Psykologisk horror

Denne subsjangeren benytter seg av psykologi for å oppnå sine mål. Filmens konflikt er mer intern (inne i karakterens hode) enn ekstern. Den tar for seg menneskets psyke, alt fra ordinære frykter og svakheter, til det bekmørke, destruktive og psykotiske. Den er ikke så opptatt av det grafiske og voldelige. Og har ikke nødvendigvis så mange skvette-scener. Disse filmene fokuserer mer på stemning og ubehag, og vi får en snikende følelse av at noe ikke stemmer. Her er det ikke det overnaturlige som er i fokus, men menneskesinnet. Historiene er ofte mer kompliserte og gjennomtenkte. Det er mer krevende å skildre et sykt menneskesinn på en troverdig måte, enn feks en gruppe zombier som terroriserer et lite tettsted. 

Virkelighetsoppfatning står sentralt, og ofte benytter denne subsjangeren seg av en upålitelig hovedperson, eller protagonist hvis vi skal bruke et mer fancy ord. Vi må kjenne oss igjen i filmens forteller, men vi vet ikke om vi kan stole på ham/henne. Vi blir manipulert, og dratt inn i et mørke, hvilket øker spenningen og intensiteten. Og ikke minst paranoiaen. Hovedpersonene er ofte sinnssyke, ustabile og farlige. The Shining er kanskje det mest illustrerende eksempelet på subsjangeren. Det som skal skape frykt/ubehag er ikke et monster, virus eller spøkelse, men en tilsynelatende vanlig person, hvis sjokkerende personlighet kun avsløres nær slutten av filmen. Slik som i feks Aronofskys The Black Swan

Okei, her er noen filmer vi mener gjør subsjangeren stolt:

ich seh.jpg

Goodnight Mommy (Ich Seh Ich Seh) (2015)

Vi starter med den fantastiske Goodnight Mommy fra 2015. Denne østerriske filmen er produsert av ingen ringere enn Ulrich Seidl (Hundedager og Paradise:Love), og dette er en knallbra psykologisk horrorfilm. 

Filmen tar for seg tvillingbrødrene Lukas og Elias, som bor i et stort, kaldt og sterilt hus på landet sammen med sin mor. Moren kommer tilbake etter å ha vært på sykehuset hvor hun har foretatt en rekke operasjoner. Brødrene mistenker imidlertid at det ikke er moren som har returnert, og bestemmer seg for å avsløre henne. 

Bildene er vakre, med perfekt bruk av farger og skygger, hvilket forsterker den ubehagelige og intense stemningen. Dette er både mørkt og spennende, sårt og trist. Og ikke minst brutalt. Vi blir servert flere nokså hissige scener, og det blir ikke mindre voldsomt når barn er involvert. Manuset er velskrevet, og vi har forståelse for at Østerrike valgte nettopp denne filmen som sin Oscar-kandidat. 

Filmen er bunnsolid og leverer som bare det. Vi manipulerer og lures, og vet aldri helt hva som faktisk skjer, eller hvem vi kan stole på. En ting er sikkert; Østerrike er et skummelt land. Historien har vist oss at her kan alt mulig jævelskap skje, uten at noen virker å få det med seg eller bry seg. Men gode filmer lager de, i hvert fall:)

8 bloddråper


 
session_nine.jpg

Session 9 (2009)

Liten bortgjemt perle fra 2009, og en meget effektiv og solid psykologisk horrorfilm. Brad Anderson, mannen som står for både manus og regi, har tidligere gitt oss gode filmer som Transsiberian og The Machinist.

En gjeng med håndverkere skal fjerne asbest i et nedlagt sinnssykehus, og umiddelbart høres ikke det ut som en ideell hms-situasjon på en arbeidsplass. Konflikter oppstår i gruppen, som svar på de uforklarlige hendelsene som foregår på sykehuset, og dette er jo en ganske kjent oppskrift. Styrken til filmen er realismen i måten den er skutt på (ser digitalt/dokumentar-aktig ut), i tillegg til meget godt skuespill. Vil fremheve en av våre favoritter, Peter Mullan, som spiller en av rollene i crewet, og som gjennomgår en ganske skjebnesvanger transformasjon. Dette er en mann som man alltid tror på, uansett hvilken rolle han bekler.

Vi mener rolleprestasjonene, den sitrende stemningen i filmen, de uhyggelige og autentiske omgivelsene, samt look´en på filmen, hever den over de fleste andre innen subsjangeren. Enjoy!

7 bloddråper


the shinning.jpg

The Shining (1980)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Vi må selvfølgelig ta med The Shining (1980), en av de største klassikerne innen horror. Og kanskje den ultimate psykologiske horrorfilmen. For sjelden har vi fått tilbringe så mye kvalitetstid med en mann som synker så dypt inn i sitt eget sinnsforvirrede hode. Og du vet aldri hvem, og hva, du kan stole på. Filmen er fascinerende, nervepirrende og ubehagelig. Fantastiske bilder og fantastisk skuespill. 

Dette er en film du kan skrive en avhandling om, for her er det mye å ta fatt i:) Vi skal imidlertid denne gang fatte oss i korthet. Som kjent finner handlingen sted på et øde hotell, hvor overnaturlige krefter får Jack Nicholson til å presse frem kanskje tidenes råeste filmrolle. Et fantastisk karakter-studie av en mann på randen. Hans stadig økende galskap kumulerer i den klassiske scenen hvor han hogger seg gjennom badromsdøren med en øks, for å få tak i en lettere skremt Shelley Duvall; "Here´s Johnny!" Filmen er rett og slett et ikonisk mesterverk. "Here's Johnny!", "All work and no play, makes Jack a dull boy", "REDRUM!" osv;  filmen er regelrett spekket med legendariske scener og replikker.

Den er bygget på en Stephen King roman, men Stanley Kubrick satte sitt umiskjennelige preg på den. Sikkert derfor Stephen King ikke likte filmen da den kom ut:) Og filmen fikk nokså lunkne kritikker da den ble sluppet. Men folk har  med tiden forstått hvor bra denne filmen faktisk er. Dette er muligens den beste filmatiseringen av en Stephen King bok noen gang. Filmen har også klart å tåle tidens tann og føles aldri utdatert. Man kan se den om og om igjen, og man oppdager stadig noe nytt med den. Må nevnes de ulike teoriene og tolkningene omkring rom 237, som jo er et bevis på at folk stadig vender tilbake til Shining. Sjekk ut dokumentaren som omhandler dette, fascinerende saker. 

Kort oppsummert; du kan bli klin gæren av å bo på et hotell utenfor turistsesongen.

10 bloddråper


frailty.jpg

Frailty (2001)

Nå til amerikanske Frailty fra 2001. Dette er regidebuten til Bill Paxton, som for øvrig også har en av hovedrollene. Og dette er ingen dårlig debut, tvert i mot.

En fyr spilt av Matthew McConaughey oppsøker en politistasjon, og påstår han har opplysninger i en massemorder-sak. Han sier de er hans bror som står bak drapene. Ettersom FBI-agenten (spilt av Powers Boothe. Kanskje det tøffeste navnet vi veit om) naturligvis tviler noe på det som blir sagt, tar McConaughey oss med til begynnelsen. Til da brødrene var barn. Oppveksten som skildres var nokså normal, med unntak av at faren mente han hadde fått i oppdrag av Gud å drepe demoner. Og det er det vi skal si om handlingen. 

Filmen er ikke eksepsjonell på noen som helst måte. Den nesten tryglet om å havne under radaren. Hvilket den også gjorde. Paxton ønsker kun å fortelle en historie. På den gammeldagse måten. Og historien er ikke så verst. Det er manuset til Brent Hanley, sammen med en nokså god regi av Paxton, som holder oss interesserte i de snaue 100 minuttene filmen varer. For det klarer filmen; å holde på vår oppmerksomhet. Det er både spennende, skremmende og brutalt. Og Paxton overbeviser som den noe forvirrede pappaen. Er det bare oss, eller virker Paxton som en jævli fin fyr? En du vil ha som kompis. Uansett, det har jo ingenting med filmen å gjøre. Beklager avsporingen.

Dette er en film som klarer å snike seg inn under huden din, og den blir faktisk værende i hodet ditt en god stund etterpå. Og stort mer kan vi ikke kreve:)

Tips; ikke stol på folk som påstår at de kan prate med Gud. Eller? 

7 bloddråper


jacob.jpg

Jacob´s Ladder (1990)

Jakob’s Ladder fra 1990 er en liten psykologisk horrorklassiker, som dessverre har gått under radaren for mange. Årsaken er nok at den er ganske surrialistisk til tider, og dermed har hatt lett for å havne innunder den smale, ikke-kommerse kategorien. Synd, for dette er en snart 30 år gammel perle, som ikke føles utdatert, selv om du ser den i dag. 

Surrealismen er sentralt for handlingen, og det er en kontekst her, hvor historien rulles opp sakte, men sikkert. Faktisk så er det handlingen og historien som er en av filmens hovedstyrke. Foruten den originale og fascinerende historien, er hovedrollen Jakob mesterlig spilt av Tim Robbins. Denne sympatiske og paranoide Vietnamveteranen som har problemer med å skille mellom fantasi fra virkelighet, i tillegg til å slite med savnet av sin døde sønn. Og de synene han ser er ordentlig kjipe og skumle. Som seer er man like usikker som Jakob selv, om hva som faktisk er tilfelle. Er han gal? Eller foregår det noe ordentlig kjipt her? 

Jakobs Ladder er velspilt og vellaget, og regien er ved Adrian Lyne. Han har ikke regissert så mange filmer, men hadde noen hit’s på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Må nevne Flashdance, Fatal Attraction og 9 ½ Weeks som kanskje de mest kjente. Så absolutt en regissør som kan sitt håndverk. Jakobs Ladder er intet unntak i så måte, og Lyne lykkes med å skape en svært atmosfærisk, uhyggelig og engasjerende film, som føles like mye som drama som horror. Blandingen av disse to sjangrene oppleves sømløst og uanstrengt. Og det er imponerende! Derfor er Jakobs Ladder en unik film som må sees. 

8 bloddråper


A Cure for Wellness (2016)

A Cure for Wellness er regissert av Gore Verbinski, en mann som kanskje er mest kjent for The Ring og de første Pirates-filmene. The Ring har jo rukket å bli en slags moderne klassiker, for ikke å snakke om at det kanskje var den filmen som for alvor åpnet øynene våre opp for asiatisk horror. Dette fortjener Verbinski all heder for, og han fikk virkelig vist seg som en talentfull regissør som vet å skape stemningsfull skrekk og uhygge

Så det var ikke uten en viss forventning at vi satte på A Cure for Wellness i blu-ray spilleren. Men lykkes han?

Tja, ganske bra, vil vi si. Den har mottatt kritikk for manglende originalitet i historien, i tillegg til at den er altfor lang. Dette er vi delvis enige i. Den følger en passe safe formel, og de ulike, skal vi si plottvistene, som filmen byr på overrasker ikke nevneverdig. Alt sammen er relativt forutsigbart, og når den i tillegg er nokså lang, godt over to timer, vel, da er det ikke så rart at flere rynket litt på nesen over denne filmen.

Men for dem som verdsetter foto, elegant regi og andre visuelle kvaliteter, da er denne et must.

For visuelt er filmen nemlig en estetisk nytelse, med en gjennomgående utsøkt kinematografi. Noen av bildene er såpass maleriske i sin stil at man nesten får lyst til å sette filmen på pause, trykke print og henge de opp på veggen. Vi tør påstå at det er kinomatografien som løfter den ellers noe konvensjonelle fortellingen opp på et høyere nivå, og som gjør det, på tross av lengden, temmelig engasjerende å se på.

Vi følger en ung ambisiøs forretningsmann som en dag får beskjed av sine sjefer om å reise til Sveits. Oppdraget er å hente ut firmaets bortkomne administrerende direktør, og som angivelig befinner seg på et kurbad inne i de sveitsiske alper. Vår mann tar på seg oppdraget, og kommer etter hvert til dette meget imponerende kurbad-anlegget som tidligere har vært et middelalder-slott. Rastløs og noe utålmodig ønsker han å få ærendet sitt unnagjort, men som skal vise seg å ikke bli helt enkelt likevel…

Man får litt gotisk horror vibb av å se vår mann transporteres opp til dette storslagne slott/velvære-senteret, idyllisk plassert blant majestetiske alpefjell. Den tilsynelatende idyllen som hersker der oppe har dog et fasadepreg, og det ulmer noe uhyggelig under overflaten. Et utgangspunkt som ei heller er ulikt gotisk horror.

A Cure for Wellness dreier seg gradvis mer i retning av psykologisk horror, etter hvert som opplevelsene til vår protagonist, litt etter litt, blir nokså urovekkende og forstyrrende. Mer skal vi ikke røpe av historien, annet enn at dette handler om et kurbad utenom det vanlige, for å si det mildt.

Så selv om A Cure for Wellness kanskje ikke er så banebrytende i sitt innhold, er den ganske så fornøyelig likevel, om ikke annet på grunn av den vakre kinomatografien. Som lokasjon til kurbadet har de benyttet Schloss Hohenzollern, et mektig, middelalder-slott i Hechingen i Tyskland, og som danner en perfekt kulisse for filmen. Fjellene rundt slottet er lagd dog med CGI, for å gi inntrykk av Sveits, men som i tillegg til å se overraskende naturtro ut også skaper en eventyraktig og magisk atmosfære. 

Må nevne at Dane DeHaan, som har hovedrollen, fungerer svært overbevisende i sin rolle som den kjepphøye og jyplete forretningsmannen som havner i trøbbel. 

Alt i alt, en stemningsfull og fin-fin psykologisk grøsser, om et kurbad som er vel verdt et besøk.

6 bloddråper


Cam (2018)

Neste film ut er kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av 2018´s store positive overraskelser. Dette er første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var imponerende gøy synes vi.

Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helv.....te er det som skjer!

Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens.  Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.

Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien . 

Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.

Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam

Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss, gjør dette til en svært severdig horror-go´bit. 

Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.

7 bloddråper


us.jpg

Us (2019)

Etter den svært så imponerende debutfilmen Get Out fra 2017, som også ga han en Oscar for beste manus, er Jordan Peele tilbake med nok en horror film; Us

Igjen står han for regi og manus, og forventninger til film nummer to er ikke akkurat små. Fallhøyden er stor.

Vi kan vel si at han faller nokså trygt på beina, for Us har blitt en solid film. Men det er en annerledes film enn Get Out; mer mystisk, og som er større og åpnere, både i form og innhold. At denne er annerledes, har nok vært et smart trekk, for da blir den også mindre sammenlignbar med den foregående. Jo, noen fellestrekk er det, og man sitter etter endt visning med en følelse av en sosial kommentar på samfunnet vi lever i, blant annet om identitet, tilhørighet og aksept. Men der hvor det sosiale og politiske budskapet fremsto som klarere i Get Out, er Us mer kryptisk og filosofisk i sin formidling. Us er en film som både oppfordrer og utfordrer til ulike tolkninger. 

Det er mye bruk av symbolikk gjennom filmen, og filmnerder verden rundt kommer til å sette pris på de ulike referanser, antydninger og andre tolkbare elementer som preger filmen. Anmeldere har sammenlignet Us blant annet med The Shining, en film som ikke er reint lite mystisk den heller. 

Ok, vi skal ikke si så mye om handlingen, den skal bli opp til dere å få med dere. Men den har et ganske artig utgangspunkt, hvor en familie på ferie får et ublidt møte med sine ondskapsfulle dobbeltgjengere. 

Må spesielt fremheve moren, som historien sentrerer seg rundt. Hennes skumle alter ego er av den helt spesielle sorten, en karakter man ganske sikkert aldri før har sett på film. Meget fascinerende portrettert av Lupita Nyong’o.

Ja, det er catchy med dobbeltgjengere, og da særlig onde dobbeltgjengere. Men det kan være en hårfin balanse mellom at det funker, til at det virker noe karikert og lite troverdig. Dette er problematisk. Det er en risk at man som publikummer blir noe opphengt i hvordan skuespillerne trakterer sine to vidt forskjellige roller, og det er essensielt at begge alter egos føles troverdig og autentiske. Hvis ikke kan scenene miste noe av sin stemningsmessige slagkraft og på en måte kan dytte seer ut av den filmatiske illusjonen man er inne i. Vi synes konseptet hvor skuespillerne må spille to versjoner av seg selv fungerer ok i Us, men vi tok oss i å stusse litt enkelte ganger.

Uansett; dette er pirk, og filmens originale konsept er i seg selv prisverdig og fascinerende. Så det handler egentlig om man «kjøper» det eller ei, og det er igjen opp til seer. 

Der hvor Get Out var mer thriller, er Us mer horror. Sånn sett benytter Us seg av ganske velkjente triks, og som muligens er noe av svakheten med filmen. Når konflikten etter hvert blir et faktum, faller flere av sekvensene som følger inn i et nokså konvensjonelt horror-spor. Originaliteten med historien havner noe i bakgrunnen, og de mer klassiske horror sekvensene får et noe auto-pilot preg over seg. Dog med mye humor vel og merke! 

Jordan Peele’s humorbakgrunn kommer godt til syne i Us. For så vidt et trekk som mange påpeker er en av Jordan Peeles styrker, når det gjelder å løsne opp i alvoret som utspiller seg. Men mon tro om ikke humoren også kan sabotere noe for stemningen og horror’en i filmen. For dette er jo ingen horrorkomedie tross alt. Mange one-liners og morsomme utspill, særlig representert av faren, spilt av Winston Duke, og som fungerer som en slags comic relief. Der hvor vi følte humoren kanskje var hakket smartere integrert med stemningen og premisset i Get Out, blir komikken litt i overkant fremhevet her, synes vi. Det veksles ganske hyppig mellom ren komikk, skrekk og dypt alvor. Og i en film som Us, som gir inntrykk av å sikte høyere enn ordinær horror ved å ha en nærmeste filosofisk side ved seg, blir det tidvis litt utfordrende å holde tråden når det er slike raske skifter i stemningsleier. Det gjelder å opprettholde en naturlig balanse, og vi opplever at Us i så måte fremstår noe rastløs.

Men med fare for å virke alt for dogmatisk når det gjelder bruk av komikk i horror, så er dette muligens et spørsmål om smak og behag.

Us er en ambisiøs reise av en film og som fortjener den skryt og oppmerksomhet den har fått på sin vei. Den har mange kvaliteter ved seg, og inneholder noen scener som virkelig satte spor. Bare introscenen alene, med det sakrale og messende koret som nokså utradisjonelt akkompagneres av spenstig perkusjon, er rett og slett utrolig fett. 

Musikken spiller generelt en viktig rolle i filmen, og Michael Abels, som også hadde musikken i Get Out, lager melodier som er ytterst fascinerende og innovative. Musikken fungerer som aktiv part i filmen, og er både forsterkende og kompletterende. Abels og Peele synes å oppnå en harmoni mellom musikk og filmspråk lik den Ennio Morricone hadde med Sergio Leone. Det er ganske unikt.

Herlig å se filmer som tør å utfordre sjangeren, og med en regissør som setter sitt umiskjennelige preg på filmen. På tross av at Us er noe mer ujevn enn sin forgjenger, viser Jordan Peele at han virkelig er den nye stemmen innen horror, og at all hype’n rundt ham ikke er uten grunn. Vi håper at horror-eventyret hans ikke stanser her.  

6 bloddråper