Overlevelse. Vårt mest primale instinkt. Og ja, en gjenganger i de fleste horrofilmer; det å bli utsatt for ekstrem fare og påkjenning, og måtte klare å kjempe med nebb og klør for å komme ut av situasjonen med livet i behold.
Men survival-subsjangeren er dog noe eget. Survival horror er opprinnelig en terminologi fra videospill-verdenen. Men det er også laget en rekke tøffe filmer med dette som utgangspunkt og premiss. I disse filmene befinner karakterene seg langt unna den trygge og gjenkjennelige sivilisasjonen. De er ofte på reise inn i ukjent og farefullt terreng, ofte ødemarka.
Subsjangeren overlapper således til dels med horrorfilmer satt i naturen (Ut i naturen- og Dyr i horror subsjangerne), da survival-filmer ofte finner sted i Guds usiviliserte bakgård. Og til dels med Fangenskap-subsjangeren, da karakterene ofte føler seg, eller faktisk blir forsøkt, fanget. Enten ved at omgivelsene er så ekstreme at du ikke kommer deg ut, type sumpene i Australia eller ørkenen i USA. Eller ved at gjerningsmannen har satt opp menneskeskapte hindre, i et forsøkt på å fange deg i et mørkt og sadistisk spill. I Fangenskap har imidlertid offeret som oftest allerede blitt tatt til fange; stengt inne i en kjeller, bundet/lenket fast etc., og kampen handler om å slippe løs fra sin overgriper, se feks Martyrs, Saw og Girl Next Door.
I survival-subsjangeren er ikke nødvendigvis offeret tatt til fange. Ennå. Kampen handler nettopp om å unngå å bli tatt til fange. En katt og mus-lek begynner, for å se hvem som er kløktigst. Survival-filmene handler som oftest først og fremst om det å finne en utvei; hvordan komme seg ut av situasjonen de befinner seg i uten å bli kvestet/spist/voldtatt/lemlestet og/eller drept.
Under finner dere noen solide eksempler på survival horror. Enjoy!
Carnage Park (2016) var en ordentlig positiv overraskelse. Den er svært så underholdende og vi koste oss gløgg mens vi så denne. Dersom Tarantino, Rob Zombie og Sam Peckinpah hadde gått sammen og lagd en skrekkfilm, så kunne resultatet blitt Carnage Park. En herlig mix av westernaction og 70-talls-hillbilly-B-horror. Hvor fett er ikke det? :)
Lenny og «Scorpion» Joe gjennomfører et bankran som går på tverke. I fluktforsøket drar de med seg et kvinnelig gissel i bilen, Vivian, og sammen kjører de langt inn i den amerikanske ødemarka. Flukten går ikke helt på skinner akkurat, og får en bråstopp når hjulet plutselig blir skutt i filler. Det er noen der ute, noen som har en spesiell interesse for dem.
Herlig konsept, som er like enkelt som det er spennende. Filmen utvikler seg til å bli en heftig katt og mus-jakt, og opplevelsen av å være fanget i et tilsynelatende enormt jaktområde, blir intenst skildret. Gøy med Pat Healy, en av våre favoritt skuespillere (Cheap Thrills), som spiller klin gæren, kristen fundamentalist, psycho killer. Veldig kul rolle. Bra karakterer over hele linja egentlig, skuespillerne koste seg i rollene så det ut til. Foto og klipp funker også som bare det, og man merker som nevnt mye tribute til Grindhouse og andre 70 tallsfilmer. Bare soundtracket alene er knalltøft og som hentet ut av en Tarantino film. Filmen taper seg dog noe mot slutten, med i overkant mye mørk, grotte/tunnel-action, men OK, det får vi godta.
Alt i alt en imponerende film av regissøren Mickey Keating, som bare er 28 år gammel. Et tydelig talent. Vi gleder oss til å sjekke ut mer av han, ettersom han har lagd en del skrekkfilmer allerede, faktisk.
En underholdende, fun-ride-horror, som sprudler av entusiasme og ren filmglede. Denne kan vi trygt anbefale.
7 bloddråper
En skitten, blodig og svært så underholdende liten western horrorfilm satt ved grensen mellom USA og Mexico. Dette er spillefilm-debuten til Louie Gibson og Joe Dietsch (som for øvrig også skrev manus), og filmen har sopt med seg en rekke priser fra diverse filmfestivaler. Og vi kan forstå hvorfor.
Vi møter Warren, en alkoholisert kar som virker å ha svært lite gående for seg. Han blir oppringt og fortalt at hans eks i Mexico er død og at han har en datter han aldri har møtt. Warren reiser umiddelbart mot Mexico, men på veien ender han opp i et lite drittsted kalt Bedford Flats. Beboerne her har en årlig begivenhet som Warren, nokså motvillig, blir deltaker i. Nøyaktig hva skal vi ikke avsløre, men det ligger vel noe i tittelen:)
Fotoet er knallbra. La det være sagt med en gang. Digge landskapsbilder og tøff grafisk vold. Jepp, nokså brutale saker uten at det blir for mye gore. Svært imponerende av to såpass uerfarne regissører. Og karakterene funker nokså bra. Selv om det er Warren (Martin Dingle Wall) som leverer best. Han fremstilles akkurat passe myk og følsom og evner å vekke sympati. Greit, så er det nesten i overkant imponerende hvordan Warren klarer seg aleine uti ørkenen, men skitt au, dette er film og da kan det meste skje:)
Vi liker alltid når filmer finner sted i Shitsville, USA. Det er noe fascinerende over det fortapte amerikanske landskap og dets beboere. Det er skittent, brutalt og nifst. Filmen har faktisk en politisk brodd og er ikke uten satire. Den pirker (meget fortjent) borti vår tvilsomme moral. Den vil unektelig noe mer enn å underholde.
Jepp, vi ble underholdt. Det var tøft, tett og støvete. Cormac McCarthy møter Jeremy Saulnier:)
7 bloddråper
Et annet godt eksempel på survival horror er Black Water fra 2008. Denne australske lavbudsjettsfilmen finner sted i kanskje det skumleste terrenget som fins på jordkloden; det australske territoriet i nord, hvor krokodillene regjerer. Som påpekt i introen til subsjangeren, så er det svært ofte at karakterene tar turen ut i ødemarka, for å måtte kjempe med de kan for å komme tilbake i live.
Tre venner skal ut på fisketur i ødemarka, og putrer langt inn i en bitteliten båt, bare for å møte på en svært så hissig og utspekulert krokodille. Filmen er visstnok basert på sanne hendelser. Kanskje ikke så vrient å få til når det kommer til krododille-angrep:)
Uansett, her handler det kun om en ting; overlevelse. Hvordan klare å komme seg unne krokodillen og det farefulle terrenget som de har klart å bli fanget i. For her er det mildt sagt begrenset med fluktruter. Fyttirakkern, så ubehagelig landskap. Med vann opp til midjen er du nokså enkelt bytte.
Og dette er overraskende spennende. Ja, slike filmer er det laget bråtevis av, særlig når det kommer til haier, og vi kunne like gjerne plukket ut Open Water eller The Reef, men vi liker denne. Filmen er effektiv, med en enkel og usnobbete dramaturgi, nokså overbevisende skuespillere og en svært så skummel "jeger". Den satser mer på spenning enn adrenalinfylt action, men har flere tøffe scener, et par av krokodille-angrepene er svært godt skildret. Greit, så virker krokodillen å ha en vendetta på ligne med haien i Jaws, men vi har aldri møtt en krokodille, så vi vet ikke helt hvordan den tenker og agerer. Om krokodillens nokså utspekulerte og hevnlystne oppførsel får krokodille-ekspertene uttale seg. Vi lot oss engasjere og levde oss fint inn i filmen. En rett på sak-film som ikke forsøker å være noe annet enn den er; snaue 90 minutter med intens spenning og uhygge.
6 bloddråper
Vi hadde hørt en del lovord om denne australske grøsseren; at den var drøy, hissig, og brutal. Lovord som vi i Blodklubben vet å verdsette:) Man kan derfor si at vi hadde visse forventninger til filmen. Og vi syntes den leverte. Ja, nesten litt i overkant. Sjelden har man følt smerten og spenningen så reell. For det var vondt, veldig vondt til tider. Og mye av grunnen var at de bringer inn et hjelpeløst barn i filmen. Å utsette barn for vold og misbruk er nesten tabu, med mindre de er onde (slik som i Omen og Children of the Corn), og særlig når det er realistisk skildret. Slikt er smertefullt å se på.
Uansett; et entusiatisk par skal campe i den australske villmarken. Sett det før? Yes, men nær alle introer i horror har man egentlig sett før, det er den del av sjangerens sjarm. Paret møter en shady og lokal fyr som anbefaler et naturområde de skal campe. Sett det før? Vel, ja, egentlig. Men det er horror, for helvete! Paret kommer til stranda de har sett seg ut og setter opp sin camp. De ser for øvrig et annet campingtelt som står der, men de tenker vel at området er så fint at det kan deles, og de velger å bli. Han shady fyren har selvsagt en kompis, og det tar ikke lang tid før begge hillbilliene blandes inn i idyllen til camping-gjengen. Og plutselig er det ikke så idyllisk lenger. Merkelig nok.
Konseptet til filmen er svært enkelt og noe vi har sett før. Men filmen gjør noen artige dramaturgiske grep som tilfører kreativt til sjangeren. Pluss at realismen er rå. Bare introen alene, med bildene og musikken gir inntrykk av at denne filmen mener alvor. Man skjønner med en gang at dette er kvalitet. Vi hadde litt problemer med historiens utvikling, og at dette er veldig kjent farvann rent innholdsmessig og konseptuelt. Men dette er solid håndverk. Det er stilsikkert, selvsikkert og vel gjennomført. Og det er hissig. Veldig hissig. Denne australske rakkeren sitter i. Australsk villmark er livsfarlig på alle måter. Når skal folk forstå det???
7 bloddråper
Neste film ut er den prisbelønte britiske The Descent fra 2005. Vi følger en jentegjeng som skal på weekendtur i fjellene i Appalachian (nesten komisk hvor mange horrorfilmer som finner sted i Appalachian. Fair enough, vi har vært der, og det er en del pussige karakterer der, men SÅ skummelt er det virkelig ikke). Uansett, formålet med turen er å utforske huler, i regi av en jævli irriterende alpha woman som egentlig bare trygler om å havne i trøbbel.
Det er vel ikke å avsløre for mye å si at denne huleklatringen ikke går helt som planlagt. Inngangen til hulen raser sammen, og de må forsøke å finne en annen utvei, i et uutforsket hulesystem, som også er tilholdssted for noen artige krabater som skal gi jentegjengen en opplevelse de kan fortelle barnebarna sine. Kanskje. Filmen er klaustrofobisk, med et godt driv og en rekke skvettescener. Det er nifst, spennende og adrenalinfylt. Her dras de fleste triks opp av hatten. Filmen har solid regi, for øvrig av Neil Marshall, som har vist sine talenter både i Game of Thrones og Westworld. Et par tips til fremtidige huleklatrere; aldri kast kartet og husk at GPS funker svært dårlig under jordens overflate.
7 bloddråper
Ryuhei Kitamura ga oss i 2017 denne hissige og effektive lille saken. Den er nøktern på alle mulige vis, unntatt når det gjelder sin voldelige fremtoning.
Premisset er såre enkelt; en gjeng unge mennesker punkterer på en øde amerikansk landevei. Men det viser seg fort at årsaken til punkteringen ikke skyldes et uhell, men at noen har skutt i filler bakhjulet. En snikskytter sitter skjult i nærheten med planer om å ta ut de alle, en etter en. Og herfra gjelder kun en ting; å overleve.
Greit, manuset er ikke sjukt originalt eller særlig velskrevet. Du blir egentlig aldri godt kjent med ungdommene, så det er begrenset hvor mye du bryr deg om deres skjebne. Introen til filmen, hvor karakterene introduseres er noe slapt skrevet, vi kunne her fått så mye mer info og følelsesmessig tilknytning.
Men det filmen mangler på karakterutvikling og smarte dialoger kompenserer den med svært tøffe actionscener. For filmens styrke ligger unektelig i hvordan den skildrer snikskytterens mange angrep. Det er blodig, brutalt og svært grafisk. Tøffe spesialeffekter og intens og trykkende stemning sørger for at underholdningen holder seg hele veien ut. Den er enkel og effektiv. Og ikke minst nådeløs.
Dette er en mørk og nihilistisk film som vet hva den vil. Og den lykkes greit med oppdraget.
6 bloddråper
A Lonely Place to Die er en britisk survival horror fra 2011. Den leverer effektiv, spennende og brutal action i det skotske høylandet.
Fem fjellklatrere på tur hører plutselig svake barnerop midt i skogen. En liten jente holdes fanget begravd under jorden. Men hvorfor? Gruppen bestemmer seg for å hjelpe jenta, et valg som skal vise seg å bli nokså skjebnesvangert for dem alle.
Å ta utgangspunkt i fjellklatring er ingen dum ide. Fjellklatring er dritskummelt, vi kan ikke fatte at noen har det som hobby, og det byr på en rekke spennende scener. Særlige det første fallet er svært vel gjennomført. Det ser virkelig ekte ut og gjør vondt å se på.
Den skotske naturen setter en fin ramme rundt det hele. Deilig å være ute i naturen, om det så enn er for å bevitne uskyldige mennesker som jaktes av nådeløse drapsmenn. For dette er god gammeldags menneskejakt. Det er tøft filmet, lite nøling og som oftest nokså rett på sak. Litt festlig å registrere at igjen er skurkene rågode til å skyte det ene øyeblikket for å bomme på åpenbare skudd noen strakser senere.
Greit, så kommer ikke filmen med så mye nytt. Den følger en kjent oppskrift, men gjør det på en overbevisende måte. God underholdning for de som er ute etter litt survival-moro:)
6 bloddråper
Jepp, nok en haifilm folkens! Begynner vi egentlig å bli litt lei? Neida, vi lar oss aldri slutte å fascinere oss av dette mystiske, forhistoriske og dritskumle dyret.
47 meters down: Uncaged er siste i rekken, og vi tør påstå at den lykkes godt! En slags uavhengig oppfølger til 47 Meters Down, som forøvrig den også var en aldri så liten positiv overraskelse. Oppfølgere har en tendens til å ta utgangspunkt i forløperens tematikk, men bare skru noen hakk til. 47 Meters Down: Uncaged er intet unntak. Makan til intens haifilm skal man lete lenge etter.
Som med de fleste av disse haifilmene starter filmen oppskriftsmessig med en folk som hygger seg i tropisk paradis før helvete bryter løs. 47 Meters Down: Uncaged, kjører selvsagt denne velkjente formelen, og vi som publikummere sitter og venter i spenning på første synet av dette skremmende dyret.
Fire venninner bestemmer seg for å utforske noen grotter ved Mexico-kysten som gjemmer en Maya-by under vann. Eventyrlystne og nysgjerrige dykker de ned inn i grottene, tankene fulle av oksygen, fullstendig uvitende om det klaustrofobiske og livsfarlige marerittet som venter dem.
Filmen bygger på flere av de samme elementene som forrige; hai og oksygen som minker, en horror-kombo som nok de fleste vil finne nokså ubehagelig. Og filmen, lik forgjengeren, skildrer dette marerittet på en overbevisende og intens måte. Om ikke enda mer intenst. Farene står virkelig i kø for disse stakkars jentene. Dette er svært nervepirrende og spennende, og det klaustrofobiske grotte- og tunnelmiljøet under vann, med den stadig synkende oksygennivået, skaper en trykkende og håpløs stemning.
Filmen har selvsagt høy teenage-faktor og skuesspillet er tidvis så som så. Men med en hai i hæla så klarer de fleste å leve seg greit inn i rollen:)
Vi lot oss underholde og samtidig bli imponert over hvor bra man kan lage haiskrekk nå om dagen. Teknikken har tydeligvis tatt noen steg siden Haisommer skremte livskiten ut av oss i 1974.
7 bloddråper
The Hunt har vært mildt sagt hypet. En film som visstnok Donald Trump himself ønsket å stanse. Tja, kan ikke helt skjønne hvorfor. Joda, dette er svært underholdende saker, men den politiske brodden den visstnok skulle besitte mangler.
En liten gruppe fremmede, tilsynelatende tilfeldig valgt, våkner opp i ødemarka, og det tar ikke lange tiden før de innser at de blir jaktet på. Men av hvem? Og hvorfor?
Filmens første del er særlig vellykket. Volden er både morsom, uforutsigbar og vel gjennomført. Det er vrient å ikke skulle humre over den absurde brutaliteten. Og vi vil også skryte litt av Betty Gilpin i rollen som Crystal. Hun er temmelig bad ass. For det er henne vi skal følge, i hennes kamp for å avdekke hva og hvem som ligger bak dette vanviddet. Og hennes reise dit er festlig. Dessverre rekker vi ikke å bli godt nok kjent med verken henne eller de andre karakterene til å bry oss nevneverdig om hva som skjer. Men filmen har høyt tempo og pøser på med den ene spenstige scenen etter den andre. Du har det for moro til å skulle stanse å tenke over hvor dustete mye av dette er. Kjedelig er i hvert fall filmen ikke:)
Filmen skal visstnok være en sylskarp satire av det amerikanske samfunnet, og den splittelse den en gang så mektige nasjonen i dag opplever. Og filmen er unektelig politisk ladet. Men den skyter med mitraljøse. Den vil så mye, men kløner det dessverre til, og treffer sjeldent helt blink. Den er til tider litt overtydelig og i overkant stereotypisk. Den tar for seg konspirasjonsteoretikere, nett-troll, våpenlovgivning, sosialdemokratiet, innvandring, politisk korrekthet, og mye annet aktuell problematikk. Men den sparker i alle retninger, så du er tilslutt noe usikker på hva den egentlig ønsker å si. Men kanskje det er en bra greie, i disse polariserte tider?
Det viktigste er at den forsøker, hvilket er mer enn de fleste andre gjør. Og selv om den ikke treffer blink, så har den noen morsomme scener fulle av sarkasme, satire og sort humor. Vi humret godt flere ganger. Dette er en politisk og barnevennlig utgave av The Furies, med mindre gore og mer humor.
En fartsfylt og underholdende film som er vel verdt å sjekke ut, selv om hype´n nok ikke er helt fortjent.
«This aint a country, its a business»
7 bloddråper
En skikkelig godbit dette her, om en manns kamp for overlevelse, ute på havet, og på den mildt sagt lunefulle båten. Er han helt alene? Fascinerende enkelt konsept, som på tross av sin enkelhet byr på plenty med dramatikk.
En fisker reiser ut på sin sedvanlige fisketur. Plutselig kommer han over en seilbåt som ser ut til å drifte alene på egenhånd, omgitt av mystisk tåke. Han binder sin egen båt på siden av seilbåten og klyver om bord, for å undersøke om det er folk i den. Etter å ha undersøkt, oppdager han til sin store skrekk at hans egen båt er forsvunnet... Marerittet er i ferd med å starte.
Filmen har et langsomt, men samtidig merkelig fengende driv, som kler historien meget godt. Driver som en seilbåt på det åpne hav :) Ingen dialoger, kun båtens knirking og banking som sammen med naturens egne lyder skaper en herlig trykkende og truende atmosfære. Vi liker horror som ikke bare er skrik og skrål også :) Når det dog er brukt musikk, er det smakfullt og creepy, flott tonesatt av komponisten Lachlan Enderson.
Kan minne om en gresk mytologisk sjøfortelling, egentlig, bare satt til moderne tid, filmet rundt vakre Malta. De naturskjønne omgivelsene skaper den perfekte setting, for dette survival-dramaet. Følelsen av å være “lost at sea”, kan vanskelig beskrives bedre, vil vi tro.
Filmen er et far/sønn prosjekt, hvor faren Winston Azzorpardi, visstnok en veteran i bransjen, står for regien, med sønnen Joe Azzorpardi som stjerna i filmen. Et samarbeid som åpenbart funker som ei kule. De lykkes med å skape en fascinerende effektiv og medrivende film, som er like vakker å se på som den oppleves klaustrofobisk og noia. Rett og slett nydelig fotoarbeid hele veien.
Ja, så kan man selvsagt bli noen ganger oppgitt over vår helts valg tider, men det får gå på sjarmkvota tenker vi. Saken er at det hele fremstår som nokså plausibelt gitt settingen, og vår mann viser seg også fra en temmelig handlekraftig side, med en tilsynelatende god teft for seilbåter.
Krysser du Cast Away, All Is Lost og Stephen King’s… (uten å nevne film:), ja da har du på mange måter The Boat. En stemningsfull og intens survival-horror, med mann vs. båt vs.natur som konsept. Og det blir det solid underholdning av!
En lekker håndverksmessig bragd, tør vi påstå.
7 bloddråper
Creep er første spillefilm fra Christopher Smith (Triangle og Severance), og selv om den unektelig har sine mangler, så mener vi den er verdt en titt!
Vi møter Kate (spilt av Franka Potente), som bestemmer seg for å ta t-banen i London en sen kveld, bare for å sovne på plattformen og våkne til at hele stasjonen er stengt. Hun oppdager at hun ikke er alene der nede i tunnel-systemet, og at hun må kjempe med nebb og klø skal hun komme opp til overflaten i live.
Tittelen stemmer bra. Filmens antagonist er en forstyrret, grotesk og ubehagelig type, overbevisende portrettert av Sean Harris. Jepp, dette er en kar du ikke vil like å møte i en mørk bakgate. Regissør Smith forsøker å gi denne skikkelsen en bakgrunnshistorie, men det blir for smått og upresist og vi får ikke helt tak på hvem denne skapningen er. Smith kunne her gjort en bedre jobb.
Men vi liker settingen; det underjordiske T-banenettverket i London, som legger til rette for en rekke klaustrofobiske og spennende scener. Vi likte særlig godt scenen hvor filmens skurk har fanget den stakkars hjemløse jenta og trer inn i rollen som “lege”. Mørke saker. Det er imidlertid noe frustrerende å bevitne hvor mange anledninger våre helter har til å ta knekken på sin fiende, men hvor de i stedet velger å løpe vekk når de har overtaket. Karen er slått i svime, fullfør jobben, for Guds skyld! Er jo slikt som skjer i sjangeren, men det får være måte på:)
Ingen klassiker dette, men alt i alt mener vi Smith lykkes med å lage en nokså spennende og nifs liten survival-film. Det er blodig, ekkelt og mørkt. Og litt tåpelig:)
6 bloddråper
Dette er en uhyre spennende, mørk og grafisk film om en familie som forsøker å overleve alene i en hytte villmarka. Men som oppdager at en ulv gjemmer seg i de dype skogene. Og den handlekraftige mannen i familien bestemmer seg for å ta opp jakten.
Filmen har en tett og intens atmosfære. Mye takket være utsøkt kinematografi og skuespillere som gir alt. Nesten hver scene er fulladet med spenning, og du sitter hele tiden ytterst på stolen og følger med på hva som vil skje. Familiens isolerte tilværelse er godt skildret, herunder de påkjenninger og utfordringer de møter på. Vi skal ikke si så mye om hva som skjer i filmen, men kan avsløre at den har en svært hissig slutt, så de som ikke tåler blod og lemlestelse bør kanskje gjemme seg bak puta de siste 10 minuttene. Noen har kritisert slutten for å være noe over-the-top, men vi likte den. Den kler historien og ikke minst mener vi alt bygger opp til nettopp et slikt klimaks.
Dette er en film som vet hva den vil, og som kommer gjennom skjermen som en vond knyttneve.
7 bloddråper
En effektiv og underholdende italiensk grøsser, og som er nettopp det tittelen sier; en veldig klassisk grøsserhistorie:) Her er det referanser til mye; Cabin in the Woods, Cabin Fever, Midsommar, The Wicker Man, Scream, osv, osv. Italienere har jo en voldsom grøssertradisjon, så dette er noe de absolutt kan. Og dette fungerer som slags hyllest til det meste, og mer presist grøsserfilmer av den mer hissige og mørke sorten. For filmen er virkelig ikke redd for å kline til og skildre temmelig vonde og grafiske scener. Deriblant en grov versjon av Misery’s grusomme scene hvor et visst par ankler får et heller ublidt møte med en klubbe.. Au, au, au...
En gjeng car-pool’ere på vei til Sør-Italia og stemningen er tilsynelatende munter og lystig. Vel, hyggen får en brå idet bilen skrenser utenfor og de kræsjer inn i tre. Når de omsider våkner opp, oppdager de at de er dypt inne i skogen, langt unna folk. Veien de kom fra er helt borte. Hva har skjedd, hvor er de, og hvem bor i det super-creepy huset der borte?
Klassisk set-up, i god grøsser forstand selvsagt.
Selv om det ble gjort noen effektive forsøk på å bli kjent med karakterene, så rakk vi vel aldri å engasjere oss så veldig i dem. Til det gikk det for kjapt til gjengen ble kastet ut i marerittet de utsettes for. Men det gjorde liksom ikke noe, for skuespillet satt såpass bra, omstendighetene var såpass intense og absurde, og den kvinnelige protagonisten var såpass overbevisende i sin fremtoning. Forøvrig samme kvinnen som spilte hovedrolle i den forrykende fransk-belgiske Revenge fra 2017, Matilda Anna Ingrid Lutz. Hun vet å portrettere kvinner i voldsom nød, men som også kan kick’e ass! :)
Dessuten var filmen svært vellaget; flott scenografi og foto, gode oppbygde scener, mye nerve og intensitet, og innimellom littegrann skummelt. For selv om det er mange gjenkjennbare elementer her (på grensen til det parodiske), noen narrative snarveier, så synes vi at filmen likevel lykkes med å ha nok egenart til å formidle en spenning og stemning ute i skogen. Og så har den en twist, og som vi syntes funket godt nok. Plausibelt og realistisk? Neppe. Men det er uansett noe prisverdig med filmer som forsøker å overraske og som har en gjennomtenkt idé og tanke bak sin historie. Så det synes vi fortjener en tommel opp :)
En fornøyelig italiensk go’ bit som overrasket oss positivt. PS; husk å fortsette å se når rulleteksten kommer :)
7 bloddråper
Superhost har et artig og effektivt premiss; et ungt og nokså ufordragelig kjærestepar lager irriterende og unødvendige videosnutter fra steder de bor til subscribere av sin videokanal. Hvorfor få en jobb samfunnet faktisk har behov for når du kan legge ut overflødig ræl på internettet? Uansett, de sjekker inn i en stor hytte i skauen, men oppdager fort at deres vert er av den noe spesielle sorten.
Superhost underholder, ingen tvil om det. Men kunne vært så mye bedre. Den har potensial, men skusler bort muligheten til å provosere eller si noe meningsfullt. Mulige artige tvister ignoreres og relevante kommentarer på dagens generasjon og vårt samfunn generelt, og internetkulturen spesielt, skusles bort. Men joda, filmen underholder. Vi likte særlig den første timen. Skuespillerne gjør jobben, og det er festlig å følge paret der de, sakte men sikkert, oppdager at ting ikke er helt som det sal være. Du får noen blodige og grafiske scener ispedd humoristisk galskap og paranoia, men fryktelig skummelt blir det aldri.
En artig liten sak, som kunne vært skikkelig bra, men som ender opp som en noe oppskriftmessig slasher.
6 bloddråper
En effektiv, minimalistisk og nokså engasjerende villmarkshorror med et kledelig retropreg.
Vi likte filmens set-up; en ung og uerfaren skogvokter som gå seg vill og plutselig ramler borti et lik hun blir tvunget til å passe på til hjelpen ankommer dagen etter. Dette er et god utgangspunkt for en rekk spennende scener i den mørke og nifse skogen.
Og Body at Brighton Rock er en film med mye potensial. Premisset funker og omgivelsene er både skumle og vakre, det er unektelig smånifst å være alene i villmarken omringet av rovdyr. Dette er en god film som kunne vært kjempebra. Regissør Roxanne Benjamin (XX og Southbound) gjør mye riktig i filmens første halvdel. Men den klarer ikke legge skuta tilstrekkelig trygt til havn. Joda, det er til tider riktig så spennende. Men samtidig dras det hele noe ut og det oppleves litt repetativt. Filmen har noen mindre tvister og innslag av overnaturlige elementer som funker helt greit. Vi liker hvor Benjamin ønsker å ta oss.
Dette er kanskje mer et thrillerdrama enn det er horror. En film om det å finne styrke og mot, selv i den vanskeligste situasjon. En film som handler mer om hva vi opplever å være skummelt og farlig, enn hva som faktisk er. For vi er ofte vår egen største fiende.
6 bloddråper
Frozen har et såre enkelt premiss; tre unge mennesker etterlates i en stolheis i et skianlegg etter stengetid, og de må forsøke å overleve i bitende kulde omringet av lumske farer. Men også et premiss som er egnet for å skape mye adrenalinfylt spenning. Klarer den imidlertid å levere nettopp dette? Tja, sånn passe, vil vel vi si :)
Joda, filmen er til tider intens og nervepirrende. Du føler med de tre stakkarene, som sitter fanget høyt der oppe. Det er lov å kjenne på klaustrofobien. Og panikken. Vi kjedet oss overraskende lite, med tanke på at nær hele filmen finner sted i en høythengende stolheis. Filmen har fint driv. Og skuespillerne gjør sitt for å skape engasjement, men lider noe av et litt slapt manus. Karakterene er noe generiske, men kanskje et greit bilde av den gjengse amerikaner? Vi kunne nok trengt noe mer kjøtt på beina for virkelig å skulle bry oss.
Det er umulig å se filmen og ikke fundere på hva en selv ville gjort. Vi tenkte at alle burde ta av seg nok klær, slik at de kunne bindes sammen til et tau, hvorpå en kunne fires ned såpass til at fallet ikke blir så ille. Men lett å si fra sofaen mens vi drikker øl og spiser mexican fiesta. Og filmen ville jo blitt betraktelig kortere og indre spennende:)
Regissør Adam Green har laget flere ok horror tv-serier, men er kanskje mest kjent for å stå bak slasheren Hatchet 1 og 2. Han er ikke den mest delikate eller originale regissøren der ute, men han klarer å mane frem nok spenning til at vi lot oss underholde. Greit, så fins de nok bedre survival-filmer der ute, men Frozen er fortsatt verdt en titt.
6 bloddråper
Høydeskrekk har sjeldent eller aldri blitt portrettert skikkelig på film, og vi kan heller ikke huske å ha sett det blitt utført i horror sammenheng, hvert fall ikke med høydeskrekk som hovedfokus.
Dette er åpenbart noe regissør Scott Mann har ønsket å gjøre noe med, og når det gjelder å skildre høydeskrekk, må vi si at han lykkes svært godt! En adrenalin-drevet film, vi får muligens servert tidenes mest intense og spennende første halvtime. Rett og slett fryktelig slitsomt å se på, til å bli helt svett i henda av.
Vi møter sørgende Becky, som sliter med tapet av sin kjæreste etter en fatal klatreulykke. I et forsøk på å hjelpe sin venninne ut av sorgen, inviterer klatrevenninnen og youtuberen Hunter henne til å bestige en 600 meter høyt radiotårn. Og som selvsagt skal flittig dokumenteres på hennes egen YouTube-kanal. Noe motvillig bli Becky med på vågestykket, og deretter bærer det oppover denne nokså skranglete masta. Og som er sjukt høy!
En reise som blir svært så nervepirrende, fordi denne stupbratte stigningen er så fryktelig godt laget. Det føles virkelig som vi er med jentene på klatreturen opp masten, en mast som ikke er helt til å stole på. Ikke en optimal situasjon, for å si det mildt.
Regissør har nok latt seg inspirere av de siste års dokumentarer om ekstremklaterere, la det være Free Solo og Alpinisten. Sjeldent gode dokumentarer om fjellklatrere som risikerer livene i bratte fjellvegger uten sikring, og hvor fotografene gjør sitt ytterste på å fange opplevelsene på mest realistisk vis. Det blir det det skrekkelig god spenning av, og da var det nok bare et tidsspørsmål før noen lagde horror ut av det.
Fiction vil her aldri overgå disse dokumentarene, som er i en egen liga, men Fall gjør et ærlig forsøk! Så antagelig første av sitt slag, når det gjelder høydeskrekk -skrekk, og vi tror nok at denne baner vei for flere filmer som kommer med samme tematikk.
Vi mistet dessverre noe av interessen den siste halvtimen. Vi ble på en måte akklimatisert, og filmen ble svekket av flere klisjeer. Filmen fulgte siste halvdel et kjent mønster og konstruerte frem noen forutsigbare konflikter og scener. Men det betyr ikke at filmen ikke klarte å underholde!
En av oss (vi trenger ikke si hvem, men det er Pål), mener han sitter på løsningen på hvordan klatre, nokså enkelt, ned med tanke på at de hadde et lengre tau som kan bindes rundt masten. Men lett å si når vi sitter trygt i en kinosal, uten et snev av klatreerfaring:) Vi sitter med en følelse av at Alex Honnold har endel å utsette på hvordan de besteg dette tårnet, la det være utstyret de brukte eller mangel på sikring. Men skitt, au, blir jo mer spennende når ikke alt gjøres etter boka!
7 bloddråper
El Bar er en svært interessant, spennende og vellaget film som tar for seg menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan vi agerer når vi er under sterkt press. Situasjoner hvor menneskets ikke er på sitt mest sympatiske. Regissør Alex de la Iglesia (El dia de la Bestia og El Crimon Perfecto) er kjent for sin mørke humor, og filmen er proppfull av nettopp dette. Dette er ingen typisk skrekkfilm, mer enn morsom thriller med skrekk-elementer. Men vi syns den er såpass solid at den er verdt en titt.
Besøkende på en liten bar i Madrid opplever plutselig at en av kundene blir beskutt da han forlater lokalet. Alle menneskene i bygatene forsvinner, unntatt den døde mannen på gaten. En av de besøkende bestemmer seg for å gå ut for å hjelpe den døde mannen, men blir da selv beskutt. Full panikk bryter selvfølgelig ut. Hvem er det som skyter? Hvorfor skyter de? Og hvor er alle menneskene i den vanligvis så travle hovedstaden? Nå starter en kamp for å nøste opp hva som har skjedd og hvordan komme seg ut i live. Men klarer de å samarbeide, eller blir det hver for seg og alle mot alle?
Filmen har gode karakterer, overbevisende skuespill og et meget velskrevet manus. Her blir mennesket blottlagt som de selvopptatte og redde vesener vi er. Det er svært morsomt, men også intenst og spennende. Gruppen presses til det ytterste, og valgene blir stadig vanskeligere å ta, ettersom konsekvensene blir stadig mer dramatiske. Det er en fryd å se hvordan regissør Iglesia med sikker hånd manøvrerer seg gjennom vanviddet, og hvordan han klarer å skape en akkurat passe klaustrofobisk og hektisk stemning i den lille baren. Hans skildring av menneskets natur er sjeldent godt. En fin liten film som fortjener en sjanse:)
6 bloddråper
High Lane følger en velkjent oppskrift, det meste her er sett og gjort tidligere. Men selv om denne franske skrekkthrilleren bringer svært lite nytt til bordet, så betyr ikke det at filmen ikke underholder.
En vennegjeng skal klatre i de kroatiske fjellene. Lite vet de dog hva som venter i det røffe terrenget. For her er ikke bare de lumske fjellsidene som de bør frykte.
Særlig den første halvdelen serverer noen intense og spennende øyeblikk blant de bratte fjellklippene. Det er vel egentlig få ting som er skumlere enn å befinnne seg hundrevis av meter over bakken med bare dine ferdigheter og krefter som vei ut. Okei, så er kanskje det å drive rundt alene på stillhehavet omringet av haier verre, men fjellene er en god nummer to.
Klatrescenene er godt skrudd sammen, fulle av adrenalin og intensitet. At Regissør Abel Ferry liker seg godt i høyden bekreftes nok av at også hans to neste filmer finner sted i det vakre, men ugjestmilde fjellandskapet.
Manuset er dessverre nokså slapt. Både dialogene, karakterene og endel reaksjoner fremstår lite gjennomtenkte, utroverdige og dårlig motiverte. Filmen sliter også med å overbevise hva gjelder de kaotiske slåss-scenene som dukker opp mot filmens slutt. Etter filmen kommer opplysninger som indikerer at mye av dette er basert på sanne hendelser, men akkurat denne biten tror jeg vi skal ta med en betydelig klype salt.
Alt i alt er dette grei underholdning for de på utikk etter en survival horror som liker å følge spillereglene:)
6 bloddråper
Unseen er en passe vellykket film om misogyni, forskjells-USA og ikke minst plutselig og uventet vennskap.
Sam jobber på en stusselig bensinstasjon et sted i Florida. Livet har ikke vært nådig mot den stakkars damen. Plutselig blir hun oppringt av Emily, som er på flukt i skogen fra sin voldelige eksmann, og fordi hun har nedsatt synsevne trenger Sam til å være hennes øyne via facetime slik at hun kan finne veien ut av skogen og til trygghet.
Det som skjer er ikke fryktelig troverdig, og det er tidvis frustrerende å se på. Men filmen lykkes takket være innsatsen til Midori Francis (Emily) og Jolene Purdy (Sam), og den kjemien de har seg imellom. De skaper engasjement og får oss til å bry oss om karakterene. Kult med to asiat-amerikanere i hovedrollene, ikke så ofte vi ser. Dette er på mange måter en slags kompis-film, ispedd en håndfull gærninger som på hver sin måte representerer det hvite USA, la det være rednecks, rike og berettigede snobber, eller egoistiske og usikre menn. Ikke den mest flatterende skildringene av amerikas hvite befolkning, men det får de tåle.
Dette er spillefilmdebuten til regissør Yoko Okumura, og bak hennes står (selvfølgelig) Blumhouse Productions. Regien er jevnt over solid. Og joda, det er spennende øyeblikk i filmen, men skikkelig skummelt eller intenst blir det sjelden. Filmen kjenner smart nok sin besøkelsestid og klokker inn på drøye 70 minutter.
6 bloddråper