Folk horror

Ordet “folk” kan gi assosiasjoner til noe som er jovialt, realt og folkelig. Så folk horror kan da ikke være så ille?

Vel, man skal ikke la seg lure av den tilsynelatende sjarmerende betegnelsen, for disse filmene er ofte de mørkeste, skumleste og ondeste av dem alle. Ordet “folk” henspiller selvsagt på folklore og folkediktning, og hvor historiene ofte bygger på gammel overtro med horror-elementer som sekter, hekser, seremonielle ritualer, menneskeofringer og annet hedensk snadder. Ikke sjeldent blander man inn litt djevler, demoner og Satan også.

Folk horror termen blir gjerne koblet til britisk horror på 60- og 70-tallet, og hvor Hammer Production stod bak flere av filmene. Det var eksempler på folk horror før 60-tallet også, men det var særlig utover 60-tallet at filmene økte i antall og fikk sin store popularitet.

En teori på at subsjangeren hadde så stor appell i denne tidsperioden var hippie-bølgen og fascinasjonen og frykten for nyreligiøse bevegelser. 60- og 70-tallet var preget av mye pessimisme omkring datidens politikk og systemer, og som ga grobunn for mange nye og annerledes tenkende retninger og ideer. Men noen ganger gikk hippie-filosofien over styr, og man hadde flere eksempler på nyreligiøse grupper som utviklet seg til å bli små, livsfarlige tyrannier, preget av trusler, maktmisbruk, dop, seksuelle overgrep og hjernevasking. 

Sjangeren lever selvsagt i beste velgående den dag i dag, og har en tematikk som aldri slutter å skremme og fascinere oss. Det er noe med frykten for kulter, sekter, gammel overtro og hedenske forestillinger som nærmest sitter i ryggmargen på oss. Folk horror er ikke filmer som får deg til å hoppe og skvette, nei her er det mer fokus på creepy stemninger. Filmene er ofte uhyggelige, absurde, makabre og mørke. Dette er filmer som kan sitte i etter at man er ferdig å se. Filmer som fyller deg med genuin og varig uhygge. Bra, ikke sant? :)

Man skal ikke se bort i fra at frykten og fascinasjonen for hedenske kulter og ritualer (som jo ofte er utgangspunktet for folk horror), kanskje kan skyldes til en viss grad vår kristne bakgrunn, og som i århundrer var både streng og puritansk. Man hadde en innebygd frykt for annen tro, som både var sett på som kjettersk og syndig, samtidig som det kunne være både besnærende og forlokkende.

For eksempel; typiske forestillinger man hadde rundt praktisering av hedensk tro handlet jo ofte om dans, spill, løssluppen adferd og seksuell utfoldelse. Klart det var pirrende å tenke på, samtidig som det var skremmende sett fra et kristent ståsted.

Ok, med fare for å spekulere alt for mye skal vi overlate religionshistorie til de som kan det. Vi må anbefale noen filmer også:

 
witch.jpg

Witchfinder General (The Conqueror Worm) (1968)

Vi starter med en klassiker innen subsjangeren, nemlig Witchfinder General (The Conqueror Worm fra 1968, med selveste Vincent Price i hovedrollen som den sadistiske “heksejakteren” Matthew Hopkins.

Vi er i England en gang på 1700-tallet. En tid da likestilling og liberalt kvinnesyn var like fjernt som en løsning på dagens klimakrise. Og hvor samfunnet var like opptatt av overtro som dagens samfunn er av å fremme sine egoer på sosiale medier. England preges av store interne stridigheter og Kongen sliter med å få kontroll på sine borgere. I disse tumultene møter vi Matthew Hopkins og hans medhjelper, Stern, som reiser fra landsby til landsby for å finne hekser å torturere og drepe. Samtidig møter vi en ung soldat, Richard Marshall, og hans forlovede, Sara. Hopkins og Marshall sine veier skal snart krysses, uten at vi skal si hvordan og hvorfor.

Dette er klassisk folk horror. Inn med religiøse landsbyboere med høygafler, hekser, sort magi og overtro, seremonielle ritualer og menneskeofringer. Og alt i troens navn.

Det er en makaber historie vi får servert. Og en rekke grufulle scener. Å være anklaget for å være heks var tydeligvis ikke bare bare i gamle dager. For å avgjøre om noen var hekse ble de kastet i elven. Druknet de var de uskyldig, men dersom de fløt/svømte var det djevelen som reddet de og de ble brent på bålet eller hengt. Ikke noe urimelig med den testen, nei. Og avhørene var også nokså kjipe. Du ble banket og torturert i timesvis, og eneste måten å stanse lidelsen var å erkjenne at du var heks. Ingen drømmesituasjon å ende opp i, med andre ord. Og Hopkins og Stern viker ikke unna for å få disse stakkarene til å erkjenne at de er både det ene og andre.

Vincent Price er for øvrig fantastisk i rollen som Hopkins. Både blikket hans, toneleiet og timingen. Han har en voldsom tilstedeværelse og klarer å skape en karakter det er vrient å ønske annet enn varig pinsel.

Dette er ekstrem vold utført av troende i Guds navn. Slik det dessverre fortsatt er den dag i dag.

7 bloddråper


Midsommar (2019)

Det var knyttet store forventninger til Midsommar, ettersom mannen bak (Ari Aster) ga oss den kanskje mest omtalte skrekkfilmen i 2018; Hereditary. Hereditary delte (grovt sett) sitt publikum mellom de som mente den var et mesterverk, og de som fant den treg og kjedelig. Vi mistenker at også Midsommar vil dele sitt publikum, om mulig i enda større grad.

Vi møter Dani (meget overbevisende fremstilt av Florence Pugh); en ung studine som tydelig sliter psykisk. Hennes kjæreste, Christian, begynner å bli lei av å til stadighet måtte stille opp for henne. Hans venner oppmuntrer ham til å gjør slutt, men han klarer ikke, ettersom Dani nylig opplevde en voldsom familietragedie, og i stedet inviterer han henne med på vennegjengens tur til Sverige, hvor de skal overvære en mildt sagt interessant midtsommerfeiring.

Filmens første del er sterkest. Karakterene etableres på en elegant og effektiv måte, og vi får verdifull innsikt i Dani´s mentale lidelser. Ankomsten til Sverige og møtet med sekten er også godt skildret. Men så begynner filmen å lugge litt. Den har til tider nokså treg fremdrift og lider av repetisjoner, som oftest i form av sektens ritualer, som gjør at filmen mister tempo og nerve, og vi mister vi litt kontakten med karakterene. Og slutten oppleves noe forutsigbar. Filmen har noen svært grafiske scener. Den er smånifs og spennende, men ikke spesielt skummel.

Alt i alt er Midsommer en uhyre vellaget film. En fascinerende, ubehagelig og vakker folk horror, og en sjeldent god skildring av psykiske lidelser (og ikke minst av et parbrudd). Filmen er visuelt upåklagelig. Foto, lyd og klipp. Alt sitter som et skudd. Aster maler det ene vakre bildet etter det andre. Men Aster´s manus krever som nevnt både tålmodighet og positiv innstilling fra sitt publikum.

Midsommar er en marerittaktig reise ut på den svenske bygda. Og artig at handlingen finner sted i Sverige med en haug skuespillere som snakker svensk. Det gjør at det hele føles litt tettere på. Og alltid catchy med filmer fra sekt-miljøer. Sekten oppfører seg imidlertid kanskje i overkant mistenkelig, skulle tro at gjengen tidligere vurderte tanken med å tilbringe resten av ferien i Stockholm. Men greit nok, flere i gjengen er antropologi-studenter med en agenda og en fascinasjon for det bisarre.

Dette er The Endless møter The Wicker Man, med en liten dose Get Out og Suspiria. Samtidig som Midsommar er noe helt for seg selv. Det er hevet over enhver tvil at Aster har et enormt talent. Han er visjonær, kompromissløs og original, og filmene hans skaper engasjement og diskusjon. Ikke dårlig bare det.

Som nevnt vil nok filmen dele sitt publikum, men vi er overbevist at du vil sitte igjen med en svært minneverdig filmopplevelse hvis du gir den en sjanse.

8 bloddråper


the blair.jpg

The Blair Witch Project (1999)

The Blair Witch Project er et annet godt eksempel på folk horror, dog av en noe mer moderne art. Her er handlingen satt til de dype skoger i Maryland, hvor vi blir servert en historie forankret i lokal overtro og folklore om mørke og farlige krefter, nærmere bestemt the Blair witch.

Dette er også selve faderen eller moderen til found-footage kategorienThe Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internettet ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det jo en meget god film også, da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott:) 

Storyen er enkel, men effektiv; tre filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort…

Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.

En klassiker, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, nesten 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.

8 bloddråper


5d78f06a2ee998e7e47da65fddb437a1--cult-movies-horror-movies.jpg

The Wicker Man (1973)

Over til en real klassiker, og en de fremste representantene for subsjangeren. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy.

En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie  som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.  

Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter  fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.

I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.

Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.

8 bloddråper


Tumbbad (2018)

Så til indiske Tumbbad regissert av debutanten Rahi Anil Barve. Denne filmen ble først ferdigstilt i 2012, men de var såpass misfornøyde med resultatet at de tre år senere bestemte seg for å gjøre alt på nytt. Den har blitt vist på en rekke festivaler verden over og mottatt nokså unison hyllest. Og vi lot oss også sjarmere.

Vi befinner oss på tidlig 1900-tallet i den lille landsbyen Tumbbad, hvor en liten gutt vokser opp med historien om at familien besitter store skatter gjemt på et sted kun deres oldemor vet hvor er. Hun er forresten lenket fast i en mørk hule med munnen naglet fast med spikre. Ingen populær dame, altså, og etter at den lille gutten vokser opp tvinger han henne til å si hvor skatten er. Men det skulle han nok ikke ha gjort, for en forbannelse hviler over de skjulte rikdommene.

Filmen er flott filmet. Den har et gotisk preg og er dynket i mytologi. Regissør Barve har god kontroll og bretter ut en mørk historie om grådighet. Vi likte premisset og rammene rundt historien. Indisk mytologi er nokså catchy saker:) Og artig å se en skrekkfilm satt i det rurale India. En fascinerende film, en film med særpreg og originalitet. Den er ikke fryktelig skummel så ingen grunn til å frykte våkenetter. En slags skrekkfilm for barn, hvor vår verden og underverdenen møtes med dramatiske følger, ikke ulik Pans Labyrinth. Den har et rolig tempo, men bygger seg fint opp til sitt klimaks så som både er tilfredsstillende og uungåelig.

En vellaget og annerledes film som er vel verdt å sjekke ut!

8 bloddråper


MV5BMTUyNzkwMzAxOF5BMl5BanBnXkFtZTgwMzc1OTk1NjE@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

The Witch (2015)

En annen svært så overbevisende folk horror-film er The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers. 

Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630. 

Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.

Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.

Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang. Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?

Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.

Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men dette var bra saker og kan anbefales på det varmeste.

9 bloddråper.


Hagazussa (2018)

Hva får du hvis du blander alpejenta Heidi med The Witch? Jo en ytterst fascinerende og skremmende film. Hagazussa: A Heathen's Curse er en film som overrasket oss svært positivt, og du verden så gøy det er å komme over slike nokså ukjente perler. Og som i tillegg er folk horror! 

Vi skal ikke si så mye om historien, dette er en film som må oppleves, men vi kan si så mye som at overtro på 1400-tallet var ingen spøk. Virkelig ikke.

Nydelig filmet med de østerrikske alper som bakgrunn. De vakre, nærmest maleriske bildene blir som forsterkende elementer i historien, og som skaper en trykkende og fascinerende atmosfære. Det er liksom vakkert og dritskummelt på sammen tid; du vil dra dit, men samtidig ikke dra dit.

Filmen kan nok også kalles en art-horror, da det er mye bruk av symbolikk og visuelle virkemidler i mange av scenene. Vel, hele filmen er nokså gåtefull og tolkbar egentlig. For dette er en utpreget visuell film, med lite dialog. Men det betyr ikke at filmen ikke vet å underholde og formidle. Aleksandra Cwen som har hovedrollen er svært uttrykksfull i sin fremtoning. Hennes skuespill er subtilt og intenst og uten å overdrive. Og historien i bånn er temmelig enkel i sin helhet, med et nokså smalt persongalleri, men det er måten det gjøres på. Det er rett og slett noe svært trykkende ved hele filmen, som om den dirrer, litt som i en Lynch-film.

En heftig mørk reise av en film, ja for dette er beksvarte saker. Må fremheve musikken også som  passer perfekt inn i dette gufne, hedenske universet. Gjentagende musikalske temaer, suggererende og hypnotiserende, og som dessuten føles autentisk. 

Regien er ved Lukas Feigelfeld, en ung, østerisk regissør som med Hagazussa har sin fullengde debut, og som i tillegg er hans eksamensoppgave (!). Imponerende levert i så fall, håper han fikk toppkarakterer! Regien er meget solid og stødig utført, vanskelig å finne noe å ta den på. Alle filmatiske elementer stemmer og harmoniserer godt sammen. The Witch parallellen er selvsagt åpenbar, både når det gjelder innhold og stemning, men Hagazussa er enda mørkere, mer gåtefull og enda mer visuell.  Mange vil nok finne filmen krevende, for den har et sakte tempo, med flere dvelende og lange scener. Men det er det som er så fett med filmen; den formidler dette såre, mørke og gufne temaet med en nerve og intensitet som vi ikke ser mye av i dagens filmverden, uten bruk av billige triks. Vi tør si at Hagazussa har noe tungt Bergmansk over seg, hva gjelder scenografien, historien og symbolikken.  For dette er kompromissløse saker, fullstendig uforutsigbart, med sterke filmatiske og kunstneriske kvaliteter.

Altså en folk horror utenom det vanlige, og en must see for fans av sjangeren. En film som sitter i lenge etter at den er ferdig! 

8 bloddråper


apostle.jpg

Apostle (2018)

Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.

Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.

Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.

Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.

Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.

Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.

7 bloddråper


kill_list_march_2012.jpg

Kill List (2011)

Kill List fra 2011 er en annen film med betydelige folk horror-elementer, der den drar oss inn i en okkult verden med menneskeofringer og seremonielle ritualer. En moderne klassiker i våre øyne som vi ikke kan få skrytt nok av.

Wheatley ga oss forresten etter Kill List den morsomme Sightseers, og den altfor ignorerte Fields of England (som for øvrig også har plenty med folk horror-elmenter i seg), noe av det mest suggerende og syrete som er kommet ut av den engelske film-faunaen på lang tid. 

Uansett, tilbake til Kill List. Vi følger Jay og Gal, to tidligere soldater som nå har blitt leiemordere, og som nylig har gjenomført et mislykket oppdrag i Kiev. Jay er blakk, og Gal presser Jay til å bli med ham på et nytt oppdrag. Dette oppdraget skal imidlertid vise seg å være mørkere og farligere enn de evner å innse. Særlig ettersom Jay for tiden ikke er helt mentalt stabil. Vi lar det være med det. Men historien er god, stol på oss! 

Vi har lyst til å bemerke starten på filmen, som er dritbra. I den første snaue halvtimen er det som å se Scener Fra et Ekteskap; det er sårt, nært og vondt. Et herlig lite kammerdrama fremført av mer enn solide skuespillere, og som fint setter opp karakterene for det som kommer til å skje. Og det som kommer til å skje er både forvirrende, spennende og brutalt. Filmen kliner til, og flere av scenene inneholder meget røff vold. Filmen har en uvant sterk nerve fra første scene, nesten hypnotisk, og klarer utrolig nok å beholde den hele veien. Siden filmen har endt opp i denne sjangeren, så ligger det nok litt i kortene at det står noen bak og trekker i trådene, uten at at vi skal avsløre hvem. Men gled dere, for denne filmen kommer til å suge dere inn, og den slipper ikke taket før den fantastiske slutten har satt et skikkelig støkk i dere. Et mesterverk!

9 bloddråper


Black Death (2011)

Black Death er en mørk, møkkete og fascinerende reise inn i menneskets sorte sjel. En undervurdert kraftpakke av en film som hadde fortjent mye mer oppmerksomhet.

Vi befinner oss i Europa i året 1348. Svartedauen herjer som verst, og kirken er bekymret for at befolkningen i møte med disse grusomhetene skal miste sin kristne tro. Noe som særlig vekker kirkens oppmerksomhet er et lite samfunn nordpå, som foruten å være urørt av svartedauen, visstnok huser en nekromant. Slikt kan jo ikke kirken godta. En ridder og hans følge får i oppdrag av biskopen å besøke dette samfunnet og sikre at innbyggerne ikke vender sin rygg til Gud.

Dette er The Wicker Man møter The Apostle møter A Field in England. Den har egenart og et kompromissløst uttrykk. Dette er brutalt og blodig. Vi får servert mye sadistisk vold og noen svært hissige torturscener. Filmen gjør ingen forsøk på å vaske seg ren, men holder begge beina godt festet i gjørma som er dens tematikk og historiske bakteppe. Jepp, tror vi skal være glade for at vi lever i det 21 århundre.

Skryt til skuespillerne som alle virker overbevisende i sine roller. Særlig Eddie Redmayne som gir alt i rollen som den stakkars munken. Dette er rett og slett en svært godt castet film.

Sentralt i filmen er religion og annen overtro, men dette handler like mye om menneskets mørke sider, la det være vår mistro til andre, sinne, hevnlyst og ønske om makt. For pesten er faktisk ikke det skumleste du kunne møte på i året 1348. Hva gjelder de kristnes kamp mot de vantro så tar ikke regissør Christopher Smith (Triangle, Creep og Severance) parti. Han virker å ha begrenset med sympati for begge sider. Og det er langt i fra klart hvem som er skurker og helter i filmen.

Filmen klarte å holde vår oppmerksomhet hele veien gjennom, og pluss i boka for at den også klarer å runde av på en særdeles guffen måte. En film som blir sittende.

8 bloddråper


The Golem (2019)

The Golem er en israelsk horror fra 2019, en fascinerende og tidløs historie basert på jødisk folklore. Gutta bak filmen er for øvrig Paz-brødrene, som også ga oss found footage horrofilmen Jeruzalem.

Vi er i en liten jødisk landsby Litauen på 1600-tallet, hvor en ung kvinne skaper en golem som skal beskytte det lille jødiske samfunnet fra en betydelig trussel utenfra. For mens svartedauen herjer har deres russiske naboer omringet landsbyen og truer med å angripe det tilsynelatende fredfulle lille samfunnet.

Vi likte særlig godt filmens første del. Den har en herlig trykkende stemning og kinematografien er utsøkt. Tanken går litt til The Witch. Premisset i filmen funker, med den lille landsbyen som er omringet av aggressive fiender, og hvor veien ut virker nær umulig. Igjen er det jødiske folk forfulgt, plaget og truet med utryddelse. Kvinnen innser fort at noen ganger (om noen ganger) er ikke bønn tilstrekkelig; her kreves handling. Det lille samfunnet er imidlertid, som de fleste sterkt troende samfunn, svært patriarkalsk, og kvinnen trenger både kløkt og kraft for å utrette det hun har satt for seg; å skape det ultimate forsvarsvåpenet.

Vi nevnte innledningsvis at historien virker tidløs. Golemen som skapes er et voldsomt våpen, som vanskelig kan kontrolleres, men lett utnyttes. Ikke urimelig å sammenligne golemen med dagens situasjon, hvor makteliten ruger på enorme våpen som med enkelthet kan utrydde vår eksistens. Men å besitte slike våpen kan få konsekvenser. Det forandrer et samfunn. Slike krefter både blinder og korrumperer. Mennesket evner ikke å besitte slik makt og ødeleggende kraft. Det har vi sett gjentatte eksempler på i historien. Og er det noe filmen klarer å få frem er det nettopp det. Filmen illustrerer de moralske dilemmaer besittelse av slik kraft medbringer.

Filmen mister dessverre noe tempo og driv i andre halvdel, men den klarer å hente seg inn mot slutten og leverer en blodig, og unngåelig, avslutning på det hele. En godt laget film med en solid historie. Vi koste oss:)

7 bloddråper