme sine egoer på sosiale medier. England preges av store interne stridigheter og Kongen sliter med å få kontroll på sine borgere. I disse tumultene møter vi Matthew Hopkins og hans medhjelper, Stern, som reiser fra landsby til landsby for å finne hekser å torturere og drepe. Samtidig møter vi en ung soldat, Richard Marshall, og hans forlovede, Sara. Hopkins og Marshall sine veier skal snart krysses, uten at vi skal si hvordan og hvorfor.

Dette er klassisk folk horror. Inn med religiøse landsbyboere med høygafler, hekser, sort magi og overtro, seremonielle ritualer og menneskeofringer. Og alt i troens navn.

Det er en makaber historie vi får servert. Og en rekke grufulle scener. Å være anklaget for å være heks var tydeligvis ikke bare bare i gamle dager. For å avgjøre om noen var hekse ble de kastet i elven. Druknet de var de uskyldig, men dersom de fløt/svømte var det djevelen som reddet de og de ble brent på bålet eller hengt. Ikke noe urimelig med den testen, nei. Og avhørene var også nokså kjipe. Du ble banket og torturert i timesvis, og eneste måten å stanse lidelsen var å erkjenne at du var heks. Ingen drømmesituasjon å ende opp i, med andre ord. Og Hopkins og Stern viker ikke unna for å få disse stakkarene til å erkjenne at de er både det ene og andre.

Vincent Price er for øvrig fantastisk i rollen som Hopkins. Både blikket hans, toneleiet og timingen. Han har en voldsom tilstedeværelse og klarer å skape en karakter det er vrient å ønske annet enn varig pinsel.

Dette er ekstrem vold utført av troende i Guds navn. Slik det dessverre fortsatt er den dag i dag.

7 bloddråper


Midsommar (2019)

Det var knyttet store forventninger til Midsommar, ettersom mannen bak (Ari Aster) ga oss den kanskje mest omtalte skrekkfilmen i 2018; Hereditary. Hereditary delte (grovt sett) sitt publikum mellom de som mente den var et mesterverk, og de som fant den treg og kjedelig. Vi mistenker at også Midsommar vil dele sitt publikum, om mulig i enda større grad.

Vi møter Dani (meget overbevisende fremstilt av Florence Pugh); en ung studine som tydelig sliter psykisk. Hennes kjæreste, Christian, begynner å bli lei av å til stadighet måtte stille opp for henne. Hans venner oppmuntrer ham til å gjør slutt, men han klarer ikke, ettersom Dani nylig opplevde en voldsom familietragedie, og i stedet inviterer han henne med på vennegjengens tur til Sverige, hvor de skal overvære en mildt sagt interessant midtsommerfeiring.

Filmens første del er sterkest. Karakterene etableres på en elegant og effektiv måte, og vi får verdifull innsikt i Dani´s mentale lidelser. Ankomsten til Sverige og møtet med sekten er også godt skildret. Men så begynner filmen å lugge litt. Den har til tider nokså treg fremdrift og lider av repetisjoner, som oftest i form av sektens ritualer, som gjør at filmen mister tempo og nerve, og vi mister vi litt kontakten med karakterene. Og slutten oppleves noe forutsigbar. Filmen har noen svært grafiske scener. Den er smånifs og spennende, men ikke spesielt skummel.

Alt i alt er Midsommer en uhyre vellaget film. En fascinerende, ubehagelig og vakker folk horror, og en sjeldent god skildring av psykiske lidelser (og ikke minst av et parbrudd). Filmen er visuelt upåklagelig. Foto, lyd og klipp. Alt sitter som et skudd. Aster maler det ene vakre bildet etter det andre. Men Aster´s manus krever som nevnt både tålmodighet og positiv innstilling fra sitt publikum.

Midsommar er en marerittaktig reise ut på den svenske bygda. Og artig at handlingen finner sted i Sverige med en haug skuespillere som snakker svensk. Det gjør at det hele føles litt tettere på. Og alltid catchy med filmer fra sekt-miljøer. Sekten oppfører seg imidlertid kanskje i overkant mistenkelig, skulle tro at gjengen tidligere vurderte tanken med å tilbringe resten av ferien i Stockholm. Men greit nok, flere i gjengen er antropologi-studenter med en agenda og en fascinasjon for det bisarre.

Dette er The Endless møter The Wicker Man, med en liten dose Get Out og Suspiria. Samtidig som Midsommar er noe helt for seg selv. Det er hevet over enhver tvil at Aster har et enormt talent. Han er visjonær, kompromissløs og original, og filmene hans skaper engasjement og diskusjon. Ikke dårlig bare det.

Som nevnt vil nok filmen dele sitt publikum, men vi er overbevist at du vil sitte igjen med en svært minneverdig filmopplevelse hvis du gir den en sjanse.

8 bloddråper



Lamb (2021)

Islandske Lamb har virkelig etterlatt sine spor etter at den hadde sin premiere ved selveste Cannes festivalen sommeren 2021. Såpass solid er filmen at den også var Island sin Oscar-kandidat for beste utenlandske film. Og vi kan forstå hvorfor. For Lamb er en svært vellaget, sjeldent original og minneverdig film.

Ingvar og Maria bor på en bondegård et sted ute i den islandske ødemarken. Paret virker å ha skapt en velfungerende tilværelse, omringet av natur like vakker som den er hard, og ikke minst en haug med sauer/geiter. En dag skal imidlertid en sauefødsel snu opp ned på parets tilværelse.

Premisset er like absurd som det er fengende. Men regissør Valdimar Jóhannsson klarer utrolig nok å behandle det med såpass alvor at vi kjøper det. Johannsson har en minimalistisk tilnærming til historien; det er få dialoger og lite som skjer. Her er det mer fokus på det visuelle og atmosfæriske. Så litt tålmodighet er på sin plass.

Filmen har heldigvis påklagelig kinematografi og kledelig lydspor. Og ikke minst godt skuespill, særlig av Noomi Rapace, som overbevisende skildrer en mors ubetingede og bunnløse kjærlighet til sitt barn. Filmens slutt åpner for forskjellige tolkninger. Den kan forstås som naturens hevn. Eller den kan fungere som en lite flatterende metafor om surrogati. Dette er nok opp til seeren å avgjøre.

Filmen er til tider fryktelig morsom og overraskende rørende. Store deler av filmen kunne vi vist til Pål sine to små pikebarn som ville kost seg gløgg. Men filmen er også bekmørk. Du kan føle at den har hele tiden en knyttneve liggende på vent. Spørsmålet er bare når den velger å kline til. Og når den først gjør det, så kjenner du det.

Filmen er dyster og stemningsfull. Kompromissløs og egenrådig. Vakker og grotesk. At dette er Johannsson sin debutfilm gjør dette enda mer imponerende.

8 bloddråper


the blair.jpg

The Blair Witch Project (1999)

The Blair Witch Project er et annet godt eksempel på folk horror, dog av en noe mer moderne art. Her er handlingen satt til de dype skoger i Maryland, hvor vi blir servert en historie forankret i lokal overtro og folklore om mørke og farlige krefter, nærmere bestemt the Blair witch.

Dette er også selve faderen eller moderen til found-footage kategorienThe Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internettet ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det jo en meget god film også, da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott:) 

Storyen er enkel, men effektiv; tre filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort…

Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.

En klassiker, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, nesten 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.

8 bloddråper


5d78f06a2ee998e7e47da65fddb437a1--cult-movies-horror-movies.jpg

The Wicker Man (1973)

Over til en real klassiker, og en de fremste representantene for subsjangeren. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy.

En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie  som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.  

Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter  fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.

I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.

Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.

8 bloddråper


Tumbbad (2018)

Så til indiske Tumbbad regissert av debutanten Rahi Anil Barve. Denne filmen ble først ferdigstilt i 2012, men de var såpass misfornøyde med resultatet at de tre år senere bestemte seg for å gjøre alt på nytt. Den har blitt vist på en rekke festivaler verden over og mottatt nokså unison hyllest. Og vi lot oss også sjarmere.

Vi befinner oss på tidlig 1900-tallet i den lille landsbyen Tumbbad, hvor en liten gutt vokser opp med historien om at familien besitter store skatter gjemt på et sted kun deres oldemor vet hvor er. Hun er forresten lenket fast i en mørk hule med munnen naglet fast med spikre. Ingen populær dame, altså, og etter at den lille gutten vokser opp tvinger han henne til å si hvor skatten er. Men det skulle han nok ikke ha gjort, for en forbannelse hviler over de skjulte rikdommene.

Filmen er flott filmet. Den har et gotisk preg og er dynket i mytologi. Regissør Barve har god kontroll og bretter ut en mørk historie om grådighet. Vi likte premisset og rammene rundt historien. Indisk mytologi er nokså catchy saker:) Og artig å se en skrekkfilm satt i det rurale India. En fascinerende film, en film med særpreg og originalitet. Den er ikke fryktelig skummel så ingen grunn til å frykte våkenetter. En slags skrekkfilm for barn, hvor vår verden og underverdenen møtes med dramatiske følger, ikke ulik Pans Labyrinth. Den har et rolig tempo, men bygger seg fint opp til sitt klimaks så som både er tilfredsstillende og uungåelig.

En vellaget og annerledes film som er vel verdt å sjekke ut!

8 bloddråper


MV5BMTUyNzkwMzAxOF5BMl5BanBnXkFtZTgwMzc1OTk1NjE@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

The Witch (2015)

En annen svært så overbevisende folk horror-film er The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers. 

Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630. 

Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.

Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.

Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang. Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?

Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.

Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men dette var bra saker og kan anbefales på det varmeste.

9 bloddråper.


Hagazussa (2018)

Hva får du hvis du blander alpejenta Heidi med The Witch? Jo en ytterst fascinerende og skremmende film. Hagazussa: A Heathen's Curse er en film som overrasket oss svært positivt, og du verden så gøy det er å komme over slike nokså ukjente perler. Og som i tillegg er folk horror! 

Vi skal ikke si så mye om historien, dette er en film som må oppleves, men vi kan si så mye som at overtro på 1400-tallet var ingen spøk. Virkelig ikke.

Nydelig filmet med de østerrikske alper som bakgrunn. De vakre, nærmest maleriske bildene blir som forsterkende elementer i historien, og som skaper en trykkende og fascinerende atmosfære. Det er liksom vakkert og dritskummelt på sammen tid; du vil dra dit, men samtidig ikke dra dit.

Filmen kan nok også kalles en art-horror, da det er mye bruk av symbolikk og visuelle virkemidler i mange av scenene. Vel, hele filmen er nokså gåtefull og tolkbar egentlig. For dette er en utpreget visuell film, med lite dialog. Men det betyr ikke at filmen ikke vet å underholde og formidle. Aleksandra Cwen som har hovedrollen er svært uttrykksfull i sin fremtoning. Hennes skuespill er subtilt og intenst og uten å overdrive. Og historien i bånn er temmelig enkel i sin helhet, med et nokså smalt persongalleri, men det er måten det gjøres på. Det er rett og slett noe svært trykkende ved hele filmen, som om den dirrer, litt som i en Lynch-film.

En heftig mørk reise av en film, ja for dette er beksvarte saker. Må fremheve musikken også som  passer perfekt inn i dette gufne, hedenske universet. Gjentagende musikalske temaer, suggererende og hypnotiserende, og som dessuten føles autentisk. 

Regien er ved Lukas Feigelfeld, en ung, østerisk regissør som med Hagazussa har sin fullengde debut, og som i tillegg er hans eksamensoppgave (!). Imponerende levert i så fall, håper han fikk toppkarakterer! Regien er meget solid og stødig utført, vanskelig å finne noe å ta den på. Alle filmatiske elementer stemmer og harmoniserer godt sammen. The Witch parallellen er selvsagt åpenbar, både når det gjelder innhold og stemning, men Hagazussa er enda mørkere, mer gåtefull og enda mer visuell.  Mange vil nok finne filmen krevende, for den har et sakte tempo, med flere dvelende og lange scener. Men det er det som er så fett med filmen; den formidler dette såre, mørke og gufne temaet med en nerve og intensitet som vi ikke ser mye av i dagens filmverden, uten bruk av billige triks. Vi tør si at Hagazussa har noe tungt Bergmansk over seg, hva gjelder scenografien, historien og symbolikken.  For dette er kompromissløse saker, fullstendig uforutsigbart, med sterke filmatiske og kunstneriske kvaliteter.

Altså en folk horror utenom det vanlige, og en must see for fans av sjangeren. En film som sitter i lenge etter at den er ferdig! 

8 bloddråper


apostle.jpg

Apostle (2018)

Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.

Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.

Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.

Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.

Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.

Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.

7 bloddråper


kill_list_march_2012.jpg

Kill List (2011)

Kill List fra 2011 er en annen film med betydelige folk horror-elementer, der den drar oss inn i en okkult verden med menneskeofringer og seremonielle ritualer. En moderne klassiker i våre øyne som vi ikke kan få skrytt nok av.

Wheatley ga oss forresten etter Kill List den morsomme Sightseers, og den altfor ignorerte Fields of England (som for øvrig også har plenty med folk horror-elmenter i seg), noe av det mest suggerende og syrete som er kommet ut av den engelske film-faunaen på lang tid. 

Uansett, tilbake til Kill List. Vi følger Jay og Gal, to tidligere soldater som nå har blitt leiemordere, og som nylig har gjenomført et mislykket oppdrag i Kiev. Jay er blakk, og Gal presser Jay til å bli med ham på et nytt oppdrag. Dette oppdraget skal imidlertid vise seg å være mørkere og farligere enn de evner å innse. Særlig ettersom Jay for tiden ikke er helt mentalt stabil. Vi lar det være med det. Men historien er god, stol på oss! 

Vi har lyst til å bemerke starten på filmen, som er dritbra. I den første snaue halvtimen er det som å se Scener Fra et Ekteskap; det er sårt, nært og vondt. Et herlig lite kammerdrama fremført av mer enn solide skuespillere, og som fint setter opp karakterene for det som kommer til å skje. Og det som kommer til å skje er både forvirrende, spennende og brutalt. Filmen kliner til, og flere av scenene inneholder meget røff vold. Filmen har en uvant sterk nerve fra første scene, nesten hypnotisk, og klarer utrolig nok å beholde den hele veien. Siden filmen har endt opp i denne sjangeren, så ligger det nok litt i kortene at det står noen bak og trekker i trådene, uten at at vi skal avsløre hvem. Men gled dere, for denne filmen kommer til å suge dere inn, og den slipper ikke taket før den fantastiske slutten har satt et skikkelig støkk i dere. Et mesterverk!

9 bloddråper


Black Death (2011)

Black Death er en mørk, møkkete og fascinerende reise inn i menneskets sorte sjel. En undervurdert kraftpakke av en film som hadde fortjent mye mer oppmerksomhet.

Vi befinner oss i Europa i året 1348. Svartedauen herjer som verst, og kirken er bekymret for at befolkningen i møte med disse grusomhetene skal miste sin kristne tro. Noe som særlig vekker kirkens oppmerksomhet er et lite samfunn nordpå, som foruten å være urørt av svartedauen, visstnok huser en nekromant. Slikt kan jo ikke kirken godta. En ridder og hans følge får i oppdrag av biskopen å besøke dette samfunnet og sikre at innbyggerne ikke vender sin rygg til Gud.

Dette er The Wicker Man møter The Apostle møter A Field in England. Den har egenart og et kompromissløst uttrykk. Dette er brutalt og blodig. Vi får servert mye sadistisk vold og noen svært hissige torturscener. Filmen gjør ingen forsøk på å vaske seg ren, men holder begge beina godt festet i gjørma som er dens tematikk og historiske bakteppe. Jepp, tror vi skal være glade for at vi lever i det 21 århundre.

Skryt til skuespillerne som alle virker overbevisende i sine roller. Særlig Eddie Redmayne som gir alt i rollen som den stakkars munken. Dette er rett og slett en svært godt castet film.

Sentralt i filmen er religion og annen overtro, men dette handler like mye om menneskets mørke sider, la det være vår mistro til andre, sinne, hevnlyst og ønske om makt. For pesten er faktisk ikke det skumleste du kunne møte på i året 1348. Hva gjelder de kristnes kamp mot de vantro så tar ikke regissør Christopher Smith (Triangle, Creep og Severance) parti. Han virker å ha begrenset med sympati for begge sider. Og det er langt i fra klart hvem som er skurker og helter i filmen.

Filmen klarte å holde vår oppmerksomhet hele veien gjennom, og pluss i boka for at den også klarer å runde av på en særdeles guffen måte. En film som blir sittende.

8 bloddråper


The Golem (2019)

The Golem er en israelsk horror fra 2019, en fascinerende og tidløs historie basert på jødisk folklore. Gutta bak filmen er for øvrig Paz-brødrene, som også ga oss found footage horrofilmen Jeruzalem.

Vi er i en liten jødisk landsby Litauen på 1600-tallet, hvor en ung kvinne skaper en golem som skal beskytte det lille jødiske samfunnet fra en betydelig trussel utenfra. For mens svartedauen herjer har deres russiske naboer omringet landsbyen og truer med å angripe det tilsynelatende fredfulle lille samfunnet.

Vi likte særlig godt filmens første del. Den har en herlig trykkende stemning og kinematografien er utsøkt. Tanken går litt til The Witch. Premisset i filmen funker, med den lille landsbyen som er omringet av aggressive fiender, og hvor veien ut virker nær umulig. Igjen er det jødiske folk forfulgt, plaget og truet med utryddelse. Kvinnen innser fort at noen ganger (om noen ganger) er ikke bønn tilstrekkelig; her kreves handling. Det lille samfunnet er imidlertid, som de fleste sterkt troende samfunn, svært patriarkalsk, og kvinnen trenger både kløkt og kraft for å utrette det hun har satt for seg; å skape det ultimate forsvarsvåpenet.

Vi nevnte innledningsvis at historien virker tidløs. Golemen som skapes er et voldsomt våpen, som vanskelig kan kontrolleres, men lett utnyttes. Ikke urimelig å sammenligne golemen med dagens situasjon, hvor makteliten ruger på enorme våpen som med enkelthet kan utrydde vår eksistens. Men å besitte slike våpen kan få konsekvenser. Det forandrer et samfunn. Slike krefter både blinder og korrumperer. Mennesket evner ikke å besitte slik makt og ødeleggende kraft. Det har vi sett gjentatte eksempler på i historien. Og er det noe filmen klarer å få frem er det nettopp det. Filmen illustrerer de moralske dilemmaer besittelse av slik kraft medbringer.

Filmen mister dessverre noe tempo og driv i andre halvdel, men den klarer å hente seg inn mot slutten og leverer en blodig, og unngåelig, avslutning på det hele. En godt laget film med en solid historie. Vi koste oss:)

7 bloddråper


gretel-hansel-gretel_hansel-poster_rgb.jpg

Gretel & Hansel (2020)

Regissør Oz Perkins har børstet støv av den klassiske, relativt makabre historien fra Brødrene Grimm og inviterer oss inn i deres mørke og skumle univers med en helaftens filmversjon. Vel, er det så skummelt egentlig? Tja. 

Vi følger altså søskenparet Gretel og Hansel som etter å ha blitt kastet ut hjemmefra av sin sinnsyke mor, flykter inn i skogen med håp om å finne måter å kunne forsørge seg selv på. Dette skal vise seg å bli vanskelig, og slitne og sultne ankommer de tilfeldigvis et hus, hvor de gjennom vinduet kan se lekre delikatesser spredt utover et langdekt bord. Fristelsen blir derfor for stor, og Hansel ser sitt snitt til å krype inn gjennom vinduet.

Ingen særlig god ide, for her bor det noen med mildt sagt skumle hensikter.

Filmen tar seg den frihet og sentrere historien rundt Gretel, forøvrig godt spilt av Stranger Things - jenta Sophia Lillis, samt at den konstruerer en ny kontekstuell ramme for hendelsene som finner sted. Det funker OK, tilfører eventyret litt mer dybde og lag, samtidig som man kjenner på at dette likevel er tett opp til originalen.     

Mulig eventyrhistorien som filmen er basert på, blir i det “minste” laget, med tanke på å dra det ut i en fullengdes spillefilm. Det skal sies at det er en veldig mørk og tøff historie Grimm-gutta kom med (menneskeetende heks som vil spise barn er ikke akkurat trivelig), og vi forstår at det er fristende å lage en horrorfilm basert på dette materialet. Men vi tror nok at den hadde gjort seg bedre som en lengre kortfilm eller novellefilm muligens. For det kjennes ganske langdrygt og monotont etterhvert som filmen utspiller seg, og hvor historien aldri helt klarer å engasjere.

Vi lot oss derimot begeistre av det visuelle uttrykket som vi mener er hovedstyrken til filmen. Flotte estetiske og gjennomførte komponerte scener og bilder, som skaper en uhyggelig og marerittaktig stemning. Filmen er nedtonet og lavmælt, har et kledelig dunkelt og synthete lydspor, og hvor det fokuseres mer på atmosfære, enn handlingsdrevet innhold. Igjen; man sitter med følelsen av at det filmatiske skal kompensere for en litt småenkel og tilgjort story. Resultatet blir litt hverken eller, og selve eventyret fremstår muligens ikke tilstrekkelig genuint.

Filmen kan tidvis minne om The Witch, med tanke på det tunge, litt harde atmosfæriske mijøet, og der dialogene har noe gammeldags og nesten poetisk ved seg. I tillegg innehar den noe av Tim Burtons stiliserte og karikerte uttrykksform, men da i den dystre enden av skalaen.

Samlet sett en nokså monoton og dvelende affære, der scenene flyter pent i hverandre, men hvor spenningskurven forblir temmelig flat. Vi anbefaler derfor  et visst søvnoverskudd når man skal se filmen, for det går rolig for seg, gitt :) 

Synd, vi hadde litt forhåpninger om denne, hadde bare tempoet blitt skrudd opp et par hakk, så hadde nok det hjulpet. Men for dem som setter pris på estetiske, visuelle og filmatiske kvaliteter, samt har en forkjærlighet for stemningsfulle mørke eventyr, så er det likevel mye å glede seg over. 

6 bloddråper


The Curse of Audrey Earnshaw (2020)

The Curse of Audrey Earnshaw var en svært så positiv overraskelse. Med forventninger midt på treet lot vi oss virkelig overbevise av denne kanadiske folk horror filmen.

Filmen omhandler en mor og datter som bor alene på den nordamerikanske bygda på slutten av 1800-tallet. De har isolert seg fra de andre bøndene og mistenkes for å drive med trolldom og hekseri. Folk på den tiden var jo nokså overtroiske. Men kanskje de her er inne på noe?

Regissør og manusforfatter Thomas Robert Lee har ingen lang fartstid i yrket, men han viser her at han utvilsomt har talent. For dette er rett og slett en meget solid film. Historien er fascinerende og spennende, og etterlater betydelig rom for tolkning. Historien formidles for øvrig av svært kapable skuespillere. Og det hele er visuelt upåklagelig. Kinematograf Nick Thomas serverer helstøpte og vakkert lyssatte bilder, og som hjelper regissør Lee med å skape en tyngende og mørk stemning. Det ulmer hele veien. Det vakre og pittoreske hånd i hånd med det brutale og vonde.

The Curse of Audrey Earnshaw er en smånifs, mystisk og dyster film om tro, kjønn og isolasjon. Og menneskets desperasjon.

7 bloddråper


luz.jpg

Luz: The Flower of Evil (2019)

En innholdsmessig dyster, dog visuelt fargesprakende film om et religiøst samfunn langt inne i fjellene med en spik spenna gæren kult-leder på randen. Det er både vakkert, brutalt og nitrist på en og samme tid. Og ikke minst nokså syrete. Høres heftig ut? Jepp, det kan vi vel si at det er.

Langt inne i fjellene holder kult-lederen El Senor til, med sine tre døtre og sin lille menighet. En dag bringer han et lite barn inn i leiren, overbevist om at det er den nye messias. Samtidig sliter tenåringsdøtrene med tapet av moren, og El Senor forsøker med hard hånd å holde både familien og menigheten samlet, i hans store religiøse overbevisning.

Filmen er smakfullt overdrevet både i det visuelle og det innholdmessige, og den tunge religiøse rammen er dramatisk og dyptgripende skildret. De berørte skuespillerne får virkelig kjørt seg, og de leverer varene med voldsom intensitet. Foto er nydelig gjennomført med stilsikre og vakre bilder, med oppjusterte fargenivåer som skaper maleriske effekter.

Filmens uttrykk er  på grensen til det karikerte og surrialistiske. Kanskje ikke så rart. Regissør har uttrykt at filmen inneholder flere referanser til surrialisten, mystikeren og regissøren Alejandro Jodorowsky, og vi kan se absolutt se likhetstrekk med El Topo fra 1970. De oppstilte tablå-aktige scenene, det western-aktige miljøet, det teatralske og ekspressive, er også noe som preger Luz. Samtidig som begge filmene behandler religiøse temaer. Dog er Luz kanskje ikke like symboltung og syrete som El Topo, og har et narrativ i mer klassisk fortellings-forstand.

Filmens stil og uttrykk sender også tanker til Terrence Malick sine visuelle og lyriske filmer, og ikke minst Robert Eggers’ The Witch. Med andre ord; filminteresserte vil få mye å sette pris på :)

Musikken kler også filmen godt, og det er rett og slett et nokså solid og gjennomført uttrykk som filmen lykkes med å formidle. Mange vil nok likevel finne filmen krevende da fokuset hviler mye på atmosfære og det visuelle, og at den er nokså kompromissløs i sin handling og uttrykk. Men for dem som er interessert i en annerledes skrekkfilm, så tror vi ikke Luz kommer til å skuffe :)

Regissør Juan Diego Escobar Alzate har laget en ekspressiv og kraftfull folk horror-film, en film om religion og de fryktelige konsekvenser religion og overtro kan føre med seg. Dette er severdige og ambisiøse saker!

7 bloddråper


The Ritual (2017)

Velkommen til en nifs og spennende reise inn i de skumle svenske skoger. Dette er The Blair Witch Project møter Midsommar. En film om maskulinitet, sårbarhet og skyldfølelse.

Fire britiske kompiser er på telttur i Nord-Sverige. Da de bestemmer seg for å ta en snarvei for å spare tid, går de seg bort i den store skogen, samtidig som de oppdager at de blir forfulgt av noe eller noen.

The Ritual er en frustrerende film. Den kunne vært så innmari bra, men så snubler den når det gjelder som mest. For første drøye timen er bra. Skikkelig bra. Settingen funker, det er alltid skummelt i skauen. Særlig her. Det er velkjent og effektivt. Og velspilt. Du blir ikke fryktelig godt kjent med kompisgjengen, men tilstrekkelig til at du skjønner at det er friksjoner og slitasje dem imellom. Og filmen er nifs. Det er intenst, skummelt og nervepirrende. Vi hadde også fått paranoia av betraktelig mindre enn det gutta opplever.

Filmen er imidlertid en ny bekreftelse på at det er skumlere og mer spennende når du ikke vet hva som skjuler seg der ute i mørket. For som vanlig blir det et antiklimaks når faren blottlegger seg. The Ritual kunne vært skikkelig bra, dersom slutten hadde vært håndtert bedre. Den velger dessverre en i overkant voldsom og noe "enkel" løsning på det hele. Vi skal ikke si så mye mer, og vi ønsker heller ikke legge en for stor demper på moroa. Men det er ingen tvil om at filmen snubler de siste 20 minuttene. Hvilket er synd.

David Bruckner har laget mye bra (The Signal og segmenter i antologifilmene Southbound og V/H/S. Hva gjelder sistnevnte var Bruckner ansvarlig for Amateur Night, det helt klart beste bidraget til filmen), og han viser på ny at han kan sjangeren. Rett og slett en svært dyktig kar.

6 bloddråper


You Won't Be Alone (2022)

You Won't Be Alone er en vellaget, eksistensiell og engasjerende film om en ung kvinne som blir kidnappet av, og transformert til, en heks. Og hennes forsøk på å vende tilbake til samfunnet.

Det er ikke første film laget om hekser og menneskets frykt for disse nifse skapningene. Men måten dette gjøres på oppleves friskt og originalt. Dette er en film som vil mye mer enn du skulle mistenke. Og som gir et unikt og interessant perspektiv på det å være menneske.

Vi leste en anmelder som mente dette er som om Terrence Malick skulle ha laget The Witch, og det er en meget god beskrivelse av You Won't be Alone. Filmen er poetisk, kryptisk og nokså seig. Den krever litt tålmodighet fra sitt publikum. Men den har et upåklagelig visuelt uttrykk, og ikke minst et smakfullt lydspor. Den angriper sin tematikk med selvtillit og nesten svulstig begjær, og lykkes med sitt oppdrag, mener nå vi, takket være enormt mye talent både foran og bak kamera.

Handlingen finner sted i en landsby i Nord-Makedonia en gang på 1800-tallet. Virkelig ikke et sted du ønsker å bli kastet tilbake i tid, i hvert fall ikke som kvinne. Det er røft, primitivt og strengt. Er det egentlig en tid og et sted du ønsker å reise tilbake til som kvinne?

Du skulle tro at bak en så solid, moden og mektig film står en skikkelig ringrev, men dette er faktisk spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Goran Stolevski. Det er rett og slett imponerende gjennomført.

En minneverdig film fra et udiskutabelt talent som vi gleder oss til å følge videre!

7 bloddråper


Hellbender (2021)

Hellbender er en svært imponerende og helstøpt laget indie-film. En fascinerende, psykedelisk og original film om det å vokse opp som ung jente. Og svært, svært mye mer. 

En tenåringsjente, Izzy, bor sammen med sin mor i skogen, isolert fra sivilisasjonen, ettersom jenta, i følge moren, er syk og ikke kan væe i kontakt med andre mennesker. For å fylle tiden har de startet et metal-band, en duo bestående av trommer og bass, og som de kaller Hellbender. Men så en dag møter Izzy en annen jente ute i skogen. 

Bak filmen står ekteparet John Adams og Toby Poser, sammen med deres datter Zelda Adams. De tre har både manus og regi. Trioen lagde også filmen The Deeper You Dig (2019) sammen. Vi lar oss imponere av hva det lille kollektivet klarer å få til, og på svært begrenset budsjett. Dette er folk som virker å brenne for kunsten.

Og dette er rett og slett en knallbra film. Hellbender er en liten film som rommer mye. En modig og selvsikker film, som tar utgangspunkt i noe kjent, og forvandler det til noe nytt og friskt. Filmen er visuelt meget overbevisende. Kameraet beveger seg lekent og uanstrengt rundt mor og datter, og Adams-familien serverer en rekke hetftige scener som er like heftig klippet sammen. Det er syrete, mørkt, suggerende og intenst. Musikken til bandet i filmen, Hellbender, er for øvtig like catchy som den kler filmen. Bandet tilfører filmen både liv, mørke og bittelitt humor.

Adams-familien har helt klart sin egen stil. Og vi tør påstå at de med Hellbender har levert sin beste film, så langt. Men vi både håper og tror at de kun begynner å bli varme i trøye, og at det bare er å glede seg til deres neste prosjekt!

7 bloddråper


Moloch (2022)

Nederlandsk horror har vi ikke sett mye av, og vi må ærlig si at vi visste ikke helt hva vi gikk til da vi satte på denne. Men regissør Nico van den Brink viser at dette landet helt klart er å regne med i horror-sammenheng, for dette var bra saker!

Betriek lever sammen med sin familie langt ute på den nederlandske landsbygda. Tilsynelatende preget av landlig og harmonisk idyll, men som en dag tar en brå vending, etter at en fremmed mann bryter seg inn i huset og angriper familien…

Moloch har en solid historie, som nøstes opp på elegant og tilfredsstillende vis. En overraskende og nifs film som kjennes gjennomarbeidet og gjennomført. Stilig lagd, med et filmatisk uttrykk som kan minne om nordisk noir, og som etter hvert drives mer og mer i retning horrorsjangeren.

Filmen inneholder massevis av catchy og spennende scener, som er annerledes satt opp, og som har en egen naturlig rytme og flyt i seg. Tidvis nokså creepy og grafisk, og hvor alle scener har en kontekstuell mening og aldri blir overflødige.

Det var også vanskelig å vite hvor denne filmen skulle bevege seg, og det var noe befriende uforutsigbart over handlingen, samtidig som den hadde en selvsikkert driv. Som om skaperne hadde en genuin historie som de like genuint ønsket å fortelle, og vi som seere skulle få bli med på reisen.

Handlingen inneholder selvsagt flere kjente elementer som kjennetegner subsjangeren, og etter hvert som filmen utspant seg følte vi at vi var i nokså kjent horror-farvann. Men det var måten den var satt sammen på som imponerte, i tillegg til at historien opplevdes unik.

Moloch er rett og slett en vellaget og velprodusert film, med flotte stemningsfulle bilder, og med en solid historie i bånn. Vanskelig å be om noe mer egentlig!

7 bloddråper


Men (2022)

Ah... dette likte vi! Deilig med en film som er så helstøpt, hvor alle ingrediensene passer, som i et nær perfekt måltid. Men er original og tankevekkende. Og ikke minst visuelt imponerende og tematisk fascinerende.

Harper (Jessie Bucley) skal tilbringe en helg på den britiske landsbygda, alene i et gedigent herskapshus. Her skal hun bearbeide sorgen fra en nylig tragedie. Men det skal vise seg at den mannlige befolkningen i denne lille landsbyen ikke klarer å la stakkars Harper være i fred.

Filmen tar for vårt patriarkalske samfunnet, og på en kreativ måte gir Men oss en interessant og nådeløs fremstilling av mannen. Hvor sårbare og usikker han kan være. Hvor kontrollerende og selvopptatt. Agressiv og hensynsløs. Det kan ikke være enkelt å være kvinne.

Men er håndverk av øverste hylle. Filmen har et sjeldent smakfult og effektivt lydspor. Manus er engasjerende og skuespillet upåklagelig. Og valget om å la kun en mann (Rory Kinnear ) spille alle mannsrollene, med unntak av Harpers eksmann, er et svært vellykket trekk. Det tilfører et ekstra lag med uhygge og nerve. For nettopp dette har filmen massevis av; nerve og uhygge. Det ulmen fra første scene. Det er både spennende, uforutsigbart og nifst. Filmen har ladede og ubehagelige dialoger, og den serverer flere intense scener. Det er for øvrig vanskelig å skrive en omtale uten å skulle skryte av de fantastiske spesialeffektene. Dette er body horror på sitt aller beste. Det er både grotesk og absurd. Og her er det opp til seeren å tolke hva filmens siste 10 minutter egentlig betyr, vi skal ikke plage dere med vår forståelse.

Regi har Alex Garland, som tidligere har gitt oss go'biter som Annihilation, 28 Days Later og Ex Machina. Og med Men befester han sin posisjon som en av de dyktigste og mest innovative regissørene der ute.

8 bloddråper


Zalava (2021) 

Zalava er noe så sjeldent som et iransk horrordrama, hvis setting er satt til en kurdisk landsby ved samme navn som filmens tittel. Dette er en selvsikker og fascinerende film, som bruker horror for å illustrere troens makt og potensiell ødeleggelse.

Innbyggerne i den lille landsbyen Zalava mener seg utsatt for en demon, og innkaller demonutdriveren Amardan for hjelp. Amardan fanger demonen i et kjøkkenglass, men blir så umiddelbart arrestert av den mildt sagt mer sekulære politimannen Ahmadi. Ahmadi tror ikke på slike overnaturlige krefter og anser Amardan for å være en bedrager som utnytter folks primitive overtro. 

Historien er lagt til 1978, året før den islamske revolusjon med Khomeini i spissen, et interessant samfunnspolitisk bakteppe preget av mistro, uro og spenning, og som Zalava på sin måte tydeliggjør til det ytterste.

Dette er ingen klassisk horror med masse jump scares og skumle demoner som, tilsynelatende umotivert, plager uskyldige mennesker med nifse pranks. Nei, denne filmen maner i stedet frem en intens og trykkende stemning og atmosfære. Mer effektiv bruk av et kjøkkenglass skal du lete lenge etter. Tankene gikk litt til tankeeksperimentet Schrödingers katt. Manuset er skarpt og effektivt. Den skildrer hvordan overtro kan manifistere seg i et lite samfunn, og hvor lett det er å la seg rive med, og dertil like vanskelig å stå i mot og forsøke å søke etter mer "opplyste" svar. Selv de som i utgangspunktet ikke tror på demoner, tør ikke ta sjansen på å ekskludere det fullstendig. Slik nå en gang religion fungerer for mange. 

Regissør Arsalan Amir har laget en svært god film. Han får mye ut av selv de mer hverdagslige situasjoner, mye takket være smart kamerarbeid som tilfører ekstra intensitet og uro. Den tålmodige får her servert en spennende historie, solid skuespill og en smart fremstilling av tro, frykt og manipulasjon. 

7 bloddråper


Mandrake (2022)

Mandrake er en mørk, mystisk og tildels vellykket hyllest til folk horror subsjangeren. Dette er på mange måter klassisk irsk horror; tungt, sårt og stemningsfullt. 

Cathy jobber i kriminalomsorgen, hvor følger opp de som slippes ut av fengsel, et nobelt og tøft yrke. Cathy får Mary Laidlaw som ny klient, en kvinne som har sittet i fengsel grunnet rituelle drap begått under svært mystiske omstendigheter. Og Cathy skal snart merke seg at Laidlaw ikke er helt ferdig med sine ondsinnede planer.

Regissør Lynne Davison serverer oss digge bilder, kreative skapninger/kostymer og interessante og smånifse detaljer. Dette er unektelig en hommage til subsjangeren, med sitt mytiske spinn rundt mennesket og naturen. Filmen er best når den trekker oss inn i denne verdenen, det er både fascinerende og spennende. Filmen tør også gjøre det skittent og vondt. Skuespillerne tråkker til og lykkes med å skape karakterer vi engasjerer oss i. 

Men dessverre klarer ikke filmen helt landingen. Det er i overkant for mange spørsmål som forblir ubesvart. Vanligvis mener vi filmer kunne hatt nytte av å kortes litt ned, men her tenker vi det motsatte, at et ekstra kvarter gjennomtenkt manus kunne løftet dette betraktelig. 

Alt i alt lot mener vi Mandrake lykkes med mye. En selvsikker og gjennomtenkt film som tør hanskes med mange underliggende temaer og vansker, og med en svært gjennomført visuell profil. 

6 bloddråper