Horror på Netflix

Ingen tvil om det kan være nokså utfordrende å finne gode skrekkfilmer der ute som er umiddelbart tilgjengelige. Utvalget hos de store strømmetjenestene er mildt sagt begrenset. Så ofte må du enten bestille DVD´en eller streame filmen på en eller annen tvilsom nettside. Førstnevnte er unektelig å foretrekke, men dekker jo ikke den aktuelle kveldens impulsive filmbehov. Greit, så er ikke utvalget på alskens strømmetjenester så imponerende, men noen filmer har de jo. Vi har gått gjennom tilbudet på Netflix og funnet de filmene vi mener er best. Har du VPN så kan du jo kose deg med Netflix fra hele verden, og utvalget blir endel større. Men vi skal her fokusere på de filmene som er på "vår" Netflix. Netflix forandrer jo hele tiden sin katalog, men vi skal forsøke å holde oss oppdaterte på hvilke filmer som er tilgjengelige.

Greit, nok prat. Vi har sett gjennom det som ligger på Netflix, og dette er hva vi mener er de beste skrekkfilmene strømmetjenesten har å by på. Håper noen av de faller i smak:) 

 
autopsy.jpg

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Kanskje den beste “norske” skrekkfilmen vi har sett. Greit, så er det ingen norsk produksjon, men André Øvredal har regien. En imponerende Hollywood-debut av Øvredal, som før denne filmen hadde laget suksessen Trolljegeren (2010). Artig å se at en nordmann klarer å lage en skrekkfilm som holder en såpass høy standard, og som oppleves genuint skummel. Jepp, dette er bra saker, folkens, en film vi trygt kan anbefale!

Far og sønn, to obdusenter, får inn et kvinnelik fra den lokale sheriffen sent om kvelden. Det er uklart hvem kvinnen er og hvordan hun har dødd. Sønnen skulle egentlig på date med kjæresten, men bestemmer seg for å hjelpe faren. Etter hvert som de begynner å obdusere, begynner mystiske ting å skje.

Meget godt skuespill av Brian Cox og Emile Hirsch som spiller henholdsvis far og sønn, og det er veldig bra kjemi mellom de to. Karakterene oppleves som troverdige sympatiske, hvor faren er læremester, og sønnen er hans lærling. Etterhvert som de fordyper seg i denne kvinnen, blir det temmelig uhyggelig, for det er noe galt med denne mystiske kvinnekroppen. De har aldri fått inn et lignende tilfelle før.  Effektene er realistiske og det føles veldig autentisk sånn rettsmedisinsk. Det er imidlertid alltid vanskelig å holde på stemningen, og når filmen etter hvert skal begynne å forklare og «dra på» med historien, mister filmen noe av sin styrke; den stille og uhyggelige stemningen, mens man observerer de to gutta jobbe og tjatre sammen. Men det er absolutt innenfor, og helt OK dramaturgisk oppbygging tvers gjennom frem mot klimakset. Imponerende laget film som har en overraskende guffen historie som utgangspunkt, og som i tillegg ser veldig bra ut. Andre Øvredal har stålkontroll! Filmen fikk gode anmeldelser og Øvredal har nok skapt seg et navn i Hollywood med A.O.J.D. Vel fortjent. Og hvilket ledet til hans neste prosjekt Scary Stories to Tell in the Dark, produsert av selveste Guillermo del Toro.

8 bloddråper


A Quiet Place (2018)

Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film.

Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne. 

At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt. 

Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte. 

A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien

8 bloddråper


The Girl with All the Gifts (2017)

Har det ikke vært produsert tilstrekkelig med zombie-filmer? Er vi ikke fullstendig stappmette etter The Walking Dead? Svaret er foreløpig nei. The Girl with All the Gifts viser at subsjangeren fortsatt er i live, for dette er et friskt tilskudd til zombie-subsjangeren, en knallbra film som faktisk tilfører noe nytt.

Filmen starter i en bunkers, hvor overlevende har gått i dekning for den stadig økende zombie-massen som truer utenfor. I bunkeres møter vi Melanie, en liten jente som de håper bærer på en vaksine mot sykdommen som herjer. For Melanie er spesiell. Noe filmens tittel også hinter om.

Foruten å være en spennende og actionfylt zombie horror er dette et solid drama. Filmen har følelser et moralsk kompass. Skuespillet er knallbra. Alle, fra den lille jenta (Sennia Nanua) til eldstemann i flokken (Glenn Close) gjør fremragende prestasjoner. De klarer å dra deg inn i det post-apokalyptiske universet, og får deg til å bry deg om både dem og deres kamp mot de aggressive skapningene. Og zombiene er tøffe. De er kjappe og aggressive, og særlig gnissingen av tennene er både creepy og effektfullt. Vi likte også fremstillingen av hvordan mennesker forvandles til zombier, eller «hungries» som de kalles i filmen. Jepp, dette er catchy saker.

Filmen er superb skutt. Det ser knallbra ut. Kulissene er tøffe og lydsporet sitter som et skudd. Dette er rett og slett en svært vellaget film. Kult at filmen tar utgangspunkt i et lite barn, og filmen bruker generelt barna kløktig i historien, noe som øker dramatikken og forsterker det tragiske.

Jepp, en sjeldent engasjerende zombie-film som faktisk har noe den ønsker å si.

8 bloddråper


the endless.jpg

The Endless (2017)

“The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown” - H.P. Lovecraft

Justin Benson og Aaron Moorhead står bak denne fascinerende og svært underholdende lavbudsjett sekt-filmen som lykkes særlig takket være et ambisiøst og originalt manus og overbevisende skuespill.

Vi følger to brødre som forsøker å finne sin plass i samfunnet flere år etter at de forlot hva den eldste broren mener er en dommedagskult. Etter at de mottar en kryptisk video fra kulten bestemmer de seg for å besøke sitt tidligere hjem for å få "closure". Men under besøket skjer en rekke mystiske hendelser og gutta tvinges til å revurdere hvorvidt kulten er en gjeng med gærninger eller om det de dyrker faktisk har noe ved seg. En jakt starter for å avdekke hva som faktisk skjer i denne kulten, og ikke minst hvordan komme seg ut av dets vasse klør. 

Filmen klarer å etablere brødreparet som noen du vil følge på deres ferd. Skuespillet er upåklagelig. Gutta har sjarm og naturlig tilstedeværelse. Som påpekt innledningsvis er manuset svært godt skrevet. Historien har plenty med overraskelser og lefler herlig med det overnaturlige. Den leverer flere urovekkende og spennende scener og lager et nifst portrett av kulten og hva som kan skjule seg i mørket. Du vet imidlertid aldri hvem eller hva du kan stole på. Men du vet at det er noe som ikke stemmer i all den tilsynelatende idyllen. Den er flere hakk smartere enn de fleste filmer innenfor sin sjanger. Den får deg virkelig til å sitte og gruble. Dette er svært imponerende med tanke på filmens lave budsjett. David Lynch møter Ben Wheatley:) 

Her gjelder det å holde et åpent sinn og la fantasien få fritt spillerom. Hvis du er med på reisen kan vi nesten garantere en uforglemmelig filmopplevelse. Vi storkoste oss!

Og likte du denne så sjekk ut Resolution (2012) fra samme duo. Ikke bare er det en knallbra film, men filmene er koblet sammen på finurlig vis:)

8 bloddråper


the perfection.jpg

The Perfection (2019)

The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.

Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.

Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)

Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.

Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.

Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.

7 bloddråper


atterados.jpg

Aterrados (2017)

Aterrados (Terrified) er en argentinsk supernatural horror regissert av Demian Rugna. Og her får dere mye horror for penga, folkens! Rugna drar opp de fleste triksa fra boka og pøser på med den ene småskumle scenen etter den andre og leverer en rekke jump scares. Det er riktig så fornøyelig.

Vi møter først et par som mistenker at huset deres er hjemsøkt. Så møter vi en nabo som opplever det samme. Og enda en nabo som opplever at et dødt familiemeldem står opp fra graven. Med så mye mistenkelig som skjer innkalles selvfølgelig noen spøkelsesjegere, som bestemmer seg for å overnatte i de tre boligene for å avdekke hva som skjer. Sammen med en politimann, for øvrig meget godt portrettert av Maximiliano Ghione. Og denne natten skjer det litt av hvert, gitt. Vi har ikke sett flere spøkelser dukke opp siden Satans´s Slaves.

Filmen går rett på sak og leverer noen nokså creepy scener som setter standarden for resten av filmen. Så roer det seg litt, og vi tankene går nesten til Weekend at Bernies. Jepp, faktisk. Etter at spøkelsesjegerne ankommer går det imidlertid i ett hele veien ut. Den glefser i ett sett, det virker som om Rugna ønsker å vise hele sitt repertoar på 90 minutter. Og det er ingen tvil om at regissør Rugna har sett mye horror. Det hele er laget med bøttevis med entusiasme og pågangsmot. Og filmen har faktisk noe viktig; særpreg.

Greit, handlingen er nokså absurd, og spøkelsesjegerne virker å mangle det viktigste i en slik situasjon; en plan. Hva i all verden er de forsøker å oppnå? Men skitt au, dette var overraskende underholdende. En artig og adrenalinfylt film vi trygt kan anbefale.

7 bloddråper


Paranormal Activity (2007)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Det er vanskelig å komme utenom denne amerikanske filmen fra 2007, regissert av Oren Peli. For et velfungerende konsept. Og så uanstrengt fortalt. Og sikkert mekket på budsjettet til en kvart episode av Breaking Bad. Det er ikke ofte vi setter pris på «less is more» i horror sjangeren, men her funker det utmerket.

Konseptet er følgende; et ungt par, Micah og Katie, flytter inn i et hus. Katie har siden hun var barn følt at en noe ondt har hjemsøkt henne. Noe som viser seg å være mer enn en følelse. Etter en rekke ubehagelige episoder, installerer de kamera i leiligheten, i håp om å avdekke hva som faktisk skjer mens de sover.

Filmen er sjukt dyktig på å bygge opp spenningen. Det er kanskje dets store styrke. Først legger vi merke til små hendelser, som lyder og bevegelser. Men det blir verre. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer, det ville være bedritent gjort mot dere, og mot anbefalingens hensikt. Men det er en grunn til at filmen er an av tidenes mest innbringende sett i lys av dets budsjett. Og at den fikk en rekke oppfølgere (som dessverre ikke er originalen verdig). Du kommer til å sitte naglet til stolen, glemme chipsen foran deg, og din kjære som gjemmer ansiktet bak pleddet. Alt som betyr noe er det som skjer, eller, det du frykter skal skje. Sørg for at du har noen å dele sengen med etter du har sett filmen. Eller, forresten, kanskje det er best å sove aleine. Det kan fort være tryggest. 

Katie: «I feel it. I feel it breathing on me.»  

Det gjør faen meg vi og.

8 bloddråper


velvet.jpg

Velvet Buzzsaw (2019)

Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.

Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.

Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.

6 bloddråper


cam.jpg

Cam (2018)

Neste film ut er rett-på-Netflix og kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av fjorårets store positive overraskelser.  

Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helv.....te er det som skjer!

Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens.  Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.

Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien . 

Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.

Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam

Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss gjør dette til en svært severdig horror-go´bit. 

Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.

7 bloddråper


The Babadook (2014)

The Babadook er en svært kritikerrost australsk horror fra 2014. Filmen dukker ikke sjeldent opp på alskens lister over de beste horrorfilmene de siste tiårene. Og joda, dette er ingen dårlig film. Tvert imot. En mildt sagt imponerende debutfilm fra regissør Jennifer Kent. Jepp, kvinnelig regissør. Ikke så ofte vi opplever det i sjangeren.

Vi møter Amelia og hennes fire år gamle sønn, Samuel. Amelia sørger fortsatt tungt etter at Samuels far døde i en bilulykke dagen Samuel ble født. Samuel på sin side har søvnvansker og en livlig fantasi. En kveld ber Samuel moren lese en mildt sagt creepy barnebok, om en skummel karakter ved navn Babadook som terroriserer de som påkaller ham og slipper ham inn i deres hjem. Og det er nettopp det Samuel hevder at har skjedd. Babadook er ute etter dem begge to.

Dette er først og fremst en film om sorg. Ikke ulikt den like anerkjente Hereditary. Amelia lider voldsomt etter tapet av hennes mann. Hun evner ikke å komme seg videre i livet, og har derfor også et anstrengt forhold til sin sønn som hun ikke klarer å forstå. De to karrer seg gjennom en tøff hverdag, hvor begge hele tiden befinner seg på utsiden. Karakteren Babadook kan på mange måter symbolisere Amelias sorg og sinne, som virker å spise henne opp innvendig. Det at Babadook ber om å bli sluppet inn i deres hjem, kan like gjerne tolkes som at han ber Amelia aldri slippe taket på de vonde minnene og følelsene. Og det at Samuel ber moren kjempe mot Babadook, kan tolkes som om barnet ber moren kjempe mot sorgen. Han ønsker henne tilbake. For det er sorgen som er i ferd med å ødelegge for dem begge. For å bekjempe Babadook må mor og sønn jobbe sammen, vise hvor mye de bryr seg om hverandre, for kun sammen kan de overvinne monsteret. Eller livet selv.

Filmen er ikke spesielt skummel. Men den er som sagt meget vellaget. Og dette er filmens store styrke. Bildene er flotte og velarrangerte, med effektiv bruk av skygger, lys og mørke. Det intense kammerdramaet som utspiller deg i familiens hjem er velskrevet og troverdig. Filmen gjør en svært god jobb i å skildre relasjonen mellom moren og sønnen. Det er til tider vondt å se på hvordan moren behandler lille Samuel, som fortvilet forsøker å kjempe tilbake mot de onde kreftene som har inntatt deres hjem. Transformasjonen av moren er både fascinerende og nifs. Og apropos moren, skuespiller Essie Davis gjør en helt fantastisk innsats i rollen. Igjen ikke ulikt Toni Collette´s prestasjon i Hereditary. Fyttirakkern så dyktige disse damene er.

Alt i alt en svært god film som ikke skremmer så voldsomt, så denne kan de fleste se uten å risikere mareritt:)

7 bloddråper


Suspiria (1977)

Dario Argento´s Suspiria fra 1977 er nn ikonisk film, og kanskje Argento´s mest kjente og kritikerroste verk. 

En ung amerikansk danserinne, Suzy, ankommer Freiburg, Tyskland, for å starte på en prestisjefull danseskole. Allerede ved ankomst bevitner Suzy mystiske hendelser, og hun får snart mistanke om det noe som ikke stemmer ved skolen. Og siden dette er en horrorfilm, så har hun selvfølgelig rett i det. 

Suspiria er en visuell nytelse, en orgie av lys og farger. Og med et av filmhistoriens beste lydspor, signert det italienske prog-bandet Goblin. Deres musikk setter unektelig sitt preg på det hele. Og det låter tøft. Filmen inneholder noen fantastiske bilder. Lyset og fargene lager en drømmeaktig og forførende verden, det er både estetisk vakkert og forstyrrende. Her er det nok flere regissører som har latt seg inspirere, fra Nicolas Winding Refn til Wes Anderson. Det ser bra ut, helt klart. Og det er det visuelle som er filmens utvilsomme styrke. Men det er ikke alltid nok for å kompensere for en haug med haltende dialoger og middelmådig skuespill. For ikke alt som skjer i filmen er like overbevisende. Synd, for Argento er farlig nær å lage et lite mesterverk. 

Filmen blir aldri riktig skummel. Men den er spennende. Og den tør være nokså grafisk. Struper kuttes, kropper spiddes og blodet fosser. Vi syns særlig scenen med piggtråd var fiffig. Historien er god og settingen creepy og klaustrofobisk. Det er kanskje å banne i kirka, men vi har en viss forståelse for at det kommer en remake senere i 2018, for med bedre skuespillere og strammere manus kan dette bli riktig så bra. 

7 bloddråper


Psycho (1960)

En av filmhistoriens største klassikere, innehaver av sjangerens kanskje tøffeste filmtittel og en film som fortsatt evner å gi både "chills and thrills". 

Vi følger en ung kvinne på rømmen, etter at hun har stjålet 40 000 dollar fra sin arbeidsgiver. Hun tar inn på Bates Motel under falskt navn, et motell drevet av den lettere forstyrrede Norman Bates. De fleste kjenner nok til hva som skjer herfra. Og for de som ikke vet det skal vi ikke avsløre mer. 

Dette er rett og slett en veldig bra film. Den flyter fint avgårde. Med fine bilder, smart kamerabruk (se for eksempel scenen hvor etterforskeren går inn i huset til Norman Bates) og velskrevet manus. Filmen bruker lang tid på å etablere den unge kvinnen. Og det er et smart trekk som gir den brutale vendingen etter ca 50 minutter større effekt. Dialogene sitter overraskende bra med tanke på at filmen er fra 1960:) Og skuespillet er svært overbevisende. Særlig Anthony Perkins i rollen som Norman Bates er fremragende. Lydsporet funker også som bare det. Temaet til dusjscenen er vel gjenkjennbart for de fleste. Filmen er ikke grafisk. Nesten i overkant tilbakeholden. Du skulle tro at det var mer blod og sår etter noen av scenene:) 

En bunnsolid film og klassiker. Engasjerende og spennende hele veien. Dette er klassisk psykologisk horror med en av filmhistoriens mest fascinerende skurker. Hitchcock´s beste, og det sier jo litt. 

"A boys best friend is his mother" - Norman Bates

8 bloddråper


Bird Box (2018)

En Netflix-produksjon med selveste Sandra Bullock i hovedrollen. Denne gangen gjelder det å ikke se, for ikke lenge siden gjaldt det å ikke å ikke lage en lyd med A Quiet Place. Nok en gang et enkelt, konkret premiss for en horror film, men som også her fungerer svært så effektivt.

Vi starter med Malorie (Sandra Bullock) som desperat instruerer sine to barn med å forberede seg og gå ut i båten, og som angivelig skal ta dem den til en koloni som er trygg. Og for guds skyld ikke se! Alltid ha bind for øynene når man er ute. Situasjonen er prekær og vi skjønner at her står man overfor en verden som har gått til helvete. Det gjelder å lukke øynene skal man være utendørs.

Kjapt spoler man 5 år tilbake i tid, og en høygravid Malorie med sin søster reiser til et sykehus for kontroll. På nyhetene hører man om opptøyer og masseselvmord i Europa. Noe galt er på ferde i verden. Etter kontrollen på sykehuset nybegynner merkelige og svært urovekkende ting å skje. Opplevelsene fra Europa har åpenbart fått fotfeste også over Atlanteren. Det tar ikke lang tid før Malorie må flykte inn i et hus med en gjeng andre overlevende.

Vel, disse to historiene skal man følge videre, før og etter, og det gjøres meget kløktig og smidig. Man forstår mer og mer om nåtid etter hvert som bakgrunnshistorien rulles opp. Ofte så er det litt kjedelig med slik bakgrunnshistorie, for man vil jo bare komme frem til nåtid. Men Susanne Bier (regissør) lykkes meget godt med å lage en engasjerende og spennende bakgrunnshistorie med mange spennende konflikter og karakterer. Gøy for eksempel å se John Malkovich som den enerverende og tvilende Douglas. Mange og interessante konflikter som utspiller seg blant de overlevende.

Filmens styrke ligger i dramaet og det gode skuespillet, i tillegg til at historien er godt satt sammen. Susanne Bier kan dette med menneskelig drama, og man kan ikke unngå å bli berørt som seer. Dessuten er alt herlig tonesatt av Trent Reznor fra Nine Inch Nails, og som bare forsterker scenene på mesterlig og dystert vis. Denne apokalyptiske verdenen er for såvidt noe vi har sett før, og tankene går lett til Walking Dead og 28 Days Later. Men Bird Box klarer likevel å tilføre dette lille nye, som gjør at man som seer er engasjert og ivrig etter å vite hvordan det går. Man står overfor en ny fiende man ikke har sett før. Og som man absolutt ikke vil se!

7 Bloddråper


apostle.jpg

Apostle (2018)

Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.

Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.

Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.

Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.

Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.

Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.

7 bloddråper


the haunting.jpg

The Haunting of Hill House (2018)

Ok, så skriver vi primært om film på denne siden, men en sjelden gang kommer det en horror-serie som fortjener oppmerksomhet. Vel, nå har jo denne fått en god del oppmerksomhet og skryt allerede, og i skrivende stund ligger den på imponerende 8.9 på Imdb. Skaperen Mike Flanagan, som tidligere har gitt oss solide Oculus, Hush, og Geralds Game, er åpenbart en mann med teft for horror, og som her viser at han også behersker serie-formatet til fulle. Horror-serier har ofte en tendens til å skuffe, for det er vanskelig å opprettholde intensitet og engasjement i en skrekkhistorie som skal spres utover flere episoder. Det sier seg nesten selv. American Horror Story har dog hatt suksess med formatet, men hvor de ulike sesong-konseptene har vært av svært så ujevn kvalitet. De to første sesongene (Murder House og Asylum) var knallbra, men så har det dabbet av, selv om sesong 4 (Freak Show) hadde sine øyeblikk.

Nå skal det sies at Haunting of Hill House også er et resultat av en lengre horrortradisjon og som selvsagt benytter mange av triksene i boka. At en familie flytter inn i et gammelt og skummelt hus er muligens det mest velbrukte av alle sjangergrep innen horror. Men det er måten det gjøres på. Og Mike Flangan lykkes med å sette en gjennomgående creepy tone og stemning som varer serien ut. Dessuten fungerer Haunting of Hill House vel så mye som en en overbevisende mellommenneskelig dramaserie, nesten ala Six Foot Under, og som gjør at man som seer bryr seg mer om karakterene og historien. Serien lykkes svært godt med å kombinere det skumle og det drama-messige og skaper en ideell balanse mellom de forskjellige stemningene.  

Rett og slett en overbevisende haunted house-historie som er svært vellaget og imponerende satt sammen. Den er overraskende nervepirrende (serien byr på noen aldeles herlige og uventede jump-scares) samtidig som den beveger og rører som et helstøpt stykke drama. Mike Flanagan har laget en perle av en serie og vi mener at Haunting of Hill House er en av årets store horror-høydepunkter.

9 bloddråper.


invitation.jpg

The Invitation (2015)

Vi starter med amerikanske The Invitation fra 2015. Regien har Karyn Kusama. Denne filmen leverer primært grunnet sitt solide manus og Karyn Kusamas regi. Den er akkurat passe ubehagelig og spennende hele veien gjennom. En skikkelig god slow-burn thriller/skrekk

Will er, sammen med sin nye kjæreste, på vei til middagselskap hos sin eks, Eden, i sitt gamle hus. Will og Eden gjorde det for øvrig slutt da deres sønn døde. Nokså tung forhistorie der, altså. Eden har fått ny kjæreste, David, og de har samlet gamle bekjente til en god gammeldags reunion. Høres jo hyggelig ut. Eller?

Vi skal ikke si så mye mer, i frykt for å røpe for mye. Men dette er en solid film. Skryt til Kusama som har full kontroll på tempoet og stemningen i filmen. Vi rekker å bli kjent med alle karakterene på festen, deres personlighet og de mer dramatiske/relevante bakgrunnene. Manusforfatterne Phil Hay og Matt Manfredi skriver smart, og stemningen er nokså klein og spent allerede fra da Will trer sine første skritt inn døren. Mange små hendelser tilfører ytterligere spenning, og det er vanskelig å være uenig med Will om at det her er noe som ikke stemmer. Nå skal det sies at Eden og David smører nokså tykt på, deres oppførsel er i overkant pussig. Usikker om vi selv ville blitt særlig lenge på festen, men skitt au, vi tilgir denne lille "glippen" i manuset.

De første to tredjedelene av filmen er bunnsolid. Så kan folk selv diskutere og finne ut av om de mener slutten leverer. Er det noe som leverer så er det i hvert fall skuespillerne, særlig Logan Marshall-Green (også kjent fra tv-serien Quarry) som Will og Michiel Huisman (fra tv-seriene Game of Thrones og Treme) som David. To skuespillere som for øvrig er komisk like. Mener nå vi:) Og blir sjelden feil å dytte inn John Caroll Lynch i slike filmer. 

Solid psykologisk horror/thriller som er vel verdt å sjekke ut! 

8 bloddråper


shadow.jpg

Under the Shadow (2016)

Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!

Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn. 

Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.

Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:) 

8 bloddråper


The Exorcism of Emily Rose (2005)

Det er ikke manko på filmer om eksorsisme, men The Exorcism of Emily Rose klarer å skille seg ut i mengden. Dette er et helstøpt rettsdrama ispedd solide og effektive horror-innslag. Filmen er løst basert på den sanne historien om Anneliese Michel som døde etter å ha blitt gjenstand for en rekke katolske eksorsist ritualer.

Vi møter en 19 år gammel jente, Emily (Jennifer Carpenter), som dør etter selvpåførte skader og underernæring etter en eksorsisme utført av presten Richard Moore (Tom Wilkinson). Moore blir tiltalt for drap, og vi følger hans advokat (Laura Linney) som skal forsvare presten i en rettssak. Saken rulles opp, og vi får servert den tragiske historien til Emily Rose, en ung kvinne tydelig utsatt for demoner av ett eller annet slag.

Som nevnt er dette et solid rettsdrama. Det er en effektiv måte å fortelle historien på, og vi blir godt kjent med både Emily og hennes tilstand og skjebne. Den utfordrer mer enn andre excorsist-filmer og fokuserer mer på de spirituelle spørsmålene i saken. Manuset er smart og skuespillet er upåklagelig, spesielt Jennifer Carpenter i rollen som Emily gjør en knallbra innsats. Og scenene hvor Emily møter sine demoner er svært overbevisende. De er skikkelig gufne og ubehagelige selv uten bruk av mengder med spesialeffekter og blod og gørr.

Jepp, en film for de som vil se godt drama ispedd nifs demonisk besettelse.

7 bloddråper


It Comes at Night (2017)

It comes at night (2017) er en post-apokalyptisk perle av en film. En film som både er stillfaren, intens, uhyggelig og stemningsfull, og hvor paranoia’n aldri er langt unna. 

Vi følger en liten familie som har søkt tilflukt langt inne i skogen. Her har de klart å skape seg en form for tilværelse, ved hjelp av disiplin og strenge husregler. Pappa’n Paul (Joel Edgerton) en handlekraftig mann, gjør det han kan for å beskytte sin familie fra smittefaren som lurer der ute. Det er Walking Dead regler som gjelder; overlevelse for deg og dine nærmeste er det eneste som teller, her gjelder det å være kompromissløs. Disse reglene blir satt på prøve den dagen en fremmed mann kommer til tomta, som søker hjelp til seg og sin familie. Er han til å stole på? For som alle vet; når apokalypsen inntreffer, er det å møte nye mennesker svært så risikofylt, ettersom alle har den samme egoistiske strategien for overlevelse.

It comes at night blir effektivt fortalt, man havner rett inn i den klaustrofobiske post-apokalyptiske historien, og vi følger karakterene veldig tett på. Filmen utvikler seg nesten til å bli et horror-kammerdrama, svært velspilt som sådan, og det sitrer av spenningene som oppstår. Dette er rett og slett en meget vellykket film, som både er skrevet og regissert av Trey Edward Shults (hans andre film), en åpenbart talentfull regissør som man må følge med på fremover. Merk også Joel Edgerton, som har en egen evne til å velge seg ut gode kvalitetsfilmer å spille i. Dyktig regissør er han og, som han viste med The Gift. Imponerende. 

8 bloddråper


11. sinister.jpg

Sinister (2012)

Sinister er kanskje noe undervurdert og ble nok noe oversett. Men denne filmen er god. Og ikke minst skummel.

Ellison Oswalt (spilt av Ethan Hawke, ofte et kvalitetstegn) flytter inn i et hus sammen med sin familie, som tidligere har vært et åsted for en fryktelig hendelse. Ellison, vel vitende om at det har foregått noe grusomt der, ønsker å skrive en bok om dette, med sin familie lykkelig intetanende om bakgrunnen til huset. I sin research roter han seg bort i noen gufne 8 mm-opptak fra loftet, og et særs uhyggelig monster åpenbarer seg underveis.

Filmen er mørk og dyster, og det er noe med 8 mm-filmer som gir en ekstra guffenhet til det hele. Deilig. Og kudos til skaperne som har maktet å skape et vesen som føles genuint kjipt og skummelt! Bra historie og som i tillegg er godt skrudd sammen. Filmen fikk for øvrig en oppfølger som dessverre ikke er like bra. 

8 bloddråper


Cargo-Movie-poster.jpg

Cargo (2018)

Etter noen nøye vurderinger har vi blitt enige om ta med denne filmen på siden vår. Det er egentlig en drama thriller, eller post apokalyptisk thriller som den også blir kategorisert som, men som Netflix har på grøsserlisten sin. Og siden den inneholder flere horror-elementer, i tillegg til at den faktisk var ganske god, så tenkte vi det var synd å ikke ha den med blant våre Netflix-anbefalinger. Så derfor er den med:)

Lasten, eller Cargo som den heter på engelsk, er en av de nyere tilskuddene på Netflix, og som det har vært en del hype rundt. Martin Freeman i et australsk post-apokalyptisk zombie-drama er ikke hverdagskost. Dette må man jo få med seg. Sist vi så han møte zombier var i tulle-zombie filmen Shaun of the Dead, men her bærer han hele filmen selv. Og Cargo er alt annet en tullball; dette er en seriøs og alvorlig zombie-flick.

Cargo er basert på en kortfilm fra 2013 og det skulle ta fire år før Ben Howling og Yolanda Ramke fikk lagd langversjonen. Filmen fokuserer på det medmenneskelige og det følelsesmessige, og den fortvilte situasjonen disse menneskene befinner seg i.  Den nedprioriterer i større grad den mer vanlige zombie-gore action’en, og det er nok derfor den får thriller-drama stempel, fremfor horror-drama. Flere av scenene er likevel så intense og fryktelige, at den bryter over i horror-sjangeren ved flere anledninger. 

Martin Freeman (dvs. hans rollefigur) med sin kone og deres lille barn reiser gjennom den australske ødemarken. En epidemi har herjet landet. Familien er på jakt etter proviant som alle er i en slik situasjon, og farer lurer rundt et hvert hjørne. Det er en kamp for overlevelse. Vil ikke si så mye om historien egentlig, men det er ganske beinhardt. Og når det er barn inni bildet som er helt hjelpeløse, og som må passes ekstra på, ja, da blir det svært engasjerende å se på.

Cargo kan kanskje miinne litt om Train to Busan; det er intenst, smertefullt og rørende. Det handler om overlevelse ikke bare for deg, men også for dine nærmeste. Martin Freeman tilfører mye menneskelighet og varme i sin karakter, som han ofte gjør, og han har også innslag av komikk for å lette stemningen. Alle skuespillerne leverer varene, troverdig og engasjerende. Filmen handler egentlig om mennesker og håp, man skal aldri gi seg.

Parallellt med familiens historie følger vi ei lita jente; en australsk urinnvåner på leting etter sin familie. Filmen tar opp viktige miljø- og samfunnpolitiske temaer og ønsker å rette et fokus på australiske urinnvånere, som gis en sentral og viktig rolle i historien. Mye symbolikk i filmen som peker på den hvitr manns herjinger og undertrykkelse, og urbefolkningens evne til å leve i pakt med naturen og med hverandre. Urinnvånere generlt har jo ofte blitt neglisjert  i underholdnings-industrien, og sjeldent blitt fremstilt på en korrekt, respektfull og menneskelig måte. Er jo galskap egenlig. Tenk bare på Danser med Ulver som egentlig var den første filmen som tok de amerikanske urinnvånerne på alvor, og den kom ikke før i 1990!  Fader meg på tide at vi får disse filmene hvor minoriteter blir løftet frem på en ordentlig og respektfull måte. Nå er ikke vi eksperter på dette området, men vi synes at denne filmen lyktes med å portrettere urinnåvenerne, tatt i betrakning at apokalypsen hadde inntruffet. Da var det jo liksom back to basic, for å si det sånn. Så det ble ganske primitivt, men greit nok.

Vel, vel, en liten godbit av en film dette, med unntak av noen snarveier og lette løsninger i historien her og der. Var også til tider litt i overkant dramatisk og sentimental, men hei, det er innafor. I en brutal og hjerteløs verden er det godt med menneskelig varme og kjærlighet. Merket vi tenkte litt på denne filmen i ettertid.

7 bloddråper


Cube (1997)

Cube er en kanadisk sci-fi horror fra 1997. Filmen fikk gode anmeldelser og ble en favoritt blant de mange filmfestivaler den ble vist.

Seks personer våkner opp, fanget, i hva som viser seg å være en enorm kube med utallige rom. Oppgaven er like vanskelig som den er enkel; de må finne en vei ut. Om det i det hele tatt fins en vei ut. For å gjøre oppgaven enda mer vrien er en rekke av rommene rigget med dødelige feller.

Filmen hadde et svært lavt budsjett (kun 350 000 dollar), men den viser hvor mye man kan utrette på begrensede midler. Og selv om filmen har vært rimelig å lage, så ser den ikke billig ut. Det hele er svært godt gjennomført. Filmen er intens, spennende og klaustrofobisk. Premisset funker, det er både fascinerende og brutalt, og vi kan se flere av dagens filmer som nok har latt seg inspirere. Og Cube har også et manus som er hakket mer ambisiøst enn de fleste andre i sin sjanger. Det som skjer fremstår herlig meningsløst. Slikt livet også til tider kan gjøre. Greit, så har den en nokså kjølig tone, og karakterene klarer ikke helt å skape nok engasjement hos seeren. Men den enkle og presise gjennomføringen sjarmerer. En fin liten film.

Dette er for øvrig debutfilmen til regissør Vincenzo Natali, som senere har vist sitt talent med Cypher, Splice og Westworld. Flink fyr.

7 bloddråper


28 weeks.jpg

28 Weeks Later (2007)    

Muligens en av de bedre oppfølgerne som er der ute, ikke verst med tanke på at forgjengeren var Danny Boyles klassiker 28 Days Later. Og hvordan få til det? Vel, hva med å skru opp tempo og gjøre det bare enda mer intenst?

Jepp, for her er det no mercy, introen alene setter rimelig raskt tonen for hvor intenst og brutalt det kan bli. På sekunder bryter helvete bokstavelig talt løs. 

Filmen spoler så 28 uker frem i tid. Under streng kontroll fra den amerikanske hæren er en del av London i ferd med å gjenoppbygges og repopulariseres. Epidemien synes å være over, og vi følger en gjenforent familie med far og sine to barn, starte sin nye tilværelse i et militarisert London. Men er faren virkelig over?

Vel, det må dere finne ut selv. Kan bare si at dette er et intenst og kompromissløst stykke zombie-action. Nesten litt slitsomt til tider, men du verden så underholdende. Pustende, pesende, hvesende. Glem de klassiske rolige, fektende og stønnende zombiene fra Walking Dead. Zombiene fra 28 days/weeks-universet er utrolig mye hissigere og farligere! 

Historien hadde nok vært tjent med litt mer finesse og tid til utvikling, men samtidig  er det noe av sjarmen også. Denne ivrige, nesten utålmodige fortellergleden, med en voldsom energi og kraft, er smittende (i ordets rette forstand:)). Må også fremheve den imponerende scenografien av et forlatt London, fullstendig folketomt. Kan ikke vært helt lett å få til. Makan til urbant post-apokalyptisk miljø skal man lete lenge etter.

28 Weeks Later, er på høyde med sin forgjenger, en film man typisk ville tro skuffet, men som viste seg å levere varene til gangs. Hadde vært gøy med en 28 years later, også da!

8 bloddråper 


Hostel (2005)

En liten klassiker innen torture porn subsjangeren. Regi er av Eli Roth. Konseptet er nokså catchy; noen amerikanske backpackere på reise i øst-europa sjekker inn på et hostel som har en annen agenda enn å tilby rimelig overnatting. De amerikanske turistene blir rundtlurt av noen lokale skjønnheter, og da de innser faenskapet som venter dem er det for sent. For her venter tortur og lidelse av verste sort.

Vi har sansen for det mørke og nihilistske universet Roth forsøker å skildre. Gjerningsmennenes motivasjon og agenda er i drøyeste laget, men ikke helt urealistisk, i en verden som blir stadig mer ekstrem, og hvor menneskeverdet ofte spiller annenfiolin til rikdom, makt og nytelse. Filmen er brutal og sadistisk, og klarte (selvfølgelig) å hisse på seg en god del tittere med sine kompromissløse og grafiske scener. Filmen har nok fått et større rykte enn den fortjener. Roth er kongen av middelmådige filmer, og selv om dette helt klart er hans beste, så er det vanskelig å ikke sitte igjen med en følelse av at dette kunne vært gjort mye bedre. Filmen vil akkurat ikke nok, og det er synd. Utgangspunktet er knalltøft, og endel av torturscenene leverer. Ingen tvil om det. Filmen tør og det setter vi pris på. Så alt i alt en film verdt å sjekke ut, om ikke annet på grunn av den referansen den er blitt innen sjangeren. Filmen har gitt to oppfølgere, men de er det bare å styre unna. Det er originalen (som vanlig) som har noe å fare med! 

7 bloddråper


woman in.jpg

The Woman in Black (2012)

En stilfull og stemningsfull rysare, som har beina godt plantet i den gotiske subsjangeren. Klassisk britisk på alle måter. En sliten, sorgtung advokat reiser på oppdrag til en isolert landsby for å ordne med papirene omkring et salg av en vakker, øde plassert eiendom og villa. Flere han møter i bygda er skeptiske til at han skal reise ut dit, men selvsagt trosser han advarslene og reiser ut eiendommen. Hans besøk utløser en rekke  mystiske hendelser, og som kommer til å terrorisere den stakkars bygda.

Herlig gotisk liten sak, som er overraskende guffen og creepy. Som tittelen antyder er det en rimelig kjip skikkelse som herjer der ute, og som er ganske så uhyggelig. 

De fleste  kjennetegnene til gotisk horror er representert i filmen, både estetisk og storymessig, så dette er på langt nær noe banebrytende saker. Men det er helt OK. Er bare å lulle seg inn mystikk, tåke, spøkelser, britisk overklasse og underklasse, mosegrodde steingjerder, svære eiketrær osv osv. Deilig. Det er noe trygt og godt med slik horror. Og ingen ringere enn Hammer Films er et av produksjonsselskapene som står bak filmen. De kan sin gotiske horror for å si det slik. Selv om det er noe «koselig og trygt» med slik gotisk horror, så klarer den likevel å skremme. The Woman in Black har en genuin dyster og skummel historie i bånn.

Daniel Radcliffe leverer en solid rolle, som den sørgende advokaten, og han viser med The woman in Black, at han er mer enn bare Harry Potter. (Kan nevne at dette er første film etter at han har gitt seg som Harry Potter).

En vellaget film, lekkert filmet med flere flotte scener fra den engelske landsbygda, ikke minst lavvann-scenene ut til den skumle huset skildrer et nokså spektakulært landskap. Og det er skummelt, og man tar seg selv i å skvette flere steder, selv om settingen jo er noe forutsigbart. Imponert over advokatens mot, når han velger å overnatte i dette åpenbart hjemsøkte huset. Dumdristig vil noen si, men ja, det tjener filmen godt:)

Klar for litt klassisk britisk uhygge? Du trenger i så fall ikke lete ytterligere. 

7 bloddråper


ravenous.jpg

Ravenous (2017)

Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)

Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.

1.       Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb.  Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)

2.       Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.

3.       Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.

4.       Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.

5.       Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?

6.       Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.

7.       Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.

8.       Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.

Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.

Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse. 

Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.

7 bloddråper


creep-movie-poster.jpg
creep 2.jpg

Creep (2014) / Creep 2 (2017)

Dette er to svært så sjarmerende og underholdende found footage horrofilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef. 

Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen. 

Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og skumle.

Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen. 

Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer! 

8 bloddråper


gerald.jpg

Gerald´s Game (2017)

Gerald’s Game er neste film ut, basert på en Stephen King roman med samme navn. Filmen befinner seg i grenselandet mellom psykologisk horror og dramahorror. 

Gerald og Jessie er på vei til sitt idylliske landsted ved sjøen. Det legges ikke skjul på at Gerald er klar for litt kinky hygge, for han har pakket ned to håndjern i veska si. Etter at de har installert seg på den luksuriøse hytta, er Gerald ivrig på å komme igang med sexleken. Kona er i utgangspunktet positiv hun og, men det viser seg ganske snart at det ikke var så kult å bli påsatt håndjern likevel. 

Selv om utgangspunktet for filmen er noe tragikomisk, så handler Gerald’s Game i hovedsak om alvorlige temaer som overgrep og traumer, og hvor vanskelig det kan være å si ifra. Filmens alvorlige tematikk kan kanskje minne litt om Dolores Claiborne (1992), som forsåvidt er skrevet av Stephen King den og. Stakkars Jessie. Dette her har hun virkelig ikke fortjent. Filmen passer derfor godt inn i dagens «me too» klima, med dominerende og manipulative menn, som utfører grovt misbruk. Flere av scenene er opprørende og vondt å se på. Helvetes menn, så mye drit de forårsaker. 

Gerald’s Game er ganske fiffig lagd, og har en kreativ og original dramaturgi og form. Likevel er det umiskjennelig Stephen King, som stilistisk gir oss en følelse av amerikansk 50- og 60-talls forstadsidyll (selv om det er nåtid:)), og hvor idyllen selvsagt ikke er vedvarende. 

Må fremheve det imponerende skuespillet til Carla Gugino (Jessie) og Bruce Greenwood (Gerald), for det er de to som bærer filmen. Det er vondt, sårt og intenst, og man tror fullt og helt på karakterene. Det er jo et slags kammerdrama og de briljerer i rollene sine. 

Men er det horror? Dette høres jo ut som drama! Joda, men det er klare horror-elementer her, som dere vil få se, og det foregår en del skumle ting i huset. F.eks så var det en scene som var så vond å se på, at den ene halvparten av Blodklubben, faktisk måtte snu seg bort. Og det skjer ikke så ofte! :)

Stødig regi av Mike Flanagan, som forøvrig har en annen film på Netflix, nemlig home-invasion filmen Hush, men her er han i annet farvann, og han lykkes bra synes vi. Ganske snedig satt sammen film, og på mange måter ingen enkel film å formidle. 

Summa summarum er Gerald's Game en god film; helstøpt med en sterk historie og med skuespillere som stråler i rollene sine.  Så da gjenstår det egentlig bare å ta frem håndjerna, lenke seg fast foran tv’en, og sette på Gerald's Game! Eller kanskje i annen rekkefølge...

7 bloddråper


would yo rather.jpg

Would You Rather (2012)

Neste film ut er Would you rather fra 2012. Denne amerikanske dilemma-filmen har et enkelt, men effektivt, premiss; 10 desperate personer er frivillige deltakere i et middagsselskap, som skal sette rammen for en ekstremt voldelig konkurranse, hvor deltagerne blir tvunget til å foreta en rekke valg, som innebærer å utføre groteske og brutale handlinger, dersom de ønsker å komme seirende (og levende) ut av det hele.

Vi får et særlig kjennskap til Iris, som er med i konkurransen for å tjene penger slik at hennes syke bror skal få den behandlingen han er avhengig av. Svært så nobelt, med andre ord. Og under middagen starter moroa! Alle deltagerne blir utsatt for en rekke dilemmaer der de må velge mellom to nokså kjipe alternativer, for eksempel; would you rather stab the person next to you in the thigh with an icepick, or would you rather whip the person in front of you three times with a sjambok? De får også muligheten til å enten påføre seg selv smerte, eller en av de andre deltagerne. Og under leken kommer personenes (og menneskets) sanne natur frem. Hvor lang er du villig til å gå hvis belønningen er stor nok? Jævli langt, skal det vise seg!

Filmen har flere svært hissige (og artige) scener, og dilemmaene deltagerne blir stilt overfor er både kreative og vel gjennomførte. Vi veit at filmen fikk nokså lunkne kritikker, men det driter vi i. Vi storkoste oss:) Filmen har masse energi og et morsomt ensemble. Den kliner til og viker ikke unna når det gjelder som mest. Vi syns også filmen er hakket smartere enn mange andre dilemma-filmer (alle kan ikke være like smarte som Saw, dessverre). Rett og slett veldig underholdende!

7 bloddråper


el bar.jpg

El Bar (The Bar) (2017)

El Bar er en svært interessant, spennende og vellaget film som tar for seg menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan vi agerer når vi er under sterkt press. Situasjoner hvor menneskets ikke er på sitt mest sympatiske. Regissør Alex de la Iglesia (El dia de la Bestia og El Crimon Perfecto) er kjent for sin mørke humor, og filmen er proppfull av nettopp dette. Dette er ingen typisk skrekkfilm, mer enn morsom thriller med skrekk-elementer. Men vi syns den er såpass solid at den er verdt en titt.

Besøkende på en liten bar i Madrid opplever plutselig at en av kundene blir beskutt da han forlater lokalet. Alle menneskene i bygatene forsvinner, unntatt den døde mannen på gaten. En av de besøkende bestemmer seg for å gå ut for å hjelpe den døde mannen, men blir da selv beskutt. Full panikk bryter selvfølgelig ut. Hvem er det som skyter? Hvorfor skyter de? Og hvor er alle menneskene i den vanligvis så travle hovedstaden? Nå starter en kamp for å nøste opp hva som har skjedd og hvordan komme seg ut i live. Men klarer de å samarbeide, eller blir det hver for seg og alle mot alle?

Filmen har gode karakterer, overbevisende skuespill og et meget velskrevet manus. Her blir mennesket blottlagt som de selvopptatte og redde vesener vi er. Det er svært morsomt, men også intenst og spennende. Gruppen presses til det ytterste, og valgene blir stadig vanskeligere å ta, ettersom konsekvensene blir stadig mer dramatiske. Det er en fryd å se hvordan regissør Iglesia med sikker hånd manøvrerer seg gjennom vanviddet, og hvordan han klarer å skape en akkurat passe klaustrofobisk og hektisk stemning i den lille baren. Hans skildring av menneskets natur er sjeldent godt. En fin liten film som fortjener en sjanse:)

6 bloddråper


thething.jpg

The Thing (1982)  

Neste film ut er John Carpenters The Thing fra 1982. Filmen er en remake av Howard Hawks film med samme navn fra 1951. Vi befinner oss på Antarktis hvor en gruppe amerikanske forskere blir infiltrert av en ukjent organisme/parasitt. Foranlendingen er at amerikanerne ramler borti en norsk forskningsstasjon. Den norske stasjonen er imidlertid et totalvrak, og alle på stasjonen er enten døde eller savnede. Amerikanerne oppdager en maltraktert kropp nordmennene hadde forsøkt å brenne opp, og som de tar med tilbake til sin egen stasjon, sammen med nordmennenes bikkje. Et svært uklokt valg. Amerikanerne oppdager at de har fått med seg mer enn et lik og ei bikkje. Organismen/parasitten som er blant dem kan ta enhver form, herunder mennesker og bikkjer. Paranoiaen setter inn, i det kalde og klaustrofobiske isødet i sør. Hvem er smittet?? Kurt Russell har hovedrollen i denne fantastiske skrekkfilmen, som han har i nær sagt alle filmene til Carpenter. Herr Carpenter har gjort noen kule filmer (Escape from LA, Assault on Precinct 13 og Big Trouble in Little China (jepp, digget den da vi var små)), men vi mener dette er hans beste. 

Spesialeffektene er knalltøffe! Husk at dette var i 1982, folkens. Greit, monstrene/vanskapningene som dukker opp er ikke like tøffe som i Alien, men underholdt blir du! 

Det ble for øvrig laget en prequel til filmen i 2011. Den er ikke så verst, faktisk. Noe av sjarmen og stemningen er borte, men spesialeffektene er blitt sjukt mye bedre på 30 år, så filmen sparker godt i fra seg. 

9 bloddråper


conjuring.jpg

The Conjuring (2013)

Mange har nok sett denne. Regien har James Wan, mannen bak Saw. Wan har etablert seg som en av de store regissørene innen moderne horror, og viser i denne filmen hvorfor.

Utgangspunktet er klassisk; en familie flytter inn i et nokså gammelt, skummelt og viktoriansk utseende hus, ute på den amerikanske landsbygda. Og tidlig kjenner man på uhyggen. Filmen balanserer perfekt med å være effektiv i tillegg til å ta seg tid til å bygge opp stemningen. Må nevne det gode skuespillet av moren, spilt av Lili Taylor som for øvrig er en fabelaktig skuespiller, og som burde få mye mer oppmerksomhet. Hun er helt rå på å gjøre oss seeren engasjert. Filmen har også noen triks, det der med klappingen, som stadig klarer å overraske og spre uhygge. Demonene som herjer huset føles reelt, og blir ytterligere forsterket av paranormal-etterforskerne Ed og Lorraine Warren (spilt av Patrick Wilson og Vera Farmiga), og det faktum at det hele skal være bygget på en sann historie. 

Dette er en skrekkelig god spøkelseshistorie; meget bra fortalt, oppbyggingen kjennes riktig og troverdig, eminent skuespill, de effektive triksene som nevnt over funker som f…, og man får følelsen av dette huset er genuint hjemsøkt. 70- tallskoloritten tilfører videre til troverdigheten, selv om det tross alt dreier seg om spøkelser da. Og det tror man ikke på. Eller gjør vi?

9 bloddråper


mist.jpg

The Mist (2007)

Så til The Mist fra 2007. Frank Darabont har nok en gang tatt på seg oppgaven med å regissere en film basert på en av Stephen Kings bøker (han har også laget Shawshank Redemption og The Green Mile). The Mist er litt mer den Stephen King-filmen vi gjerne assosierer med hans bøker; en skummel, omkringliggende fare, som truer et helt samfunn, gjerne ute på landsbygda, og som én etter én krever sitt offer. Stephen King har en egen evne til å lage god skrekk med naturen som viktig element, eller naturen som stemningsskaper. Det er liksom noe hyggelig og skummelt på samme tid, når man ser en Stephen King-film. 

Etter en sterk storm som ødelegger vinduet på huset til familien Drayton, drar faren sammen med sin sønn inn til landsbyen for å handle ting til reparasjonen. Samtidig er det en mystisk tåke som skyller innover dalen og innover landsbyen. Ryktet går om at det er militæret der oppe som driver å eksperimenterer og greier, uten at folk bryr seg nevneverdig. På grunn av stormen har det møtt opp mange på supermarkedet for å handle det de trenger. Det er litt småkaotisk, men stemningen er god. Etter hvert høres høye sirener, noe er i gjære. Skepsisen og frykten øker. En mann kommer løpende inn, han blør og advarer alle om tåken som kommer.  Man må ikke gå ut! Panikken begynner etter hvert å sette inn ettersom området blir innhyllet i tåke…

Filmen klarer å bygge opp en god og guffen tone tidlig, og mye av filmen foregår på dette supermarkedet. Litt sånn som det også er i Walking Dead serien, så handler mye av filmen om overlevelse og mennesker som står overfor en desperat situasjon. Og det er et imponerende stort persongalleri i The Mist, siden alle er skviset inn i butikken.  Mange konflikter som utspiller seg her, og den umiddelbare faren som hviler utenfor, skaper også mange farer mellom menneskene seg imellom. Men dynamikken funker bra og det føles relativt plausibelt, selv om det jo er en del stereotypier når det gjelder karakterer, handlingsmønstre etc. Vår helt, faren, minner litt om Rick i Walking Dead, og man får litt Walking Deadvibber av å se The Mist. Det har skjedd noe, man vet ikke hva, og det hele gir en følelse av dommedag. At flere av skuespillerne fra Walking Dead er med, styrker jo selvsagt koblingen.

Skal ikke avsløre mye om monstrene som hviler der ute i tåken, bortsett fra at det er noen ufyselige skapninger som man ikke er særlig keen på å møte. Monstrene skjules mer i the mist (skjules jo i tåken:), kontra i andre mer tradisjonelle monsterfilmer, og gjør at det fungerer bedre på et mer psykologisk plan. 

The Mist leverer varene; den er guffen og underholdene, har gode karakterer så man engasjerer seg i historien, byr på noen nådeløse og utrivelige monstre, og har en meget sterk slutt, og da mener vi virkelig sterk. Man går å tenker på den lenge i etterkant.

8 bloddråper