Found footage

«Jeg fant, jeg fant!» Ropte Espen Askeladd

«Hva fant du?» Spurte brødrene.

«Opptak av noen som torturerer prinsessa til døde, upåvirket av hennes bønn om nåde og lovnad om å få både henne og halve landet og riket attpå».

Found footage er en svært populær subsjanger. Filmene fremstår som pseudo dokumentarer, det vil si at det som skjer presenteres som faktiske hendelser. Disse filmene er således en form for mock documentaries (mockumentaries). Men de skiller seg fra mockumentaries ved at hovedpersonen/e i found footage-filmene dør eller forsvinner på mystisk vis, og etterlater seg opptak som blir funnet og gjort tilgjengelige for publikum (ligger jo for så vidt i navnet). I denne subsjangeren kan vi dermed nesten garantere at det ikke er noen happy ending:) Filmer innenfor mockumentary-subsjangeren finner du for øvrig HER.

For å fremstå som «ekte» må kamera ha en naturlig plass i filmen, oftest at hovedpersonen/e selv går rundt med et håndholdt kamera. Disse filmene, når de funker, kan sjeldent matches når det kommer til adrenalin/intensitet. Ettersom det er begrenset med kameraføring, ofte kun ett kamera i bruk, mister vi som seer oversikten. Vi ser ikke hva som er bak oss, hva som venter oss rundt hjørnet, eller der ute i horisonten. Filmene har en unik evne til å dra deg inn, og du føler deg nesten som en deltaker i det som skjer, som i et dataspill. Eller som en uinnvidd titter, at man ser noe man ikke burde se, noe altfor privat. Og ubehagelig. Begge deler er morsomt!

Connoisseurer av sjangeren enes om at typiske kjennetegn på en found footage film er at det hele filmes fra hovedpersonens perspektiv (The Blair Witch Project), at filmen fremstiller seg som en dokumentar (Cannibal Holocaust), hyppig bruk av overvåkningskamera (Paranormal Activity) og/eller bruk av nyhetsopptak. Denne sjangeren er såpass ny, at da The Blair Witch Project kom ut i 1999, så lyktes produsentene med å overbevise en stor del av publikum at det som ble vist var ekte. Realismen tok oss helt på senga. I kjølvannet av nettopp den filmen har det kommet en rekke skrekkfilmer innen sjangeren. Noen bra. Mange dårlige.

Sjangeren har hatt en voldsom popularitet de siste 20 årene, og vi kan kun spekulere av hvilke av årsaker. Men filmene er i hvert fall svært effektive og kan gjennomføres med lavt budsjett. Bort med de store panorama bildene og gigascenene, a la Sergio Leone og Peter Jackson, og inn med håndholdte kameraer som kastes rundt i alle mulige retninger, med grumsete lyd- og bildekvalitet, og hektiske scener som klippes røft sammen. Filmene benytter seg av få, og ikke minst ukjente, skuespillere/skuespillerinner (må jo nesten det for at publikum skal “tro” at det de ser er ekte opptak), få lokasjoner og fravær av filmmusikk. Ikke ulikt de danske Dogme-filmene, så må musikken ha en naturlig plass i scenen dersom den skal inkluderes, feks ved at det er et orkester som spiller i bakgrunnen. Alt for øke realismen. Jepp, dette kan du nesten mekke sjæl:)

Som nevnt presses det stadig ut filmer innenfor sjangeren, og mange er dritt, men det er heldigvis også flere som funker som bare F! Vi ønsker å trekke frem de filmene vi mener gjør honnør på sjangeren, på hver sin distinkte måte. Okei, nok introduksjon, la oss sette i gang!

 
MV5BZTJmNTZlZWUtZTQ2Yi00YTFjLWFiNzctYzFlNmZmZGMzYTlmXkEyXkFqcGdeQXVyMjQ2MTk1OTE@._V1_UY1200_CR111,0,630,1200_AL_.jpg

Rec (2007) 

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Først ut er det spanske mesterverket Rec fra 2007. Filmen er sikkert kjent for de fleste, da den ble en stor hit og fått flere oppfølgere, samt en amerikans remake (Quarantine).

Filmen tar utgangspunkt i et nyhetsteam som skal følge noen brannmenn på nattevakt i Barcelona. Eneste kamera i filmen er derfor det som brukes av nyhetsteamet. Brannmennene blir, sammen med politiet, kalt ut til en bygård, etter at naboer har meldt ifra om en gammel kvinne som lager et voldsomt leven inne i leiligheten sin. Da de ankommer går den gamle kvinnen til angrep. For øvrig en jævli tøff scene. Hun er spik spenna gæren. Vi vil ikke avsløre for mye her, men hva enn denne kvinnen lider av, lar seg smitte videre til neste uskyldige offer, noe myndighetene også mistenker, hvilket medfører at alle i bygården plutselig låses inne. Nyhetsteamet, brannmennene og beboerne er alle fanget inne sammen med en ukjent ondskap, og herfra og ut er det bare å dra frem puta og ta på deg de imaginære løpeskoene.

Filmen er en berg og dalbane av hissige skvette-scener, og mer effektivt bruk av håndholdt kamera skal du lete lenge etter. Det «shaky» kamera får med seg akkurat det den trenger, mens vi løper opp og ned trapper og inn og ut av leiligheter, i en desperat flukt fra hva enn det er som jager oss. Den er klaustrofobisk, utmattende og latterlig intens, men har faktisk tatt seg bryet med å gi oss en catchy forklaring på det hele. Og ikke minst en en slutt som sitter i ryggmargen lenge etter at siste rulletekst har forlatt skjermen. For i bygårdens toppleilighet, som ikke har vært bebodd på lang tid, venter en liten overraskelse. Fyttirakkern, bare å glede seg!

Jepp, dette funker som bare det, Found footage på sitt beste, og en av tiårets beste skrekkfilmer!

9 bloddråper


MV5BMjEzOTczNzA0NF5BMl5BanBnXkFtZTgwMTgwNTYyMTE@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

Afflicted (2013)

Neste film er ut er Afflicted, en canadisk film fra 2013. Den har gått litt under radaren og hadde fortjent et større publikum.

Filmen handler om to bestevenner i 20-årene, Clif og Derek, som skal, til tross for at Derek har en svært alvorlig sykdom, reise verden rundt, og filme det hele. Reisen starter i Paris, hvor Derek plukker opp en digg dame, tar henne med på hotellet, bare for å bli funnet i svime og blødende av kompisen dagen etter, uten hukommelse av hva som har skjedd. Men en ting kan vi love; Derek er ikke lenger den samme. Dette er Hjelp, vi må på ferie i Europa møter La den rette komme inn. Etter hvert som dagene går, og reisen fortsetter rundt i Europa, ser vi endringer hos Derek. Hissige endringer. Hva er det med Derek? Hva skjedde i Paris? Hvem står bak og hvorfor?

Som sine frender i sjangeren står det ikke på mangel av intensitet og adrenalin. Filmen har noen knalltøffe scener, se spesielt etter et hopp fra en balkong noen etasjer over bakken som gir skikkelig sug i magen. Filmen er ikke perfekt, men den fortelles med overskudd og entusiasme, og har en sjarm som gjør at man stortrives i dens selskap. Den har godt driv og en story som funker. Filmen føles unektelig endel hakk friskere enn mye annet som pushes ut innen sjangeren. Og filmen ble lagd på et budsjett så drøye 300 000 dollar. Imponerende. Dette er regidebuten til filmens regissører, Derek Lee og Clif Prowse, som for øvrig spiller hovedrollene i filmen, to talenter vi merker oss.

Så ta på dere tursekken og bli med Derek og Clif på en noe annerledes reise rundt i Europa. Vi kan love at det ikke blir kjedelig!

Derek: «I dont wanne stop this trip!»

Ikke vi heller, Derek.

7 bloddråper


Paranormal_Activity_poster.jpg

Paranormal Activity (2007)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Det er vanskelig å komme utenom denne amerikanske filmen fra 2007, regissert av Oren Peli. For et velfungerende konsept. Og så uanstrengt fortalt. Og sikkert mekket på budsjettet til en kvart episode av Breaking Bad. Det er ikke ofte vi setter pris på «less is more» i horror sjangeren, men her funker det utmerket.

Konseptet er følgende; et ungt par, Micah og Katie, flytter inn i et hus. Katie har siden hun var barn følt at en noe ondt har hjemsøkt henne. Noe som viser seg å være mer enn en følelse. Etter en rekke ubehagelige episoder, installerer de kamera i leiligheten, i håp om å avdekke hva som faktisk skjer mens de sover.

Filmen er sjukt dyktig på å bygge opp spenningen. Det er kanskje dets store styrke. Først legger vi merke til små hendelser, som lyder og bevegelser. Men det blir verre. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer, det ville være bedritent gjort mot dere, og mot anbefalingens hensikt. Men det er en grunn til at filmen er an av tidenes mest innbringende sett i lys av dets budsjett. Og at den fikk en rekke oppfølgere (som dessverre ikke er originalen verdig). Du kommer til å sitte naglet til stolen, glemme chipsen foran deg, og din kjære som gjemmer ansiktet bak pleddet. Alt som betyr noe er det som skjer, eller, det du frykter skal skje. Sørg for at du har noen å dele sengen med etter du har sett filmen. Eller, forresten, kanskje det er best å sove aleine. Det kan fort være tryggest. 

Katie: «I feel it. I feel it breathing on me.»  

Det gjør faen meg vi og.

8 bloddråper


blair.jpg

The Blair Witch Project (1999)

Selve faderen eller moderen til found-footage kategorien. Ok, så har det blitt lagd found-footage tidligere, men det var først nå det ble virkelig gøy. The Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internett ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det  jo en meget god film også da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott. 

Storyen er enkel, men effektiv; 3 filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort..

Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.

En klassiker innen sjangeren, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, nesten 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.

8 bloddråper


hell.jpg

Hell House LLC (2015)

Hell House LLC er debutfilmen til Stephen Cognetti som også står for manus. Og dette er en underholdende liten sak. 

Den omhandler en gjeng som i anledning Halloween skal åpne et haunted house, Hell House, på et gammelt hotell i utkanten av New York. Det skal imidlertid vise seg at dette hotellet bærer på noen skumle hemmeligheter. Gjengen ankommer hotellet snaue to måneder før de skal åpne, og vi følger dem mens de rigger til og gjør seg klare. 

Opptakene vi ser stammer primært fra gjengen selv, som filmer alt de gjør for å lage fremtidige reklamesnutter samt legge ut snacks på sin webside, men også fra gjesters egne iPhone opptak og et dokumentar-crew som intervjuer den eneste overlevende bak Hell House. 

Konseptet i filmen funker. Å bruke et hjemsøkt hus som lokasjon for et fiktivt haunted house åpner for mye moro. Mens de gjør i stand huset skjer det en rekke mildt sagt uforklarlige og nifse hendelser. Det er også her filmen er sterkest, og den leverer flere creepy scener. Den belager seg ikke så mye på jump scares, men skaper fiffige og spennende situasjoner som skaper paranoia og frykt blant Hell House-crewet. Må¨innrømme at det er noe pussig at de forblir etter alt de opplever, og i hvert fall siden de har det på tape og når som helst kan spole tilbake og se at her er det virkelig noe som ikke stemmer. Vi hadde for faen ikke blitt boende der, for å si det sånn. Men la gå, vi skal ikke henge oss for mye opp i det. Som vanlig i sjangeren er det hektisk bruk av håndholdt kamera, men uten at det blir for kaotisk og slitsomt. Hadde manuset vært like solid som ideen, så kunne dette blitt virkelig bra. Men bra nok blir det. Og er du redd for klovner vil det gjøre filmen enda mer effektiv:) 

6 bloddråper


home movie.jpg

Home Movie (2008)

Vi vil også anbefale Home Movie, en amerikansk found footage-film fra 2008. 

En familie på fire flytter ut til et stort hus på landet. Faren er pastor og moren lege. Alt virker så idyllisk. Hadde det ikke vært for de to barna, en gutt og en jente på, ja, skal vi 10 år? Du ser tidlig tegn på at her er det noe som ikke stemmer. Makan til sadistiske drittunger skal du lete lenge etter. Og verre skal det bli.

Dette er jo en found footage-film, så alle opptakene kommer fra familiens hjemme-kamera, som skrus på titt og ofte, med forskjellige og ikke alltid like plausible motiv. Og apropos plausibelt, det er ikke alt som skjer som er like troverdig, slik som foreldrenes reaksjoner på barnas adferd. 

Men ser du bort i fra slikt så er dette nokså festlig. Skuespillet er solid, det er en god skildring av en familie på randen. Og barna er mildt sagt nifse. Vi skal ikke gå i detaljer, men de sjekker unektelig av for en hel haug skumle diagnoser, og ikke noen du vil invitere på playdate. Dette er barn selv ikke en mor vil kunne elske.

Manuset funker og filmen flyter fint avgårde. Filmingen blir aldri hektisk og slitsom (slik de ofte kan bli i found footage-filmer). Slutten er mørk. Og på mange måter uungåelig.

En underholdende film og effektiv prevensjonsmiddel.

6 bloddråper


the dark tapes.jpg

The Dark Tapes (2016)

The Dark Tapes er en lavbudsjetts found footage antologi film fra 2016. Vel, nå kan jo sies at de fleste found footage-filmed er lavbudsjett av natur, men vi snakker her et budsjett på drøye 60 000 dollar. Peanøtter, med andre ord. Men debutant Michael McQuown, som både står for regi og manus, klarer å få mye valuta for penga.

Vi blir servert fire historier; To Catch a Demon, The Hunters & the Hunted, Cam Girls og Amanda´s Revenge. Og det er de to første som er best. Disse har overraskende godt skuespill og velskrevet manus. Dialogene sitter, rammene rundt historiene funker, og særlig The Hunters & the Hunted klarer å lever noen herlige grøss. De to siste er noen hakk svakere dessverre, men McQuown klarer å holde stemningen og tonen hele veien.

Svakhetene til filmen er nokså slappe spesialeffekter, monstrene er mer morsomme enn skumle, og ikke alle historiene klarer å rettferdiggjøre tilstedeværelsen av det håndholdte kamera. Men dette er alt i alt en sjarmerende indie-film som viser at McQuoen unektelig har et talent. Og vi gleder oss til hans neste film!

6 bloddråper


borderlands-1.jpg

The Borderlands (Final Prayer) (2013)

The Borderlands er en britisk found footage-film fra 2013. Dette er debuten til regissør Eliot Goldner og en svært god en som sådan.

Vi følger et team med etterforskere, sendt fra Vatikanet, som skal etterforske rapporterte «mirakler» i en liten kirke på den britiske bygda. Teamet på tre består blant annet av en lyd- og bilde ekspert som skal rigge til hele kirken med kameraer og mikrofoner. Og det er gjennom disse opptakene vi får filmen servert. De er alle nokså skeptiske til at hendelsene som skal ha funnet sted i kirken har noe overnaturlig over seg, men sakte men sikkert innser de at de kanskje har tatt feil. Fryktelig feil.

Premisset er altså nokså enkelt; en kirke full av hemmeligheter og noen spøkelsesjegere fra den katolske kirke som skal avdekke hva de mener er en bløff. Trioen (vel, med unntak av Gray) er sterkt troende, og dermed både åpne for at det fins mirakler, men også at som oftest er det lureri involvert. Og deres skeptisisme kler filmen. Karakterene har en god kjemi, særlig tech-nerden Gray og den myndige og erfarne «mirakel-eksperten» Deacon. Både karakterene og dialogene er gjennomtenkte, morsomme og troverdige. Filmen benytter seg av enkle triks, og historien er ikke sjukt original, men det hele funker overraskende bra. Vi kjedet oss aldri. Det er effektivt satt sammen, med en fin dose småekle scener som dukker opp med jevne mellomrom. Filmen blir aldri skikkelig skummel, men den har en fin og mørk stemning hele veien gjennom. Den har overraskende få jump scares, vi var sikre på at de skulle komme på rekke og rad. Men egentlig kult at de klarer seg uten. Og slutten er klaustrofobisk og brutal. En artig liten sak:)

6 bloddråper


Cold Ground (2018)

Cold Ground er en fransk found footage fra 2017 skrevet og regissert av Fabian Delage. Og denne er slett ikke verst, folkens.

Handlingen er satt til det herlige år 1976, og vi følger et ungt par som skal lage en dokumentar om mistenkelige hendelser i de franske alper. Det er nemlig kommet rapporter om kyr som har forsvunnet eller funnet lemlestet og maltraktert. Sammen med en amerikansk politimann, som har fattet interesse i saken grunnet lignende tilfeller i hjemlandet, en biolog som skal forsøke å finne svar på hva som har skjedd med dyrene, samt en lokal guide, begir de seg ut på en lang fottur opp fjellet for å finne frem til der hvor det mistenkelige har funnet sted. Men turen blir selvfølgelig ikke så enkel som de alle hadde sett for seg:)

La oss først skryte litt. Vi liker at handlingen settes til 70-tallet, og kameraet klarer å skape en autentisk 70-talls feel. Premisset funker utmerket, og omgivelsene er spot on. De røffe franske alpene setter perfekte rammer for historien. Du føler deg virkelig fortapt i fjellet. Og ikke minst kald. Du kan kjenne fortvilelsen, panikken og kulden til våre helter. Skuespillerne har god kjemi og bruken av det håndholdte kamera er gjennomtenkt og føles naturlig. Spesialeffektene er overbevisende og filmen vet akkurat hvor mye den skal vise av de skjulte farer og når.

Den siste halvtimen preges imidlertid av mange repeterende scener, hvor våre helter, og da kameraet, løper rundt i natten på flukt fra farene i mørket. Her kunne filmen hatt godt av litt variasjon. Den minner endel om The Blair Witch Project, med at de er bortkomne i naturen, og at hva enn som skjuler seg der ute legger igjen skumle og mystiske spor/meldinger til gruppen i løpet av natten. Men dessverre lykkes ikke Cold Ground å forvalte mystikken og nerven den har bygd opp på en optimal måte. Den snubler litt mot slutten. Hvilket er synd, for den første timen er svært overbevisende. Hadde det vær jobbet litt mer med manuset den siste halvtimen ville dette vært en skikkelig go´bit.

Men joda, found footage er fortsatt en svært underholde subsjanger! Vi er i hvert fall ikke lei:)

6 bloddråper


webcast.jpg

Webcast (2018)

En underholdene og tempofylt found footage film, som absolutt falt i smak hos Blodklubben.

Vi møter filmstudinen Chloe, som mens hun lager en dokumentar om familiens vanskelige fortid, opplever at en jente forsvinner på merkelig vis i nabolaget. Hun får hjelp av sin beste venn Ed, og etter hvert som de fortsetter å dokumentere, begynner å mistenke at de ellers så hyggelige naboene på en eller annen måte er involvert i forsvinningen og andre mystiske handlinger. De overvåker sine naboer ved å filme, og underveis vikler de seg inn i et aldri så lite mareritt.

Realismen i Webcast er overbevisende, og som utover den håndholdte foto-teknikken, er godt hjulpet av glimrende skuespill og hvor handlingen er plassert i et utilslørt erkebritisk forstadsmiljø. Fascinerende bakteppe for en horrorfilm og som vi synes fungerer meget godt. Realismen blir også underbygget ved at handlingen i Webcast har klare thriller/krimelementer i seg, og som gjør at filmen skiller seg fra mange andre mer overnaturlige found footage filmer.

Webcast er en spennende film, og thriller-narrativen gjør at det blir engasjerende å følge med på. Hvordan historien ender, og som vi selvsagt ikke skal avsløre her, vil nok dele mange av oss horror-fans. Vi ble kanskje ikke helt overbevist, men uansett lot oss glede over filmens relativt intense fortellerstil, og filmens uhyggelige og nesten surrealistiske stemning.

Filmen kan minne om en blanding av Blair Witch Project, Paranormal Activity, The Wicker Man og Rosemarys Baby. En ganske artig og interessant kombinasjon av både uttrykk og innhold. Og det er noe jævlig guffent med smilende, gamle folk man ikke helt kjenner seg trygg på…

Webcast er Paul McGhie’s full-lengde debut, en mann som åpenbart viser teft for håndverket og at han har mye å by på i horror-sammenheng. Vi håper selvsagt på mer fra den mannen :)

6 bloddråper


Grave Encounters (2011)

Kanadiske Grave Encounters tilfører lite nytt til found footage subsjangeren, men den klarer å underholde grunnet sin uhøytidelige og selvironiske tone og sitt nær parodiske uttrykk. Og kanskje viktigst av alt; den har noen skumle scener som får kroppen til å rykke til.

En gjeng spøkelsesjegere i et TV-program undersøker forskjellige destinasjoner hvor det ryktes om spøkelser, gjenferd eller andre skumle saker. Gjengen er imidlertid amatører både hva gjelder kunnskap om det overnaturlige og filmatisk arbeid. Filmen er basert på opptak som ble funnet etter at gjengen hadde bestemt seg for å låse seg inne i et nedlagt sykehus for de psykisk syke. Ettersom dette er found footage ligger det i kortene at dette blir siste destinasjon gjengen undersøker.

Å velge en slik destinasjon er nesten parodisk i seg selv. Og selvfølgelig er huset creepy. Skulle da bara mangle:) Morsomt at karakterene forandrer seg avhengig av om de er foran kamera eller ei; mens kamera ruller er de i overkant seriøse og hengivne til oppdraget, mens de fjaser og gjør narr av det hele etter at kamera er slått av. De tror verken på spøkelser eller annet overnaturlig, men ønsker kun noen artige opptak som de kan manipulere å selge som god TV. Men det tar ikke lang tid for de begynner å innse at dette stedet huser mer enn spenstige rykter og tomme rom.

Filmen er sterkest der hvor den kun viser glimtvis hva som skjuler seg i huset og hvilken uhygge som venter. Det hele blir litt voldsomt etterhvert. Men vi skal innrømme at vi skvatt et par ganger. Selv om skikkelsene som åpenbarer seg er skumle nok, så er imidlertid fantasien nesten alltid skumlere enn «virkeligheten». Skuespillet er for øvrig nokså amatørmessig, men dette er heller ikke uvanlig innen subsjangeren.

Lurer forresten på hvor mange skrekkfilmer som har følgende replikk: «Shit. Can´t get a signal». Joda, skjønner jo at mobiltelefonen må elimineres. Var unektelig enklere på 70- og 80-tallet.

Filmen ble for øvrig en liten undergrunnshit og fikk en oppfølger året etter, som dessverre ikke er like god. Grave Encounters er Åndenes makt møter The Blair Witch Project. Og det kan jo være underholdende, eller hva?

6 bloddråper