Romantisk horror er kanskje ikke den største og mest kjente subsjangeren, men det er de filmer som lykkes med å forene det romantiske med det skumle i såpass vellykket grad at dette er hvor de hører hjemme.
Det er unektelig flere gode romantiske filmer der ute, men ofte er de i overkant søtladede og naive, og fremstår som unyanserte formidlere av kjærlighetens tilsynelatende ubegrensede kraft. Og i de fleste romantiske filmer ender det nesten alltid godt. Her skal kjærligheten seire, koste hva det koste vil. Men når du parrer sjangeren med skrekkfilmens verden tilføres større muligheter og mer uforutsigbarhet. Joda, svært ofte serveres også her en vakker slutt, hvor det gode slår det onde, og kjærligheten står igjen øverst på pallen. Men langt ifra alltid. Kjærlighet kan være vanskelig i seg selv, og det blir sjeldent enklere hvis en samtidig må sloss mot forbannelser, overnaturlige skapninger og andre skumle krefter. Disse filmene har et mørke, og de makter å spille på flere strenger. Og ved å spille på kontrastene mellom det uhyggelige og nifse i skrekken og det vakre og ømme i romantikken, kan du få et svært vellykket og minnerikt resultat.
Denne subsjangeren er en påminnelse om at romantikk kan være så mangt, og at du kan finne kjærlighet på de rareste steder og med de rareste skapninger:)
Spring er et svært vellaget romantisk drama med tilstrekkelig med horror-elementer til at den passer inn på siden vår:)
Evan reiser impulsivt til Italia, først og fremst for å unnslippe politiet etter at han har slått en kar helseløs, men også fordi han trenger forandring etter at hans mor nylig døde. Han ender opp i en liten italiensk kystby, hvor han møter på en vakker ung jente, Louise. Men Louise bærer på noen mørke hemmeligheter.
Det som gjør dette til en meget god film er først og fremst et velskrevet manus, flott kinematografi og solid skuespill. Dette er Before Sunrise med en mørk tvist. Og også i Spring har hovedrolleinnehaverne utmerket kjemi. Dialogene oppleves naturlige, vi blir engasjert i filmens to karakterer og bryr oss om dem. Særlig Evan er svært likandes.
Spring er en sår, varm og trist hyllest til kjærligheten. En film om det å følge sitt hjerte, med den risiko det innebærer. I dette tilfellet på den noe mer dramatiske enden av spekteret:) Og filmen kunne ikke vært omringet av mer passende kulisser; den idylliske og pittoreske småbyen kler historien utmerket. Filmen serverer smafulle doser av body horror, og pluss i boka for stilige spesialeffekter. Vel, dette er mer drama enn skrekk, og mer romantisk enn skummelt. Men du får noen småekle og smånifse scener, og en liten jump scare eller to.
Gutta bak filmen, Justin Benson og Aaron Moorehead, har for øvrig også gitt oss knallgode Resolution og The Endless. Disse to karene er det åpenbart verdt å følge videre!
7 bloddråper
Må selvsagt ta med Dracula fra 1992, signert mesterregissøren Francis Ford Coppola. Fristende å kalle dette Coppolas siste virkelig gode film, og hans kanskje siste klassiker. For Coppola har jo gitt oss en rekke klassikere før dette; Gudfaren (1972) Avlyttingen (1974) , Gudfaren 2 (1974), Apokalypse nå (1979), Outsiders (1983) og Rumble Fish (1983), og til sist da altså Dracula (1992), basert på boka til Bram Stoker. Etter dette kom det mye rart fra Coppola, som så ut til å ha mistet piffen. Uansett en imponerende katalog, med kanskje Gudfaren-filmene og Apokalypse nå som de aller største. Men vi tør påstå at Dracula også bør få sin plass blant de store. I hvert fall innen Vampyr-sjangeren.
Det som skiller Dracula fra Coppolas tidligere filmer, er den voldsomme, visuelle stilen. Alt er karikert og har en estetikk som minner om noe fra et øst-eurpeisk teater eller dukkespill, med svære kulisser ala en Wagner-opera. Det er store følelser i sving, über-dramatisk, über-romantisk og ja, erotisk også må vi si. Stemningen piskes opp ytterligere med symfonisk og messende orkestrert musikk. Det er tungt og dystert ladet.
Coppola må ha hatt det mye gøy med den filmen her; alt er så fargerikt, en visuell fest for øyet, med masse referanser til tidligere Dracula-filmer, og hvor alt er kreativt og snedig satt sammen. Vi vil si at Dracula lett overgår Tim Burtons gotiske og eventyraktige filmer, Dracula er rett og slett mye voldsommere på alle plan. Det er Dracula, liksom! Og som spilles helt nydelig av Gary Oldman. Oldman tenderer ofte mot roller med mye følelser, temperament og drama, og Dracula er mildt sagt intet unntak. Temmelig mange andre kjente er også med i filmen, med Winona Ryder, Anthony Hopkins, Keanu Reeves (Coppola ønsket visst egentlig Johnny Depp, men studioet ville ha Keanu) i sentrale roller. Jo, og Tom Waits spiller sinnsyk person! Kult.
Dracula er mektig og storslagent. En av 90-tallets klassikere.
9 bloddråper
Danske Natten har øjne er en mørk kjærlighetshistorie, hvor forelskelse og jødisk mytologi tvinnes sammen til en tidvis både engasjerende og spennende historie, men som dessverre faller litt mot slutten.
Den danske skuespillerinnen Maja forelsker seg i britiske Leah, som bor sammen med sin troende mor i en jødisk bydel i London. Leah er plaget av mystiske anfall, som hennes svært beskyttende mor forsøker å pleie.
Dette er spillefilmdebuten til Gabriel Bier Gislason, som for øvrig er sønnen til mer krediterte Susanne Bier.
Sentralt i filmen er som nevnt jødisk mytologi, og da mer presist fortellingen om Dybbuk. Dybbuk er sjelen etter en plaget avdød som er på jakt etter en levende person han eller hun kan ta bolig i.
Filmen starter godt. Den tar seg tilstrekkelig med tid til å introdusere kjærlighetsparet og Leah´s mor, og filmen bygger seg derfra sakte men sikkert opp mot sitt uungåelige klimaks. Et klimaks som har sine styrker og svakheter, avhengig av øyet som ser. Dette er langt i fra første film som benytter seg av jødisk mytologi for å skape noe nifst, men vi likte filmens stemningsfulle og varme tone, og hvordan den fokuserer vel så mye på relasjonene mellom de tre hovedkarakterene, som på det skumle som omringer dem.
Filmen er tvetydig og spennende, og den kan forstås og tolkes på forskjellige måter. For noen kan Natten har øjne handle om anerkjennelse, forståelse og aksept, om at noen ganger kan hjelp med den beste hensikt føre til mer skade, og/eller om hvor forskjellig vi alle ser verden. For mange vil nok også bruken av overtro, i dette tilfelle jødisk mytologi, i realiteten være en skildring av psykiske lidelser.
Filmen faller ikke for fristelsen for å pøse på med jump scares og andre tilgjengelige triks. Den holder tilbake og har selvtillit nok til å stole på at historien engasjerer og fascinerer. Noe den også lenge gjør. Fryktelig skummel er den altså ikke. Men for de som er på utkikk etter en smånifs kjærlighetshistorie, så bør Natten har øjne levere:)
7 bloddråper
After Midnight er en svært vellykket og original kjærlighetshistorie. En skildring av et forhold i oppløsning, og hvor vanskelig det kan være å finne kjærlighet og et annet menneske å dele livet med. Og så har den monstre.
Vi befinner oss i det lille tettstedet Barlow, hvor bareieren Hank bor alene i et isolert gammelt hus sammen med sin mangeårige kjæreste Abby. Plutselig forsvinner Abby, og et monster dukker deretter opp hver natt.
Filmens styrke er et meget godt manus, og en sober og nær fremstilling av dens karakterer og tematikk. Den har noen lange scener, med ektefølte og såre dialoger. Det er smart og treffende. Og filmen balanserer de forskjellige sjangre på en uanstrengt måte. Relasjonen mellom Hank og Abby er svært godt skildret, og noe sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Manus og co-regi har Jeremy Gardner, som også stod bak The Battery, en film vi også likte godt. Og det er flere likheter mellom de to lavbudsjettsfilmene.
For øvrig artig å se Justin Benson portrettere en av filmens få karakterer, karen står jo selv bak svært gode filmer som The Endless, Resolution og Spring. Jævli dyktig kar, i likhet med nevnte Gardner.
7 bloddråper
Dette er av mange omtalt som David Cronenbergs (Videodrome, The Brood, Scanners, A History of Violence og mange mange flere) beste verk, og vi skal ikke kaste bort tid på å krangle imot. For dette er unektelig en meget bra film. Romantisk sci-fi body horror av ypperste merke.
Vi følger en smågal og eksentrisk (som de ofte er innen for subsjangeren) vitenskapsmann som har oppdaget hvordan man kan teleportere objekter. Det som gjenstår er å skulle teleportere mennesker. Og sistnevnte lykkes han bare sånn halvveis med, for da han skal teleportere seg selv sniker en flue seg inn i maskinen, med forferdelige konsekvenser. Vitenskapsmannen spilles av Jeff Goldbum, og hans kvinnelige motspiller av Geena Davis. Begge gjør en meget god jobb, særlig Goldblum.
Filmen har et kult premiss, ingen tvil om det. Egentlig fascinerende hvor sjeldent disse vitenskapsmennene (er jo ofte menn) evner å se de mer kjipe konsekvensene av sin forskning, hva som kan gå galt. Her er det store egoer som raver rundt med katastrofale følger. Goldbums forvandling er mildt sagt fascinerende. Filmen tar seg tid, og det liker vi. Den er intens, ubehagelig og litt morsom og. Filmen er gjennomført, grotesk og catchy. The Fly var nokså hissig da den kom ut, og selv om tiden har gjort den betraktelig mindre skummel så sparker den fortsatt godt fra seg. En liten klassiker, det her.
8 bloddråper
Zombier blir vanligvis skildret temmelig endimensjonalt, helt blåst for følelser og tanker, og blir mer som skumle statister å regne. Men hva hvis de faktisk har egne tanker, men ikke har mulighet til å uttrykke dem? Fanget i egen død kropp, som med sin treige motorikk, er uten fri vilje? En slik en er det vi møter i Warm Bodies, en stakkars tenåring som reflekterer over eget liv, sin zombietilværelse, og som er sånn passe fornøyd med situasjonen, kan man si. Men så en dag, mens de raider en by, kommer de over en gjeng overlevende mennesker, og hvor vår zombie-protagonist forelsker seg i en av damene, og gjør det han kan for å beskytte henne.
Et morsomt, og originalt konsept som funker overraskende bra, og som på tross av det nokså absurde utgangspunktet, utvikler seg til å bli en ganske så rørende kjærlighetshistorie.
At han kalles «R» og kvinnen heter Julie, antyder en litt fix Romeo og Julie referanse, og gjør at Warm Bodies utgjør en slags kreativ vri på denne ellers klassiske kjærlighetshistorien. Filmen har også en sjarmerende indie-feel, mye forsterket av musikkbruken, da vår zombievenn er musikkinteressert med en forkjærlighet for nostalgisk pop-rock, selvsagt på vinyl.
At monsterlignende skapninger har følelser er for så vidt ikke noe nytt, ofte skildret hos vampyrer og varulver og andre monstrøse vesener. Unntaket er muligens zombies, som i kraft av sin natur, levende død, er nettopp det; de er døde, men «lever» kun for å spise de levende. Dette er derfor kanskje første gang vi ser en apokalypse-film som tar zombienes parti, hvor de viser en vilje utover sin evige sult. Og at de faktisk kan være ganske så sympatiske! :)
Tenåringselementet er gjennomgående i filmen, og man kan til tider få en litt uggen følelse av å se noe Twilight-aktige greier, men filmen redder seg inn på sjarm og galgenhumor. Dessuten er den såpass godt laget, og har en entusiasme og varme som er gjennomgående.
Hyggelig å se en apokalypse-zombie film, som ikke bare er dyster!
6 bloddråper
Thirst er en vampyrfilm for voksne. En film om tap, tilgivelse og kjærlighet. Og en ambisiøs film som forsøker å gjøre mer enn å skildre blodtørstige og sexy vampyrer. Filmen vant for øvrig også juryprisen ved Cannes festivalen i 2009.
Thirst har et godt utgangspunkt for en vampyrfilm; en prest som lar seg frivillig smitte av en dødelig sykdom, med den konsekvens at han under den eksperimentelle medisineringen ender opp som vampyr. Og med sin religiøse og altruistiske bakgrunn forsøker han å gjøre det beste ut av sin nye tilværelse, herunder sørge for at hans tørst for blod ikke skal gå ut over uskyldige mennesker. Men noe, eller noen kan vi vel si, dukker opp og tvinger presten til å revurdere det hele.
Regien har Chan-wook Park (Oldboy, Sympathy for Mr. Vengeance), og dette er ingen hvem som helst. Selv om dette ikke er hans beste film, viser han på ny at han er et unikt talent og en av de store regissørene i sin generasjon.
Filmen starter ganske så rolig. I første halvdel følger vi presten i hans tomme og ensomme tilværelse. Han forsøker så godt han kan å følge sitt moralske kompass, og ikke la sine lyster og behov få overtak. Men så møter han Tae-ju og faller pladask. Regissør Park tar seg god tid. Det meste er nedtonet og sobert. Filmens første snaue time opplevde vi til tider som noe seig, men så får filmen en kjærkommen energiinnsprøyting. Og herfra og ut er det riktig så underholdende. Det serveres kledelige doser med splatter og body horror. Og ikke minst humor. Og alt er akkurat passe grafisk. Spesialeffektene er for øvrig upåklagelige. Det er til tider både vakkert, grotesk og grasiøst.
Og vi likte særlig godt filmens slutt. Den er dramatisk, romantisk (?) og sår. Og med fantastisk kinematografi. En tilfredsstillende slutt på en fascinerende reise inn et ensomt og kaldt mørke. Og hvem klarer seg egentlig uten varme og lys?
7 bloddråper
En liten og sjarmerende film fra New Zealand. Som særlig takket være dyktige folk både foran og bak kameraet, lykkes med å engasjere og overbevise. En film om det å vokse opp. Om det å være utilpass. En film om sorg og det å kjempe for de som står deg nær. Og så handler den selvfølgelig også om kjærlighet.
Filmen er basert på boken The Changeover: a Supernatural Romance av Margaret Mahy fra 1984. Som i boken er handlingen satt i byen Christchurch, New Zealand (ja, samme by som opplevde skyteepisoden mot en moske i 2019). Om filmen er en god adapsjon overlater vi til de som har lest boken å uttale seg om.
Filmen har et pussig premiss, som den rett og slett bare krever at vi kjøper. Her får det overnaturlige nokså fritt spillerom. Filmen er selvsikker, samtidig som den er noe tilbakeholden. Den blir aldri skikkelig skummel. Men den har noen spennende og smånifse scener, igjen takket være solid skuespill. Og kreativ kameraføring. Vi likte særlig godt samspillet mellom Timothy Spall og unge Erana James. De har en svært god kjemi. Karakterene, dialogene og flere av scenene er kledelig uforutsigbare, hvilket gir filmen både særpreg og drivkraft.
Et behagelig friskt pust, om en tenåringsheltinne som skal beseire onde krefter, redde familien, og samtidig fange den store kjærligheten.
6 bloddråper