Midt på natten våkner du, i en dam av svette. Febrilske kramper herjer nedover armer og bein, lik elektriske støt som skyter gjennom kroppen. Musklene spenner seg og blir abnormt store, samtidig som vanvittig hårvekst begynner å dekke deg fra topp til tå. Du klarer ikke annet enn å skrike og jamre, hvese og knurre, du føler trangen til å ule. Du karrer deg opp, og overrasket over at du har blitt én meter høyere beveger du deg skjelvende mot vinduet. Du titter ut; «Å faen, det er fullmåne».
Jepp, grattis, du har blitt en varulv!
Som regel når man snakker om varulv, snakker man om et menneske som ved fullmåne har blitt omvandlet til en ulv, eller mer presist en monstrøs hybrid av ulv og menneske. Dette er det klassiske varulvkonseptet, og som det selvsagt finnes mange varianter av. Fellesnevnere er likevel "ulv," "forvandling" og "rabiat adferd", og som også blir vårt utgangspunkt for denne subsjangeren.
Denne mytiske ulveskikkelse som har eksistert i folketroen i århundrer, og som du finner eksempler på i både gresk og norrøn mytologi. I populærkulturen fra 1900 og oppover kom det mange varulvrelaterte historier, både innen film, bøker og tegneserier. The Werewolf of Paris av Guy Endore 1933 regnes for å være den første skikkelige varulv-romanen, og gjorde for varulver lik Bram Stokers Dracula gjorde for vampyrer. Men pga. manglende filmatiseringer så oppnådde ikke The Werewolf of Paris samme kjente status. Det har dog ikke stoppet oss å anerkjenne varulven som et veletablert, mytisk vesen i populærkulturen, og det har kommet en bråte filmer innen varulv-subsjangeren siden.
Varulven er en ganske krevende skikkelse å portrettere, og fordrer kløktig bruk av sminke og spesialeffekter for å få den til å se troverdig ut. Filmene kan ofte bære preg av dette, at ikke varulven ser tilstrekkelig ekte og farlig ut, og i verste fall noe komisk. Men pytt; vi digger varulven for det. En karakter som ikke er helt ukomplisert heller, for det er ikke alltid så lett å være varulv. Ofte mye tristesse som preger disse filmene, ikke helt ulikt vampyrfilmene. Det ensomme aspektet er en gjenganger både hos vampyrer og varulver, og ikke sjeldent preges filmene av en erotisk tone, med dyrisk tiltrekningskraft som et seksuelt element. Men der hvor vampyren ofte er hakket mer sofistikert og elegant, er varulven mer som et rovdyr å regne; fullstendig vill og dyrisk i sin atferd.
Som antydet en subsjanger som nok inneholder en god del middelmådige filmer, men som absolutt også byr på noen godbiter.
Under følger et utvalg av sistenevnte :)
John Landis sin klassiker fra 1981, An American Werewolf in London er en underholdende, sjarmerende og morsom varulv-affære.
Vi følger de amerikanske kompisene David og Jack som er på tur på landsbygda i England, og som en regnfull kveld søker tilflukt på en liten, brun pub med det innbydende navnet The Slaughtered Lamb. Klientellet er mildt sagt skeptiske, og ikke lenge etter ankomsten, bestemmer de seg for å å forlate puben. På vei vekk fra landsbyen går kameratene seg bort, for så å bli angrepet av et mystisk og fryktelig dyr. David våkner så opp på sykehus i London, med store skarr over hele kroppen. Det tar ikke lang tid før han merker at ikke alt er så normalt med han…
En klassiker innen subsjangeren, og som vi selvsagt må ta med her. For dette er solid film, godt laget, har et underholdende premiss og som i tillegg er nokså morsom. Nesten på grensen til horror-komedie til tider. Kanskje ikke så rart siden det er John Landis som både står for regi og manus, en mann med mange legendariske komedier i sin katalog; Deltagjengen (1978), Blues Brothers (1980), Spioner som oss (1985) Tre Amigos (1986), og Amerika for mine føtter (1988), for å nevne noen. En Hollywood komedie-ekspert altså.
De gory’e spesialeffektene er utført av selveste Rick Baker (kjent for blant annet Videodrome (1983), Michael Jackson: Thriller (1983), Planet of the Apes (2001) og som fikk Oscar for beste make-up for A.A.W.I.L. Fun fact er at Oscar-akademiet ble så imponert av effektene i filmen, at kategorien Best Make- Up ble opprettet, og hvor selvfølgelig Rick Baker ble vinneren det året. Og effektene funker, ikke noe å si på det. Hvertfall etter datidens standard. Ordentlig bra 80-tall's bodyhorror-style! Og filmen trøkker til der det trengs altså, for eksempel kaoset som oppstår i møtet med varulven er grafisk og imponerende skildret.
Ok, skummel blir filmen aldri, til det er nok litt for tullete og enkelt. Skuespillet er ganske keitete, men det funker i konteksten og går på sjarmkvota. Og vi må selvsagt ikke glemme at filmen er fra 1981. For dette er en solid produksjon fra en mann som vet å underholde, og som byr på noen svært minneverdige og effektfulle scener. Introen med de flotte naturbildene, møtet med de to kompisene, ubehaget på pub’en, dyreangrepet, og deretter London… En historie som er meget godt orkestrert og effektivt satt sammen, og selvsagt ikke uten en dose kärlek. Blir nesten litt sånn King Kong mot slutten, temmelig heftig.
En klassiker, en kult-klassiker, og ikke minst en varulv-klassiker.
7 bloddråper
Late Phases er en amerikansk/meksikansk varulv-film regissert av Adrian García Bogliano. Og dette er ingen dårlig film. Den vet hvor den vil og geleider oss stødig frem mot målet. Selv om den har en rekke styrker, så foretar den imidlertid noen uheldige valg som trekker ned helhetsinntrykket, som vi skal komme nærmere innpå nedenfor.
Ambrose, en nylig enkemann og tidligere yrkesmilitær, skal flytte inn i et lite samfunn for eldre. I dette lille og rolige samfunnet skal de eldre få nyte sine siste dager i ro og fred. Hadde det ikke vært for at varulver herjer i området. Ambrose lukter lunta og bestemmer seg for å ta opp kampen. Nevnte vi forresten at Ambrose er blind? Ikke det? Vel, det er han.
Nick Damici gjør for øvrig en svært god jobb i rollen som Ambrose. Og denne karakteren funker overraskende bra. Vi liker at han er skummelt kjapt ute i sine slutninger om at det må være varulver som herjer i området, dette gir filmen fin fremdrift. At han er blind gjør det hele mer interessant, og det er bare tøft at han er bedre til å skyte enn de med synet i behold. Her er ikke tap av syn noen hindring, for å si det sånn. Nei, en skikkelig tøffing, Ambrose. Filmen skildrer også Ambrose sitt anspente forhold til sin sønn, et aspekt som gir filmen og karakterene hjerte og følelser.
Filmen har fin stemning. Det er artig å være på besøk i det, på papiret, døsige nabolaget. Karakterene er festlige og dialogene sitter nokså godt. Filmen går rett på sak og, som nevnt over, tar det ikke lang tid før både seer og vår helt skjønner tegninga. Endel av spesialeffektene er riktig så festlige. Noen av det ufrivillige slaget. Filmen kløner det til tider til med altfor voldsom bruk av varulvkostymer. Nesten på grensen til B-horror til tider. Vi har forståelse for hvorfor filmen ønsker å kline til, slik over-the-top holdning har funket i andre filmer, men filmen gjør nok en liten tabbe i å være så ivrig på vise frem disse varulvene. Hadde vi sett mindre av disse skapningene ville dette blitt mer skummelt og spennende. Men samtidig mindre morsomt:)
Regissør Bogliano er med tiden blitt en nokså rutinert herremann innen sjangeren, med filmer som Here Comes the Devil, Sudor Frio og Scherzo Diabolico. Vi anbefaler særlig sistnevnte.
6 bloddråper
Så til vår kanskje favoritt i subsjangeren, nemlig Dog Soldiers fra 2002. Vi møter her varulver i de walisiske skoger. Regien har Neil Marshall, mannen som for øvrig noen år senere ga oss den solide The Descent. Dette er imidlertid hans regidebut. Og en svært så vellykket som sådan.
Vi følger en gruppe soldater på øvelse, og som fort ramler fort borti problemer. Det skal nemlig vise seg at varulver er løs i området. Gjengen barrikaderer seg i et forlatt hus, og herfra ut må de kjempe med nebb og klør for å unngå å bli fortært av sultne varulver.
Dette er en lavbudsjettsfilm, uten at det merkes. Den har unektelig et viss B-horror preg over seg. Her flyter det med blod, tarmer og innvoller. Og filmen har humor, og serverer flere svært så vittige kommentarer. Uten at det blir kleint. Tvert imot. Og filmen har plenty med action. Den leverer den ene hektiske kampscenen etter den andre. Skudd og knyttnever hagler, mens varulvene fortvilet forsøker å krangle seg inn i huset.
Filmen har bøttevis med sjarm og adrenalin. Varulvene ser også nokså tøffe ut, og filmen klarer å holde på spenningen hele veien ut. Det er bare å feste setebeltene og gjøre seg klar for actionfylt varulv-bonanza. Aaah-ooooooooh!
7 bloddråper
The Howling er en liten varulv-klassiker fra 1981, signert Joe Dante (Gremlins og Piraya). Og dette er en en av de bedre filmene i subsjangeren, mener nå vi. Dante hadde for øvrig et svært vellykket «comeback» med sitt segment i den svært gode antologi-filmen Nightmare Cinema. Også den vel verdt en titt.
The Howling har en interessant oppbygging. Den starter noe langsomt, som en slags thriller, hvor vi følger politiet mens de forsøker å overvåke en kvinnelig journalist, Karen, som skal møte en anonym kilde. Parallelt følger vi Karen´s tv-stasjon, hvor en psykolog, Waggner, intervjues om menneskets primitive og «dyriske» sider.
Karen blir overfalt under møte med mystiske kilden, men reddes av politiet som tar livet av den fremmede mannen. Tror vi. For det er selvfølgelig noe mystisk med denne karen. Den dramatiske hendelsen gjør at Karen og hennes ektemann takker ja til Waggner´s tilbud om å tilbringe noen dager på et slags behandlingssted han driver i villmarken. Det skal imidlertid vise seg at dette stedet huser noen skumle hemmeligheter.
En ting mange varulv-filmer sliter med er fremstillingen av skurken selv; varulven. Den ser ofte nokså teit ut. Dårlige kostymer og klønete bevegelser. Men her funker det. Spesialeffektene er rett og slett meget solide. Særlig med tanke på at filmen er fra 1981. Joda, her og der lugger det litt, men jevnt over er dette fryktelig artig. Varulvene ser faktisk kule ut. Og særlig transformasjonen er overbevisende fremstilt. Det er både tøft, gory og festlig. Og regissør Dante våger å bli værende i flere av de mer intense scenene, i stedet for å haste seg videre til neste dramatiske hendelse. Det tjener filmen på. Særlig siden effektene er såpass gjennomførte. Og filmen har en tøffere slutt enn de fleste av sine subsjanger-kollegaer.
Filmen har unektelig et element av satire, og den er ikke særlig selvhøytidelig. Du sitter med en følelse at filmen har lyst til å si noe, om mennesket og hvordan vi håndterer våre instinkter og behov, hvordan vi forholder oss til våre mer brutale og primitive sider, og ikke minst hvordan leve side om side med skapninger som oppfører seg annerledes enn oss. Vi liker at den tar opp flere av disse temaene, men er ikke sikker på at den klarer å gi så mange svar. Men skitt au, det krever vi heller ikke.
En underholdende og vellaget varulv-film som vi tror vil bli stående støtt i ytterligere noen tiår.
7 bloddråper
Cold Ground er en fransk found footage horror fra 2017 med svært hissige varulver i hovedrollene, skrevet og regissert av Fabian Delage. Og denne er slett ikke verst, folkens.
Handlingen er satt til det herlige år 1976, og vi følger et ungt par som skal lage en dokumentar om mistenkelige hendelser i de franske alper. Det er nemlig kommet rapporter om kyr som har forsvunnet eller funnet lemlestet og maltraktert. Sammen med en amerikansk politimann, som har fattet interesse i saken grunnet lignende tilfeller i hjemlandet, en biolog som skal forsøke å finne svar på hva som har skjedd med dyrene, samt en lokal guide, begir de seg ut på en lang fottur opp fjellet for å finne frem til der hvor det mistenkelige har funnet sted. Men turen blir selvfølgelig ikke så enkel som de alle hadde sett for seg:)
La oss først skryte litt. Vi liker at handlingen settes til 70-tallet, og kameraet klarer å skape en autentisk 70-talls feel. Premisset funker utmerket, og omgivelsene er spot on. De røffe franske alpene setter perfekte rammer for historien. Du føler deg virkelig fortapt i fjellet. Og ikke minst kald. Du kan kjenne fortvilelsen, panikken og kulden til våre helter. Skuespillerne har god kjemi og bruken av det håndholdte kamera er gjennomtenkt og føles naturlig. Spesialeffektene er overbevisende og filmen vet akkurat hvor mye den skal vise av de skjulte farer og når.
Den siste halvtimen preges imidlertid av mange repeterende scener, hvor våre helter, og da kameraet, løper rundt i natten på flukt fra farene i mørket. Her kunne filmen hatt godt av litt variasjon. Den minner endel om The Blair Witch Project, med at de er bortkomne i naturen, og at hva enn som skjuler seg der ute legger igjen skumle og mystiske spor/meldinger til gruppen i løpet av natten. Men dessverre lykkes ikke Cold Ground å forvalte mystikken og nerven den har bygd opp på en optimal måte. Den snubler litt mot slutten. Hvilket er synd, for den første timen er svært overbevisende. Hadde det vær jobbet litt mer med manuset den siste halvtimen ville dette vært en skikkelig go´bit.
6 bloddråper
Kanadiske Ginger Snaps har med tiden blitt en liten klassiker, og et naturlig referansepunkt hva gjelder tenåringsvarulv-filmer.
Søstrene Brigitte og Ginger deler an fascinasjon for det mørke og groteske, og lager blant annet artige kortfilmer og scener som alltid inneholder brutale dødsfall. De er med andre ord ikke del av den kule gruppa på deres high-school. Men sent en kveld blir Ginger angrepet av et mystisk dyr, og sakte men sikkert begynner hun selv å forandre seg. Hun blir tøffere. Kulere. Mer sexy. Og mer blodtørstig.
Dette er en smart skrevet film, og som lykkes godt med å koble en tenårings oppvekst med det å skulle bli en varulv. For det er ikke lett å være ung, omringet av motstridende forventninger. Og pubertet er noe dritt. Det kan være er slitsomt, frustrerende, forvirrende, vondt og litt skummelt. Og det å bli transfomert til en varulv fungerer utmerket som en slags metafor for det å bli vokse opp generelt, og det bli kvinne spesielt.
Filmen har et 90-talls preg over seg. For noen en kul nostalgisk greie, for andre et minus i boka. Og spesialeffektene er ikke de mest imponerende. Men filmen er engasjerende, og den klarer å holde koken hele veien ut. Samt levere en verdig slutt.
6 bloddråper
The Cursed er en sjeldent velaget skrekkfilm, hvis største styrke er det visuelle.
Vi befinner oss i en liten landsby i Frankrike på 1900-tallet, og hvor det virker å hvile en forbannelse. Folk forsvinner og/eller blir angrepet av et mystisk dyr. Patologen John ankommer i et forsøk på å avdekke hva som faktisk skjer.
Som nevnt er filmen en visuell nytelse. Den har et fantastisk foto. Kulisser. Lyssetting. Alt sitter. Det er detaljrikt og velkomponert. Alt dette tilfører filmen plenty av atmosfære og stemning. Og spesialeffektene er solide. Skuespillerne leverer også. Men selv om dette er spennende, klarer ikke The Cursed å engasjere nok, eller tilføre tilstrekkelig med uforutsigbar galskap som ville gjort dette til en knallbra film.
For det er en del kjent her, og filmen kunne fort gått litt i glemmeboka hadde det ikke vært for at Sean Ellis er en svært dyktig regissør. Filmatisk er nemlig dette i toppklasse. Kult at en regissør av dette kaliberet lager en såpass "enkel" skrekkfilm. Og Ellis får nokså mye ut av et kjent premiss. Filmen serverer flere tøffe scener. Dette er svært blodig og grafisk. Særlig fugleskremselet er kløktig funnet på og tøft utført.
En film om grådighet, hvordan mennesker verdsetter liv forskjellig og hvordan de rike kan fare frem i sin søken etter rikdom og makt. Er nesten så man heier litt på de nifse skapningene, hadde det ikke vært for at også de uheldige fattige i landsbyen er under angrep.
7 bloddråper