Slasher

Her er sjangeren for de som syns det er underholdene med psykotiske drapsmenn som på kreativt vis slakter ned en haug med (som oftest) uskyldige (og som oftest) unge mennesker. Plottene i disse filmene er ikke de mest originale, og filmene er ofte proppfulle av klisjeer. Men det er også noe av moroa. Konseptet er nesten alltid det samme; en gjeng ungdommer ramler borti en psykopat, som de klarer å provosere tilstrekkelig til at de en etter en blir jaktet ned som ryper under jaktsesongen. Selv om filmene ikke alltid oser originalitet, så har de massevis med sjarm, energi, og ikke minst blod. Er få sjangre som kan vise til så høye dødstall i løpet av 80-90 minutter:) Volden er ofte overdrevet, og nesten komisk, men også svært kreativ og brutal. Kan være morsomt i seg selv å forsøke å gjette seg til hvilken absurd måte gjerningsmannen vil ta for seg sitt neste offer

Hvilke filmer som faller inn under kategorien Slasher kan diskuteres, men vi er enige med de som mener at filmer som feks Motorsagsmassakren, Psycho og Alone in the dark faller utenfor. Joda, her er dødstallet høyt, og gjerningsmannen spik spenne gæren, men det holder ikke; vår sadistiske helt må ha en viss agenda. Motiv er sentralt. Og som oftest er det snakk om hevn for noe ungdommene har gjort. Filmene vi har valgt har derfor gjerningsmenn (med ett artig unntak er dog gjerningsmannen en kvinne, men dette vil vi komme tilbake til seinere) som ikke bare klubber ned tilfeldige folk, men som gjør dette av en grunn. At gjerningsmannens valg av ofre ikke er så tilfeldig gjør jo også det også mer interessant! 

Sjangeren hadde sin storhetstid fra sent 70-tallet og ut til et stykke ut på 80 tallet. Enormt populære slaherfilmer ble sluppet, slik som Halloween og Friday the 13th, og filmene fikk ofte en rekke nesten like populære oppfølgere. Slasherfans er en trofast gjeng. Scream-franchisen til Wes Craven ga oss på 90-tallet et morsomt og noe ironisk blikk på sjangeren, og ga til dels nytt liv til sjangeren den iløpet av fire filmer kledde naken. Men det er ingen tvil om at Slasherfilmer i dag ikke har den samme aktualitet og tiltrekningskraft. Det er imidlertid kanskje den sjangeren som har hatt de mest ikoniske bad-guysene, og som for mange var inngangsportalen til horrorfilmer generelt. For undertegnede var i hvert fall April Fool's Day og Nightmare on Elm street blant de første skrekkfilmene vi ramlet borti. Og derfra begynte ballen å rulle. Og den ruller fortsatt:) Her er filmer vi mener er verdt å sjekke ut dersom man er på utkikk etter god (og relevant) Slasher:

 
VHS_Part1.png

Friday the 13th (1980)

Første film ut er den første Friday 13th filmen fra 1980. Denne klassikeren har fått hele 11 (eller 12, avhengig av hvordan du teller) oppfølgere, og gjort Jason Vorhees til en av de mest kjente og ikoniske karakterene i skrekkfilmens univers.

Filmen skildrer en gjeng med ungdommer som skal gjenåpne en sommerleir for barn og unge, en leir som av årsaker de snart vil oppdage har vært stengt i lang tid. De møter imidlertid på noen uforutsette utfordringer, slik som øks i skallen, spyd gjennom halsen, etc. Filmen oppfyller alle sjangerens kriterier til gangs og er på mange måter den optimale slasherfilmen: den inneholder festglade unge mennesker som røyker hasj og har keikete sex, skuespillet (samt foto og klipp) er sjarmerende ustabilt, og den har en gjerningsperson med motiv (hvilket motiv skal vi selvfølgelig ikke avsløre her) som slakter ned de uskyldige ungdommene en etter en på svært brutalt vis. Og filmen har til og med en ung Kevin Bacon:) Ekstra pluss får filmen for en tøff slutt, som baner vei for hva som skal bli en av de største skrekkfilm franchisene noensinne. Musikken i filmen er nesten blitt like kjent som temaet i Haisommer, og som ung var det nær nesten umulig å dra på hyttetur uten å tenke på Camp Crystal Lake og se for seg at Jason lusket rundt med hockeymaska si. Noen av oppfølgerne er nokså vellykkede, og inneholder mer grafisk og kreativ vold, men det føles mer riktig å anbefale originalen. Får dere fot og ønsker å se videre så anbefaler vi særlig Friday the 13th - The Final Chapter og Friday the 13th Part VI: Jason Lives (se omtaler nedenfor).

7 bloddråper


4ac2cd7c02d73adaa88c0880fa9247a6.jpg

The Burning (1981)

Året etter den første Friday 13th ble sluppet kom en liten kopi, nemlig The Burning. Og den er faktisk ikke så ille! Vi er fortsatt på en sommerleir hvor vi følger en gruppe glade og kåte ungdommer. Litt komisk hvor mange filmer i denne sjangeren som finner sted på en sommerleir:) Uansett, noen år tidligere ble en vaktmester på leiren stygt forbrent av noen leirledere, og dette er noe vaktmesteren ønsker å hevne. Som seg hør og bør. Denne filmen har bøttevis med nakne kvinnekropper, og unge menn som tenker kun på to ting; puling og ronking. Og ikke minst en gjerningsmann med motiv. Alt typisk for sjangeren. Vår deformerte sinnatagg jakter ned lerilederne med bruk av hagesaks (hvorfor ikke) så det bokstavelig talt spruter blod. Ikke alle scenene er like troverdige og velkonstruerte, men det er en fin flyt og stemning i filmen. Morsomt å se en ung Jason Alexander (George i Seinfeld) dukke opp som en nokså irriterende leirleder. Forbausende lik seg sjæl. Vi liker at filmen bruker tid på å bygge seg opp (tar nesten en time før første lik dukker opp) før slaktingen begynner. Filmen har masse sjarm (og deilig 80-talls stemning), nesten så en glemmer feil som at kamera syns i flere scener og det veksles fra natt til dag helt plutselig. Dette kan vi tilgi. Dette er en undervudert film som nok gikk under radaren for de fleste. Men innenfor slasher-sjangeren er den helt klart verdt å sjekke ut!

6 bloddråper


franchisefiles-1.png

Nightmare on Elm Street (1984)

Umulig å skulle gå gjennom sjangeren uten å dra frem denne go´biten fra 1984. Regien står som kjent Wes Craven (The hills have eyes og Scream) for. Dette er den første i rekken av filmer om den pedofile overgrepsmannen Freddy Kruger (spilt av Robert Englund), som etter å ha blitt brent levende av en gjeng naboer, dukker opp i drømmene til unge mennesker som har hatt tilknytning til hans død og/eller de som forårsaket den. Vi følger særlig Nancy, hvis mor var del av jaktlaget som fanget og drepte Freddy, og hennes venner (blant annet en pur ung Johhny Depp, hans debutrolle om vi husker riktig.)

Freddy har per i dag dukket opp i 9 filmer, og det er egentlig ikke så rart. For denne karen er blant de mer vellykkede og minneverdige skurkene i skrekkfilmens historie. Ok, la det være sagt med en gang, skuespillet i originalen er ikke mye å skryte av, og endel effekter har ikke tålt tidens tann. Men her funker det som alt i alt er det viktigste; historien. Å jakte på folk i deres drømmer, hvilket innebærer at de aldri kan sovne, er et morsomt og velfungerende premiss. Filmen er kreativ og surrealistisk. Og historien fortelles med entusiasme og vidd. Det oser 80-tallet av hele produksjonen. Å se filmen er som å gå inn i en tidsmaskin, og noen ganger er det akkurat det man er ute etter:)

Nancy: "Whatever you do... dont fall asleep". 

Lettere sagt enn gjort:)

7 bloddråper


Wes Cravens New Nightmare (1994)

En nokså underholdende og leken avslutning på en av sjangerens mest kjente og populære franchiser. En metafilm hvor virkelighet og film kobles sammen på en morsom måte. 

Vi følger Heather, som i filmen spiller seg selv, altså skuespillerinnen som spilte Nancy i de tre første Nightmare-filmene. Hennes liv fortsetter, selv om hun alltid vil være knyttet til de populære filmene. Hun får vite at Wes Craven skriver på et nytt manus i Freddy-sagaen, og med det vekkes Freddie til live. Det er opp til Heather/Nancy å drepe Freddy en gang for alle. 

Ikke vanskelig å se at filmen er fra 1994, la det være skuespill, kameraarbeid og set design. Effektene funker, det ser helt ok ut, men filmen bør sees med 90-talls briller på. Manuset har det moro med konseptet og den ikoniske skurken. Nokså originalt, hvordan den trekker filmen inn i de involvertes virkelige liv, særlig med tanke på at dette var 1994. Greit, så er filmen mindre skummel enn originalen, men den er kreativ og full av overskudd.

Regi og manus har Wes Craven. Craven skrev og regissert også originalen fra 1984, men stod over de neste tre før han svlutter her med Wes Craven’s New Nightmare. Det kom for øvrig en remake av originalen i 2010, men dette var uten Craven på manus og regi. 

Ikke like god som originalen, men bedre enn de tre foregående Nightmare-filmene. 

6 bloddråper


MV5BMDUxM2IyYzgtMjU1ZS00Mzc4LWIwMmUtYzczMzM5ZWIzNGUxXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR104,0,630,1200_AL_.jpg

Black Christmas (1974)

Vi bør også trekke frem den kanadiske kultklassikeren Black Christmas fra 1974. Dette er en de første slasher-filmene. Og fortsatt en av de absolutt bedre. Vi er på en sorority (kvinnelig studentforening på et universitet/college) hvor det holdes fest i anledning at juleferien akkurat har startet. Jentene har imidlertid den siste tiden mottatt en rekke ubehagelige telefonoppringninger fra en fremmed mann. Det samme skjer på julefesten. Mannen er både grov og truende. Jentene tolker det hele som en grisete kar som får kick av å skremme med unge damer, men det skal vise seg at mannen er mer enn bare tomme trusler. Herfra starter en slags gjemsel, hvor jentene i huset blir jaktet ned en etter en av den fremmede, og lettere sinnsforvirrede, mannen. Filmen er ikke den mest grafiske og brutale av slasherfilmene. Den forsøker i stedet å formidle stemning og uro. I likhet med Halloween. Og den lykkes. Dette er en slasher-film som klarer å være noe mer. Karakterene er interessante, filmen har en fin dose humor og dialogene er mer gjennomtenkte enn i de andre filmene i sjangeren. Selv om filmen i dag fremstår som nokså forutsigbar, og endel scener som sikkert skremte livskiten ut av folk på 70-tallet i dag sliter med å få opp pulsen til en høygravid jente fra sørlandet, så klarer den å engasjere og sjarmere. Vi koste oss gjennom hele filmen, og tror flere av dere vil og!

I sentrale roller møter vi de smellvakre skuespillerinnene Margot Kidder (Lois Lane i Spermann) og Olivia Hussey. Spesielt artig å se førstnevnte i rollen som den tøffe og rappkjefta, Barb. Morsomt å merke seg at politimannen (Lt Fuller) som får ansvaret for å fange morderen spilles av John Saxon, som også spiller politimannen som må ordne opp i Nightmare on Elm Street

Vi er nødt til å bemerke åpningsscenen, hvor vi første gang blir kjent med gjerningsmannen da han ringer sorority-huset. Denne telefonsamtalen er rett og slett fantastisk! Den er sjukt grov, ubehagelig og intens. Her har helt klart Scream latt seg inspirere! Selv om sistnevnte ikke er i nærheten av å være like tøff. Black Christmas har også inspirert mange andre filmer. Vi tør vedde våre fremtidige barns sparekonto at John Carpenter hadde sett Black Christmas noen ganger før han fire år senere ga oss klassikeren Halloween

Dette er filmen for de som ønsker å se vakre unge kvinner bli jaktet ned av en psykopatisk gjerningsmann, og samtidig få litt julestemning!

7 bloddråper


sleepaway-camp-movie-poster-md.jpg

Sleepaway Camp (1983)

Dette er en mega high-school, teenage, summer-camp film. Ganske så B, men veldig festlig. En film som har fått kultstatus blant horror-fans. Filmen gjorde det også overraskende bra med tanke på sitt budsjett. Nå er Sleepaway Camp en ordentlig kult-film blant horror-buffs, og det er noe med denne retro Spielberg-esque 80 talls estetikken, og som er svært så populært nå for tiden. Filmen er definitivt produkt av sin samtid, og som mye av dagens 80-talls retro har som forbilde. Veldig mange kule t-skjorter og capser her som vil få enhver hipster lyst til å dra til en vintage-sjappe eller gå på e-bay,  umiddelbart.

Vel, bortsett fra 80-talls estetikken er det ganske B-aktig med tanke på story og skuespill. Best å ta på seg 80-talls capsen når man ser dette. Viktig å legge godviljen til. Veldig keitete skuespill og dialoger her, er vel egentlig ingen som spiller bra i filmen. Men historien har en viss finesse, og det er gjennomført laget. 

Uansett, en traumatisert jente (basert på filmens intro), Angela, reiser med fetteren sin, Ricky, på denne sommercamp’en, eller Camp Arawak, som den heter. Klassisk sommeryr ungdomsgjeng, og hvor en eldre gjeng, fadder’ne, skal passe på dem og stå for aktivitetene.

Litt gøy at de mannlige fadder’ne ofte har på seg svært korte shortser med høyt, oppklipte t-skjorter. Ekstra gøy når de sammen med barna gir alt i aktivitetene. Ser veldig rart ut. Og blant kidsa er det noen som ser ut som de er vesentlig eldre også. Lett å tro at humorfilmen og serien Wet Hot Summer har hentet mye inspirasjon fra Sleepaway camp :)

Selvsagt begynner drapene å skje, og ganske mange av dem også egentlig. En seriemorder er løs, og kids’a får kjørt seg. Camp’en skal dog likevel gå sin gang, og sjefen prøver å gjøre sitt for å dysse ned omstendighetene.  

Filmen tar seg opp i siste halvdel, og den behandler (ordet "behandler" er kanskje å ta i, mer tar opp) temaer som er alvorlige som identitet, post traumatisk stress-syndrom og mobbing. Man kan få litt en følelse av Hitchcock til tider, men hvor parallellen slutter der. Dette er i utgangspunktet en fun-ride, teen-age, slasher horror. Fra tidlig 80-tall.

Sleepaway Camp har en ganske fet slutt også, som har blitt ikonisk. En 80-talls slasher klassiker, hvertfall for horror-fans. 

Er visst en remake under planlegging, og den gleder vi oss selvsagt til.

5 bloddråper


MV5BNzk1OGU2NmMtNTdhZC00NjdlLWE5YTMtZTQ0MGExZTQzOGQyXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR77,0,630,1200_AL_.jpg

Halloween (1978)

Og vi må selvfølgelig ta med Halloween, slasher-klassikeren fra 1978 regissert av John Carpenter, som ble en av tidenes største horror-suksesser. Morsomt å tenke på at filmen hadde et såpass stramt og lavt budsjett, at for å få råd til Mike Myers sin maske, måtte de kjøpe den billigste de fant til 2 dollar, en Star Trek-Willliam Shatner maske. Denne fikset de på og som til slutt ble den ikoniske masken vi nå alle kjenner til. Det enkle er ofte det beste; Mike Myers gikk inn i filmhistorien som en av de skumleste bad-guy´ene innen horror, og Halloween ble en av de mest innbringende horrorfilmer noensinne.

Halloween var også gjennombruddsfilmen til Jamie Lee Curtis, og for å være helt ærlig, var den som spilte sin rolle best her, de andre har vi ikke sett like mye til siden. Halloween satte nok, på mange måter, standarden for slasher/tenårings-sjangeren, hvor oppskriften var kåte ungdommer som bare ville ha det gøy, og som ikke fikk med seg at det var en gal mann på drapstokt der ute. Mens den mer uskyldige og dydige, (her spilt av Jamie Lee Curtis), tok situasjonen på alvor og som ble den vi heiet på utover i historien.

Meget underholdende og effektiv film (hvertfall etter datidens standard), og som hadde mange innovative og kreative elementer i seg. Her må særlig nevnes førstepersons-perspektivet i introen, og stalker-sekvensene, hvor vi ser de potensielle ofrene gjennom drapsmannens øyne. Effektive og smarte triks som inntil da ikke hadde vært særlig brukt. Musikken, skrevet og spilt av John Carpenter selv, var intet mindre enn smått genial, og man skal lete lenge etter en mer passende signaturlåt for en horrorfilm; minimalistisk og svært så virkningsfull. Dessuten tør vi påstå at Halloween introduserte en ny, uhyggelig variant av en antagonist; en som både er menneskelig og umenneskelig på samme tid, et slags menneskelig monster, maskert, uttrykksløs og nådeløs. 

Halloween er fra 1978, og det er mange tilsvarende filmer som har kommet til siden, og som viderefører arven. Selv om de nyere filmene gjerne er hvassere og bedre, så må man ikke glemme at Halloween er blant de første, hvis ikke den første i sin sjanger. Sånn sett er Halloween en obligatorisk film for horror-fans, og filmentusiaster for øvrig. I tillegg til fortsatt å være en kul horrorfilm, og som fortsatt har trøkk i seg! 

8 bloddråper


candyman.jpg

Candyman (1992)

Candyman kom ut i 1992 og anses i dag som en lite klassiker. Filmen omhandler en urban legend om en svart mann med krok til arm og en kropp full av bier ved navn Candyman. Hvis du sier hans navn fem ganger til deg selv i speilet vil han dukke opp og kutte deg i småbiter. Creepy. En kvinnelig student som skriver sin thesis om urban legends ønsker å utforske denne myteomspunnede karakteren, og hun vil etterhvert oppdage at Candyman er mer enn en myte.

Candyman er en tøff antagonist. Han ser tøff ut, oppfører seg tøft og gjør tøffe ting. Bare navnet får selv de tøffeste gangsterne i det røffe nabolaget han opererer i til å grøsse av frykt. Filmen er nokså blodig, men uten at den tar fokus bort fra historien. Den har faktisk noe den vil si, og klarer å adressere det fortsatt aktuelle raseskille i USA, en rasisme satt i system og hvor den svarte befolkningen unektelig får gjennomgå. Ikke ulikt det Jonathan Peele klarte med Get Out.

Vi føler med den stakkars studenten som beveger seg stadig dypere inn i et mareritt, uten at noen har mulighet til å kunne hjelpe henne. Fins det egentlig en vei ut? Greit, så har handlingen noen svakheter og det hele kunne vært snekret sammen med noe mer kløkt. Men dette er en skrekkfilm som vil noe, og således et modigere verk enn mange av sine sjanger-kollegaer fra samme tid.

Ingen dum film, som selv nesten 25 år senere fortsatt klarer å levere.

6 bloddråper


Candyman (2021)

Candyman anno 2021 er en direkte oppfølger av klassikeren fra 1992, og foreløpig fjerde film i serien, om denne skumle, mytiske slasher-skikkelsen som kan manes frem ved å si hans navn i speilet.

Jordan Peele er med som produsent og hvor han også har bidratt på manussiden. En film med flere Peel-kjennetegn, med tanke på at raseproblematikk og undertrykking av sorte også her danner et grunnlag for horror’en, samt likhetstrekk med selve filmspråket. Lett å tenke at Candyman følger i sporet av Peele sine Get Out og Us, selv om det er Nic DaCosta som står for regien. Og det gjør hun på overbevisende vis, synes vi.

Candyman har en fresh og moderne filmdrakt, som gjør at den er lekker å se på, samtidig som den har et tidsriktig innhold og driv.

Vi møter up-and-coming kunsteren Anthony som sammen med sin kjæreste nylig har flyttet inn i et eldre boligområdet i Chicago. For å skaffe inspirasjon til ny utstilling, reiser han ut til Cabrini Green etter å ha hørt historien om Helen Lyle som i 1992 visstnok skulle ha kidnappet en baby og drepte flere før hun til slutt tok sitt eget liv. Her møter han en beboer som forteller om legenden Candyman, og hans personlige møte med denne skumle karakteren. Mektig inspirert av utflukten og historien reiser Anthony hjem og setter i gang med sitt nye kunstprosjekt Say My Name… 

Det er et godt grep å at filmen tar utgangspunkt i et ungt og hipt kunstmiljø som har etablert seg i dette tidligere fattige boligområdet, og at denne gentrifiseringen er med på å tydeliggjøre de samfunnsmessige skillene i området. Vi har sett kunstmiljø og kunstnere vært brukt som utgangspunkt for en rekke horrorfilmer, og det henger nok sammen med at det gir grunnlag for mye gøy materiale; kunstnere som blir mer og mer gale, og som lager skummel og fryktinngytende kunst, hvilket åpner for at regissører kan boltre seg med visuelle og skremmende effekter. Samt at kunstmiljøer ofte kan ha noe overfladisk, fasadepreget og profitt-jagende ved seg, som man kan tematisere og harselere rundt. I Candyman får det en ekstra dimensjon med tanke på plasseringen av kunst-miljøet og gentrifiseringen som har fulgt i kjølvannet.   

Utfordringen er å balansere et viktig budskap i kombinasjon med horror-underholdning, for enkelte ganger syntes vi denne tematikken ble i overkant tydelig, andre ganger ble sentrale deler av historien bortgjemt i enkel horror-utførelse. Dersom Candyman skal symbolisere svart undertrykking og svart raseri, så var det til tider noe vrient å få helt tak på denne demoniske skikkelsen faktisk ønsket å oppnå.

Vel, her er det rom for tolkninger, og vi reflekterte over noen mulige forklaringer, som vi syntes kunne passe greit inn i sammenhengen:)

Filmen virket heller ikke overbevisende konsistent i forhold til premissene som presenteres underveis, f.eks når Candyman skal manes frem, hvem han dreper, speil, ikke speil, antall ganger man skal si navnet, etc. Så litt rotete  i historiefortellingen muligens, og det kunne virke som at skaperne ikke ville at vi som seere skulle bry oss alt for mye om detaljene. Greit, vi får la det bli med det:)

Ellers var det en temmelig solid gjennomføring, godt utført håndverk, åpenbart en film som er ment å treffe bredt, med tanke på aktuell tematikk, det stilmessige uttrykket, og at den ikke skulle støte alt for mange i sine horror-skildringer. Nokså snill og safe film, men proff og vellaget, som det ofte er når det er snakk om store produksjoner og som det er knyttet like store forventninger til.   

Mon tro om fans av originalen og filmserien blir tilfredsstilt, eller om legenden kommer til å få nye fans, men alt i alt synes vi dette var en godkjent og severdig filmopplevelse.

7 bloddråper


Terrifier (2017) 

Terrifier er en brutal og slem slasher som grenser til torture porn. En film som ikke viker unna for å vise grotesk og grafisk vold, og særlig da påført unge kvinner. Den går kanskje litt for langt hva gjelder sistnevnte.  

Det er halloween aften og vi møter de to venninnene Victoria og Dawn på vei hjem fra fest. De stikker innom en pizzasjappe for litt nattmat. Mens de venter på maten kommer det inn en nokså sketchy kar, og setter seg ned like bortenfor dem. En stille og stirrende klovn, med et mildt sagt ubehagelig utseende. En klovn som har en litt spesiell agenda for nettopp denne halloween aftenen…

David Howard Thornton gjør en svært god jobb i rollen som Art the Clown. Det er tydelig at Thornton’s tidligere mimeklovn-erfaring kommer til sin rett i sin rolletolkning av Art; en vellykket karakter må vi si, og en uhyggelig klovn med en pussig fysisk fremtoning. Og med et mildt sagt sykelig forhold til tortur og vold. Ingen stor overraskelse at denne klovnen fikk sin oppfølger i Terrifier 2 (2022).

Vi blir dessverre ikke tilstrekkelig kjent med filmens andre karakterer til at vi virkelig bryr oss, nokså todimensjonale karakterer plassert i en historie som er like enkel som den er brutal. Jepp, her er det vold og sadisme som står på tapetet, med lite eller ingen særlig historie eller karakterer å bry seg om nevneverdig.

Og du verden så mange dårlige valg ofrene foretar seg. Vi sluttet å telle hvor mange ganger Art ble slått i bakken, bare for at ofrene løper sin vei, i stedet for å fullføre jobben slik at Art ikke skulle løpe etter dem, for endte gang. Fryktelig frustrerende å se på. Men dette er jo også en av subsjangerens irriterende særtrekk. 

Filmens overdrevne brutalitet og grafiske fremstillingen av dette, samt dens lyssetting og fargekorrigering, gir den et viss B-filmpreg, og tankene gikk blant annet til de bannlyste exploitation-filmene på 70- og 80-tallet. Sjokk og avsky for alle penga! Men filmen har mer punch enn den gjengse B-film. Filmen er jevnt over nokså godt laget, og hvor særlig de voldelige scenene er overbevisende skrudd sammen. Det er til tider riktig så ubehagelig å se på. Men man kan vel si at de smått absurde voldsscenene, og klovnens til tider komiske mime-aktige karakter, tilførte en viss humor i alt det grusomme.

Vel, Terrifier virker ikke å ville mer enn å servere 90 minutter med brutalitet og lidelse. Historien er enkel, og det tar ikke lang tid før Art starter sin voldsorgie. Så liker du sadistisk og grafisk vold, er dette filmen for deg. 

6 bloddråper


Halloween (2018)

Dette er på mange måter en modig film å lage. Og unødvendig vil nok mange også si. Det er kommet en hel haug med filmer om Michael Myers, dette er vel nummer 11 i rekken. Men regissør David Gordon Green gjør en god jobb. Han holder seg tro mot sjangeren og universet han beveger seg inn i og serverer et solid kapittel i sagaen om seriemorderen Michael Myers.

Vi er 40 år etter at Michael Myers traumatiserte småbyen Haddonfield, og da i sær Laurie Strodes (Jamie Lee Curtis). Han skal flyttes til et nytt fengsel, men da skjer selvfølgelig det uunngåelige: Han klarer å flykte. Og det på selveste Halloween:)

Vi har hørt flere si at dette er den beste Halloween-filmen siden Halloween II fra 1981, og vi er tilbøyelige til å være enig. Myers fremstår som beinhard og brutal, og filmen befester hans posisjon som en av sjangerens mest ikoniske råtasser. Myers harver over befolkningen i den døsige småbyen. Du mister nesten tellingen av hvor mange han hogger ned i sin jakt på det ene gjenlevende offeret fra først film, Laurie Strode. Men Laurie har ventet på dette øyeblikket. Og hun har forberedt seg godt. Jamie Lee Curtis står etter dette på podiet sammen med Linda Hamilton (Terminator) og Siguorney Weaver (Alien) når medaljene for filmverdenens tøffeste dame skal deles ut.

Greit, så kommer ikke filmen med mye nytt. Det meste av dette har vi sett før. Men det leveres med selvtillit og pondus. Og kjærlighet. Filmen flyter uanstrengt av gårde. Den har en fin og mørk stemning, og lydsporet i filmen… Ja, hva skal man si om Carpenter´s signatur-tema. Det gir oss fortsatt frysninger og vekker nostalgiske minner fra gutterommet da vi som små drittunger første gang ble introdusert til den stumme og mildt sagt bestemte Myers. Og greit, det er noen scener hvor vi gremmes over valgene Myers´ ofre foretar seg, de blir i overkant konstruerte. Men skitt au, dette er horror!

Dette er først og fremst en film for fansen. Men vi ser ikke bort i fra at den vil rekruttere nye tilhengere også. Så plukk frem Michael Myers-maska fra skuffen (med mindre du er William Shatner:)), slip kjøkkenkniven og gjør deg klar for 100 minutter med klassisk slasher-bonanza!

“He's waited for this night... he's waited for me... I've waited for him...” - Laurie Strode

7 bloddråper


furis.jpg

 

The Furies (2019)

The Furies er spillefilmdebuten til regissør Tony D'Aquino, som også star for manus. Og dette er en svært festlig debut. Den er like enkel som den er brutal, og like underholdende som den er tullete. Her får du drøye 80 minutter med heseblesende moro.

To kvinner blir bortført og våkner opp innelåst i en kasse plassert ute i ødemarka. Vi følger primært den ene av kvinnene, Kayla, som snart oppdager at hun, i likhet med flere andre kvinner der ute, blir jaktet på av sadistiske menn i ført groteske masker. Og en desperat
kamp for overlevelse begynner.

Regissør D´Aquino har uttalt at dette er en hommage til 70- og 80-talls skrekkfilmer som Texas Chainsaw Massacre, The Burning, Friday the 13th og Halloween. Og at filmen tar i bruk tønnevis med blod for å skape hissige effekter uten bruk av CGI (computer generated images). Og vi må med en gang kommentere filmens brutale uttrykk. Her får du servet en solid dose blod og gore. Filmen feiger ikke ut, og viser flere grafiske og svært hissige scener. Det hele er rett og slett meget overbevisende utført. Og den har et effektivt og pasende lydbilde, med store og tunge arrangementer.

Vi må også gi skryt til Airlie Dodds som spiller Kayla. Hun er svær godt castet til rollen, mener nå vi. Og for noen øyne. Vi likte også kostymene til karene som jakter etter de stakkars damene. En mildt sagt truende gjeng. Er for øvrig alltid skummelt med masker. Vi liker også at hele filmen foregår på dagtid. Det gjør det hele mer sårbart, ingen skygger å gjemme seg bak, men den får også et lettere uttrykk som vi tror den har godt av.

Greit, så er filmen nokså enkel. Det kan oppleves noe repetitivt, og vi blir egentlig ikke kjent med hvem som står bak og hvorfor dette skjer. Men det vi får, det får vi plenty av; en adrenalinfylt og brutal katt og mus-lek. Hvor maskete sadister jakter ned uskyldige og
(tilsynelatende) hjelpeløse kvinner, i hva som virker å være en slags lek. Men hvor det faktisk er visse regler.

The Furies er helt klart et fornøyelig tilsnitt innen slasher-subsjangeren!

6 bloddråper


Friday the 13th - The Final Chapter (1984)

Vi velger også å ta med Friday the 13th - The Final Chapter. Dette er kanskje den beste i serien, med sterk konkurranse av Friday the 13th Part VI: Jason Lives (se nedenfor).

Filmen starter der forrige film (Friday the 13th: Part III) sluttet, og hvor en død Jason Vorhees fraktes til likhuset. Vel, det sier seg jo selv at Jason ikke er død, og han flykter for å returnere til Camp Crystal Lake. Resten av plottet er langt i fra ukjent. En gjeng ungdommer ankommer Crystal Lake hvor de skal feste å ha det gøy. Eneste andre beboerne i området er en mor og hennes sønn, samt barnets mormor. Da Jason ankommer begynner moroa.

Morsom at rollelisten inneholder en ung Crispin Clover og en enda yngre Corey Feldman. Sistnevnte blir for øvrig svært sentral i filmens avslutning.

Dette er herlig 80-talls slasher. Pene og kåte ungdommer som drikker og fester, masse umotivert visning av pupper og romper, og selvfølgelig sex. Jepp, her følges oppskriften til punkt og prikke. Et effektivt lydspor legges på for å gjøre enhver scene spennende, om det er å rusle rundt i skogen på dagtid eller ta et nakenbad med gode venner.

Filmen er gory og leverer mye kreativ og gjennomført vold. Slik nå en gang slasher-filmer skal være. Jason tar godt for seg i filmen, for å si det sånn. Og spesialeffektene er meget solide. Det ser veldig bra ut, selv om 80-tallet var veldig glad i signalrød farge på blodet. I dag vet vi bedre.

Slutten på filmen, dets klimaks, funker. Dette kunne vært en fin avslutning på franchisen. Det var også planen at dette skulle være den siste Friday the 13th-filmen. Og på mange måter er det synd at det ikke endte her. Selv om Friday the 13th Part VI: Jason Lives som ble sluppet noen år senere leverer (se nedenfor).

7 bloddråper


jason lives.jpg

Friday the 13th Part VI: Jason Lives

Dette er kanskje den mest underholdende filmen i serien. Manuset er overraskende løst og ledig, med flere spøker og artige kommentarer som faktisk treffer nær blink. Filmen har selvironi og klarer å pirke borti endel særtrekk med subsjangeren. Dette er således kanskje den morsomste av Jason-filmene.

Vi starter med at Jason blir gravd opp og deretter spiddet, hvorpå lynet slår ned i spydet og vekker ham til live. Jepp, skal ikke mer til. Umiddelbart setter Jason kurs for Camp Crystal Lake, hvor en gjeng ungdommer er samlet for å ta imot en enda større gjeng småunger. Vil noen klare å stanse Jason før han utrydder leieren?

Åpningen, hvor Jason vekkes til live ved at et lyn slår ned i kroppen hans, er så tullete at det faktisk funker. Og dette området må være viden kjent for sin tåke. I nær hver eneste scene flyter det rundt et tykt lag med røyk, om vi er i skogen, på campingplassen, på vannet, you name it. Joda, det setter en stemning, men noen ganger ser det ut som det hele er skutt mens distriktets største borettslag brenner løv på dugnad.

Men latter til side. Jason er her på sitt kanskje slemmeste. Filmen er nokså brutal med flere hissige drap. Jepp, filmen har høy bodycount, men den ikke spesielt grafisk. Den holder faktisk igjen. Der andre filmer i serien ville zoomet inn på den lemlestede kroppen i det Jason gjør det han gjør best, ser vi her (som oftest) offeret først etter at gjerningen er utført.

Vi liker særlig godt karakteren Megan (Jennifer Cooke). Hun er tøff, sexy og med en kledelig maskulin selvtillit. Dette er i herlig kontrast til de mange hylende og paniske jenter vi som oftest ser løpe rundt i slike filmer. Go Megan!

Filmen slutter som må slutte. Og det er helt greit for oss:)

7 bloddråper


just.jpg

Just Before Dawn (1981) 

Dette er en noe undervurdert slasher-film fra 1981. Greit, så er den ikke så blodig og brutal som mange av sine venner i subsjangeren, men den har en trykkende stemning, herlig kinematografi og kledelig lydspor. 

En vennegjeng skal inn i de dype skoger i Oregon for å campe i villmarka. Der ramler de selvfølgelig borti noen lokale og moroa er i gang. Det er ikke vanskelig å se at regissør Jeff Lieberman var fan av Deliverance:) 

Vi veit at dette premisset høres ut som annenhver slasher-film siden midten av 70-tallet. Og det er heller ikke her filmen skiller seg ut. Det er først og fremst i håndverket denne filmen lykkes godt. Filmen klarer å skape en følelse av at noe kjipt kan skje når som helst, og den får maksimalt ut av de vakre omgivelsene. God kameraføring, smart klipp og kløktig bruk av musikk bidrar til dette. Da gjør det ikke noe om volden som inntreffer ikke er særlig grafisk eller original. Selv om vi humret godt av det første offeret i kirken. Ouch… det så vondt ut. 

Dette er rett og slett en sjeldent vellaget film innen subsjangeren. Med flere solide skuespillere, og en slutt som på ny viser hvilket kjønn som er det sterkeste. Jepp, en i vennegjengen får virkelig mulighet til å skinne, en fugl føniks! For slasher-fansen er dette vel verdt en titt. For de utenfor er det nok andre filmer som gjør kvelden mer vellykket:)

6 bloddråper


the ranger.jpg

The Ranger (2018)

The Ranger er en enkel, effektiv og kul hyllest til 80-tallets slashere. 

En gjeng unge punkere må flykte fra byen etter klammeri med politiet, og de bestemmer seg for å oppsøke den ene jenta (Chelsea) sin hytte i en nasjonal park, hvor de kan holde seg i skjul inntil de finner en plan. I denne nasjonalparken jobber det imidlertid en park ranger som virkelig gjør alt i sin makt for å holde parken fri for uønsket adferd. At han er dedikert til sitt arbeid er en mild underdrivelse. 

Dette er svært underholdende saker. Filmen har en lett og uanstrengt tone. Den er tilbakelent og selvsikker. Og den er til tider nokså blodig. Du vet hva som kommer, men klarer fortsatt å være tilstrekkelig uforutsigbar. Vi likte godt filmens antagonist. Skogvokteren har både pondus og glimt i øyet. rett og slett en skikkelig kul bad guy. Men skulle gjerne blitt enda bedre kjent med ham. Få mer info om hva som ligger bak hans noe spesielle adferd og personlighet. 

Dette er klassisk slasher; naive ungdommer som gjør dumme ting, og som deretter blir jagd av en spik spenna gæren psykopat. Med svært dødelig utfall. Og for en irriterende ungdomsgjeng. Selvopptatte og frekke. Men slik var kanskje de fleste av oss. Det er uansett litt festlig å se de slite. Selv om det som venter nok er i overkant av hva de fortjener:) Vel, hadde vi visst mer om gjengen som får unngjelde, så hadde vi kanskje brydd oss mer.

Her tar naturen hevn, bare i form av en svært hissig skogvokter. Noe som for øvrig må være en fantastisk jobb å ha. Nå ja, nå skjer det kanskje ikke like mye sprell i Rondane som i de amerikanske nasjonalparkene. 

Dette er en frisk og leken tilslag til subsjangeren, og vel verdt en titt. 

7 bloddråper


we.jpg

We Summon the Darkness (2019)

We Summon the Darkness er en underholdende slasher om kristendom, satanisme og heavy metal.

Vi befinner oss på 80-tallet, og tre unge jenter skal på heavy metal konsert. Der møter de tre amatørmusikere som de inviterer til nachspiel hos den ene jentas nærliggende feriehus.

Vi likte godt karakterene. Flere er svært så livlige og sjarmerende. Dialogene funker, det er lett og ledig og med glimt i øyet. Damene er passe forførende og gutta er passe klønete. Vi merket oss særlig den karismatiske Alexandra Daddario som overbeviser i rollen som Alexis. Vel, det meste virker som en vanlig kveld i de unges småkleine og spennende liv. Inntil noe skjer. Vi skal ikke si hva, men herfra og ut må våre helter kjempe en innbitt kamp for å unnslippe dette feriehuset i live.

Vi likte filmens første del best. Filmen har en fin oppbygging og tone. Halvveis ut tar filmen en brå sving, hvor tempoet dras opp og voldsspiralen igangsettes. Det er fortsatt nokså festlig, men det blir litt i overkant generisk. Her burde manusforfatter Alan Trezza gravd litt dypere i sine mer kreative skuffer.

We Summon the Darkness er lettbeint og humførfylt moro som har tilstrekkelig sjarm og iver til at den holder helt til mål.

6 bloddråper


next.jpg

Next of Kin (1982)

Next of Kin er en liten australsk klassiker. Filmen er nokså bortgjemt og glemt, men den fortjener virkelig en titt. Dette er kanskje ikke en erketypisk slasher. Her er det også en fin dose Giallo, hint av haunted house og en liten dæsj home invasion.

Etter morens død arver Linda et pleiehjem ute på den australske bygda. Det skal imidlertid vise seg at både pleiehjemmet og Lindas familie har noen mørke hemmeligheter som er i ferd med å vise seg frem. På svært brutalt vis.

Det er gøy med australsk horror. Australienerne har vist at de kan sjangeren med nyere filmer som Killing Ground, Babadook, Lake Mungo, The Loved Ones, Relic og mange flere. Men de har også noen gamle klassikere som har masse nerve og stemning, og Next of Kin er her et godt eksempel.

Dette er en selvsikker lavbudsjettsfilm som får mye ut av lite. Særlig takket være svært godt kameraarbeid. Filmen er en slow burner, med en sakte, men stødig, oppbygging, før den ender i et voldsomt og voldelig klimaks. Regissør Tony Williams er god til å mane frem en uhyggelig stemning, og selv om det ikke skjer så mye så er det spennende hele veien. Filmen har for øvrig ved flere anledninger blitt sammenlignet med Kubricks mesterverk The Shining, og det er ikke vanskelig å se hvorfor.

7 bloddråper


part 4.jpg
part 2.jpg

Fear Street: Part One - 1994

Fear Street: Part Two - 1978

Fear Street: Part Three - 1666 

Netflix sin store skrekk-satsning av 2021 er intet mindre enn en trilogi basert på en populær skrekk-bokserie for ungdommer som utkom på 90-tallet. Med en nesten 6 timers sammenhengende historie spunnet over 3 tidsperioder er dette temmelig ambisiøse saker.  Litt av en utfordring å få det til å henge sammen, skulle man tro. 

Lykkes de? Ja, det synes vi!

For dette er underholdende og morsomme saker; det er lettbeint, actionfylt og passe tullete, med en gjeng ungdommer i sentrum som skal forsøke å løse et skummelt mysterium og hamle opp med overnaturlige krefter.

Handlingen starter i 1994 i en fiktiv amerikansk by som heter Shadyside. Shadyside har, som navnet antyder, vært preget av mye drap og kriminalitet opp gjennom historien, sammenlignet med den mer vellykkede nabobyen med det passende navnet Sunnyside, hvor selvsagt de rike bor. Det foregår bitter rivalisering mellom disse byer, nesten som en klassekamp.

Vi møter Deena og broren som bor i Shadyside og deres to tenåringsvenner. Etter en sørgemarkering for et grusomt massedrap på et kjøpesenter i Shadyside, vikler tenåringene seg inn litt av et mysterium, hvor Deena’s store forelskelse, tenåringsjenta Sam, kommer til å spille en sentral rolle. 

Det er mye historie som skal fortelles her, og som brettes utover tre filmer og tre tidsperioder. For når første filmen befinner seg på 90-tallet, spoler man ca 20 år tilbake i film nummer to, for deretter å hoppe over 300 år (!) tilbake til 1666 i siste installasjon. Vi er i utgangspunktet ikke særlig fan av å hoppe så mye bakover i tid for å få lange bakgrunnsforklaringer på noe vi allerede vet skal komme til å skje. Men her synes vi det funker, da det er et mysterium som skal rulles opp, med mange ubesvarte spørsmål, og at filmene derfor funker bra isolert sett (dog må de sees i riktig rekkefølge og i sammenheng:) ) 

Dessuten er det morsomt med de distinkt forskjellige tidsperiodene da det innebærer veldig ulike stiler, visuelt sett og at filmene er  plassert i tre ulike miljøer, henholdsvis by, sommerleir og gammel landsby. I de to første filmene har de også klint til med mye tidsriktig musikk som selvsagt er veldig morsomt gjenhør. Må ha kostet noen kroner å få all den musikken på plass! 

I og med at det er mye handling, skal det godt gjøres å få alt til å henge like bra sammen. Enkelte ganger stusset vi litt på vendingene, at innimellom ble ting litt hastig forklart, eller at det ble tatt noen narrative snarveier for enten dramatisk effekt, eller for å få historien til å gå opp. Men dette er pirk; alt i alt synes vi de dro det fint i land, og at det ble en god og tilfredsstillende slutt på dette lange omfattende mysteriet.  

Filmene er stappfull av referanser til filmer som Friday the 13th, Halloween, Scream, Carrie, A Nightmare on Elm Street, The Goonies og mange, mange flere. Og siste film i trilogien (Fear Street: 1666) er mer som folk horror å regne, hvor tankene går til filmer som The Witch og Apostle. Med andre ord bør det være noe for enhver smak her! 

Filmene byr på interessante og engasjerende karakterer som vi bryr oss om, godt hjulpet av dyktig skuespill fra alle parter. Vi tror det relativt unge skuespillerensemblet kommer til å ha en god karriere foran seg, for her synes vi de overbeviste stort. Må særlig fremheve imponerende innsats av Kiana Medeira i rollen som Deena, som portretter en sterk rolle som vi tror på.  

Selv om disse filmene har stor kommersiell appell og har som ønske å treffe bredt, så er det forbausende voldelig til tider. De tør å kline til og er en endel blodigere enn de slasher-filmene vi vokste opp med, for å si det sånn. For eksempel er film nummer 2 (Fear Street: 1978) en svært brutal og nostalgisk nikk til filmer som Friday 13th, Sleepaway Camp og Burning. Her er dødstallene like høye som ofrene er unge. 

Oppsummert er Fear Street-trilogien en meget overbevisende produksjon. Det både ser og høres bra ut, og selv om det er mye nostalgi, så er det moderne og tidsriktig skrudd sammen. Kult med kvinnelig regissør, og særlig imponerende ettersom Leigh Janiak har kun én tidligere spillefilm på sin CV. Men den er til gjengjeld vel verdt en titt; Honeymoon

7 bloddråper


Eden Lake (2008)

Eden Lake er en knallgod britisk horror fra 2008. Like tøff som den er provoserende.

Vi er med et kjærestepar på hva som skal være en romantisk campingtur ved en avsidesliggende innsjø på den engelske landsbygda. Her møter de imidlertid på en gjeng bedritne tenåringer som har omsorgssvikt og mangel på empati tatovert i panna. Denne filmen kunne nesten vært plassert i kategorien Hillbilly-horror, men vi valgte å ta den med her. Vel, parets eiendeler forsvinner, og i et forsøk på å konfrontere ungdommen for å få tingene tilbake, eskalerer situasjonen seg, og herfra og inn venter den ene brutale og smertefulle opplevelsen etter den andre.

Det stakkars paret spilles for øvrig fremragende av Kelly Reilly og Michael Fassbender. Spesielt morsomt å se Fassbender i en slik rolle. Her er han langt unna Steve Jobs og X-Men. Men du er ikke en ekte skuespiller før du har blitt banka opp og torturert av en gjeng drittunger. Dette er Gummo møter Motorsagmassakren. Sadistisk og mørkt. Og faktisk med en slutt som funker. Pluss i boka der altså. Det er bare å slå fast at britisk ungdom suger, og at eplet sjeldent faller langt fra stammen.

8 bloddråper


Halloween Kills (2021)

Mike Myers er en fyr det er vanskelig å få has på, det er helt klart. Halloween Kills; nok en film i denne franchisen vi tydeligvis aldri blir lei, og slasher-legenden er selvsagt på morderisk tokt igjen. Denne gang om ikke enda mer brutal og nådeløs. Vi har vel kanskje aldri sett ham så hissig. De som står i hans vei, får gjennomgå for å si det slik. Ikke minst helt uskyldige folk i sine hjem som får et mildt sagt ublidt hjemmebesøk fra denne karen.

Fy flate så grafisk og drøy volden som skildres er i Halloween Kills, åpenbart at vi har oppjustert hva som er greit å vise nå til dags, og hvor man med dagens filmteknikk også får disse scenene til å se grotesk bra ut. Blir nesten litt komisk til tider, i overkant voldsomt. Litt rart muligens, med tanke på at dette tross alt dreier seg om kommersiell main-stream horror som skal kunne appellere til alle som vil «kose» seg med litt horror. Vel, ikke mye kos her. Mulig det er innpakningen og konseptet som på en måte tillater å vise slik grafisk vold, at det liksom blir litt tegneserieaktig? Eller at vi nå rett og slett tåler så mye mer, og at vi har hevet standarden for hva vi krever av spesialeffekter i slike scener? Uansett; hissig er det!

David Gordon Green står også for denne (som med den forrige), en regissør som utvilsomt er meget dyktig. Solid gjennomført, godt tilskrudde scener, massevis av referanser til originalen, mye bra kameraføring, driv i historien osv. Rett og slett lite å utsette på denne rent håndverksmessig!

Og det er et artig persongalleri som er med, for denne gang mobiliseres hele bygda til å ta hovedskurken. De begynner å bli grådig lei etter drøye 40 år med terrorisering  fra denne klin gærne karen. Alle skal med, purk og innbyggerne står sammen i denne dugnaden; eller for å sitere deres kamprop; “Evil dies tonight!”

Vil de klare å få has på han denne gangen?

Det skal vi selvsagt ikke røpe, men vi tenker vel at sjansene for at de kan lykkes nok aldri har vært større.

Så absolutt en verdig oppfølger, og selv om det selvsagt blir litt tullball her og der, for ikke å snakke om hvor usannsynlig og lite troverdig alt sammen er (!), så er det enkel og brutal underholdning. Og fans av franchisen blir nok ikke skuffet!

7 bloddråper


X (2022)

X er en vellaget og velsmurt horror med referansene i behold. Noe som heller ikke er en overraskelse når man ser at det er Ti West som har både manus og regi. Ti West er kanskje ikke den mest originale katten i skrekkens bakgård, men han kan sjangeren, det er det liten tvil om. Han holder seg trygt innenfor sjangerens normer og regler og vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på og når. Blir det litt forutsigbart? Joda. Men for mange er forutsigbarheten noe av sjangerens sjarm. Og ikke alt er like forutsigbart, feks. har West en artig vri når det gjelder hvordan filmens antagonister, det gamle ekteparet, portretteres.

Vi er på 70-tallet hvor en gjeng frisinnede ungdommer er på vei gjennom sørstatene i en varebil. En slik start bør virke kjent selv for de som aldri har sett en skrekkfilm. Og det er en grunn til at f.eks nær all hillbilly horror starter slikt; det funker. Uansett, gjengen har leid et isolert hus på bondegård av et gammelt ektepar for å spille inn en pornofilm. Men dette ekteparet skjuler selvfølgelig noen mørke hemmeligheter.

West kan som sagt sjangeren, så vi får flere ekle og grafiske scener, nakenhet og blod, hylende kvinner og tryglende menn. Scenene er godt skrudd sammen, det meste sitter hva gjelder det filmatiske. Det filmen mangler i originalitet og særpreg forsøker den å kompensere med overskudd og entusiasme. Og filmen er energisk, fremoverlent og leken. Den er lite selvhøytidelig og primært ute etter kun en ting; ha det moro! Og joda, det er gøy å følge denne pornoinnspillende gjengen i deres møte med den amerikanske bygda og noen av dets svært tvilsomme beboere.

X oppleves som en nokså vellykket og frisk hyllest til 70- og 80-tallets skitne og sjarmerende lavbudsjettsskrekkfilmer. Og som nær perfekt akkompagnerer en iskald six-pack og en familiepakke med ostepop. God film!

7 bloddråper


Pearl (2022)

Dette er historien om Pearl, en stakkars ung pike som vokser opp i rurale USA i 1918, hvis eneste drøm er å bli en berømt danser. For å oppnå sin drøm møter unge Pearl på flere utfordringer, som hun møter med vekslende hell. Filmen er en prequel til X (2022), og gir oss bakgrunnshistorien til skurken i sistnevnte film. 

Regi har Ti West, en ringrev innen sjangeren som tidligere har gitt oss filmer som X og The House of the Devil. På manussiden har han denne gang med seg Mia Groth, som også bekler hovedrollen som Pearl. Noe hun for øvrig også gjorde i X. Det er ikke store historien vi får servert, men Pearl er en interessant og engasjerende skildring av en ung kvinne på randen til sammenbrudd. Og Groth kler rollen svært godt. Hun går inn med masse energi og entusiasme. Sørlig i nærbildene viser hun stor dybde og uttrykk. Ta feks filmens siste scene. 

Filmen ser skikkelig digg ut. Dette er technicolor-inspirert, med klare, skarpe og friske farger. Litt kitch-aktig. Dette gir filmen et artig uttrykk, som å se en brutal Wizard of Oz. Hvor Dorothy goes completely mental. Er vanskelig å ikke trekke noen paraleller til dagens unge. Når du spør hva de vil bli når de vokser opp svarer den store majoriteten; berømt. 

Ti West kan faget. Dette er jevnt over solid håndverk. Vi likte godt bruken av split screen mot slutten. Alt i alt en en frisk og livlig tilnærming til sjangeren, og ikke uten mørk humor. Filmen er nokså snill, selv om vi får litt blod og gore også. 

7 bloddråper


The Midnight Meat Train (2008)

The Midnight Meat Train er en blodig og actionfylt reise ned i New Yorks T-bane nettverk, hvor en mystisk og svært så resolutt seriemorder jakter på intetanende ofre som skal ta siste T-bane hjem. En nysgjerrig fotograf (Bradley Cooper) er vitne til en av de mange forsvinningene, og han bestemmer seg for å forsøke å avdekke hva som faktisk skjer.

Regissør Ryûhei Kitamura har lang erfaring innen sjangeren, og som senere har gitt oss godbiter som Down Range (2017) og Nightmare Cinema (2018). Denne mannen kan sitt fag, det er det liten tvil om. The Midnight Meat Train er for øvirg baser på Clive Barker sin novelle fra 1984 med samme navn. Og Kitamura har fått mye skryt (kanskje mest i ettertid) for hvordan han har klart å adoptere novellen til det store lerretet.

Filmen er visuelt kald og kjølig, og med en alltid tilstedeværende nerve og en trykkende stemning. Regissør Kitamura klarer heldigvis å etablere interessante karakterer vi bryr oss om, hvilket gjør slutten mer engasjerende og intens. Og ikke minst har filmen en svært tøff skurk, portrettert av den tidligere fotballspilleren Vinny Jones.

Historien sporer nokså av mot sin tredje akt, på godt og vondt. Hadde vi trengt tvisten? Kanskje ikke, men historien blir med det noe mer abisiøs og omfattende. Vel, historien er kanskje ikke filmens styrke, det er dens sterke visuelle stil og godt orkestrert brutalitet. Her skal øyeepler dras ut, lemmer avkuttes og tenner trekkes. Filmen kliner til. Det blir kanskje i overkant actionfylt, men det er proft laget. Og med solide skuespillere i hovedrollene som gir alt, særlig Bradley Cooper. Det er gøy å se horror gjøres så gjennomført. Og for de av dere som er ute etter noe mørkt, makabert og blodig, så vil dere nok underholdes:)

7 bloddråper


Kristy (2014)

I Kristy møter vi en ung kvinnelig student som skal tilbringe Thanksgiving alene i sin hybel på et forlatt campus. Tilsynelatende ut av intet blir hun plutselig forfulgt og plaget av maskerte gjerningsmenn. At hun tilbringer Thanksgiving-helgen alene på campus, gjør henne selvfølgelig bare mer sårbar. 

Og Kristy leverer det den tilsynelatende lover; mye adrenalin og spenning. For dette er en skikkelig katt og mus lek. Den stakkars jenta jages rundt i en drøy time uten stans. Det kan fort bli for mye, men filmen klarer å holde interessen hele veien. Mye takket være en solid hovedrolleinnhevar (Haley Bennet) som evner å skape en relasjon med seeren. Hun balanserer fint mellom å være tøff og sårbar. Filmen er ikke særlig grafisk, men det trenger den heller ikke være. Her ligger underholdningen i de mange jakt-scenene, som heldigvis er godt skrudd sammen, med godkjente kreative og artige vendinger.

Greit, så er ikke filmen fryktelig original. Tankene gikk titt og ofte til de flere Purge-filmene, samt The Strangers og Ils. Men Kristy er overraskende effektiv, og hakket mer underholdende enn flere av sine mer middelmådige slektninger i subsjangeren.

6 bloddråper


Terrifier 2

Art the Clown fikk i 2016 sitt skikkelige gjennombrudd i filmen Terrifier, skrevet og regissert av Damien Leone. Denne lavbudsjetts-slasheren ble en overraskende hit med sin kompromissløse og grafiske skildring av vold og lidelse, og publikum har siden da nær skreket etter en oppfølger. Og dette fikk de i 2022, også denne gang med Leone ansvarlig for manus og regi.

Terrifier 2 ble en skikkelig snakkis og jevnt over godt mottatt både av kritikere og publikum. Så vi var noe nysgjerrige på om den levde opp til nokså høye forventninger. Til det er svaret både ja og nei.

I oppfølgeren returnerer Art the Clown til den døsige småbyen Miles County, hvor han på ny, og tilsynelatende nokså umotivert, begynner sin nedslaktning av uskyldige ofre. Han har peilet ut tenåringsjenta Sienna og hennes yngre bror, som for øvrig virker å ha en tilknytning til klovnen, ettersom klovnen dukker opp både i deres drømmene og deres avdøde fars skissetegninger. 

Terrifier 2 er av den gamle skolen. Utseendet, dialogene, synthmusikken og tilnærmingen til det voldelige har et viss 80-talls B-film preg over seg. Hvilket for så vidt kler filmen, og tillater den å komme unna med kanskje mer enn den burde. Historien er imidlertid mildt sagt svak. Den hinter til noen interessante koblinger og bakgrunnshistorier, men den klarer ikke nøste det hele sammen på en tilfredsstillende måte. Og filmen er nok en halvtime for lang. Det er betydelig forbedringspotensialet både hva gjelder dialoger, skuespill og tempo, men det er heller ikke her filmen ønsker å sette sitt spor; det er på den kompromissløse skildringen av brutalitet. Og her lykkes den til gjengjeld svært godt. Filmen er vond og slem. Den serverer bøttevis av sadistisk og brutal vold. Her skal det lemlestes og tortures. Det kuttes, skjæres, piskes, skalperes, revnes, etses, og mye, mye mer. Det blir nesten litt tegneserieaktig over det hele. Vi lar oss imponere over hva Leone og gjengen har fått til på såpass lavt budsjett, da hele moroa kostet kun i overkant av 2 millioner kroner. For spesialeffektene er imponerende. Voldsscenene sparker skikkelig godt fra seg. Det er entusiastisk og overbevisende fremført, og like kreativt som det er blodig. Dette er kanskje ikke den hissigste filmen vi har sett, men den er helt klart blant de mer brutale som har truffet et så stort og bredt publikum. . 

Filmen er, i våre øyne, i overkant hypet, men genre fans vil nok smile godt etter visning, for her er det mye å la seg underholde av! 

7 bloddråper


Sick (2022)

Sick er en film uten de store ambisjonene, men som lykkes med å rendyrke subsjangerens særtrekk og styrker.

Vi er midt i covid-pandemien, og de to college-venninnene, Parker og Miri, skal tilbringe helgen alene på et isolert landsted. Førstnevntes kjæreste, eller elsker om du vil, dukker uanmeldt opp. Det gjør også noen maskerte menn med svært brutale hensikter. 

Sick beveger seg fremover i høyt tempo, og de av dere som liker heseblesende katt- og mus-lek, vil nok kose seg. Regissør John Hyams er god å lage tette og klaustrofibiske situasjoner. Noe han også gjorde i sin forrige film, Alone (2020). Filmen drar også nytte av å ta utgangspunkt i den panikken covid-pandemien utløste verden over. En konstant frykt for å bli smittet, med hyppig bruk av masker og sosial distansering. Tre år senere føles dette som lenge siden, men det var det jo virkelig ikke. Sick gjør nok endel narr av måten covid ble håndtert på, og parodierer den ovenfor nevnte frykten. Mannen bak manuset er faktisk Kevin Williamson, som står faktisk bak den legendarisk Scream (1996). Sick er imidlertid langt i fra like kløktig. Men den er intens og spennende. En vellaget slasher som for det meste beveger seg stødig innenfor de begrensede rammene den har gitt seg selv.

Det er forresten en ting vi til stadighet undrer oss over; hvorfor stikker ikke folk hull i plastposen når de får den tredd over hodet istedet for å vifte rundt med armene etter luft? Plastposer er jo ikke laget av metall, men, ja, nettopp; plast. 

6 bloddråper


Thanksgiving (2023)

Etterfulgt av en Black Friday-tragedie i et varehus, starter en Thanksgiving-inspirert morder å terrorisere byen Plymoth, Massachusetts, selve fødestedet til denne berømte høytiden. En gjeng ungdommer havner selvsagt midt oppe i marerittet denne pilgrims-forkledde morderen har satt i gang.

Dette er underholdende saker servert av Eli Roth, en regissør som har befestet som seg om en horror-filmskaper gjennom mange år. Eli Roth er ingen sofistikert regissør, men er dyktig på sitt håndverk, og lager horrorfilm i tradisjonell forstand, med fokus på det brutale.

Åpenbart at Roth er fan av sjangeren, og som filmene hans bærer preg av. Mye entusiasme og horror-glede som formidles, historier som er ment å underholde og sjokkere, mer enn å bringe noe særlig nytt til bords, formmessig eller innholdsmessig. Også her; man er i velkjent territorium, men litt artig at historien tar utgangspunkt i Thanksgiving-høytiden, som jo er en viktig tradisjon i USA. Man har ellers sett så mye film som baserer seg på julehøytid, sommerferie, Halloween, eller andre «hygge-tider», så litt moro at de her prøver noe nytt. Samtidig retter filmen morsom kritikk mot Black Friday-hysteriet, som foregår rundt Thanksgiving-tiden, og som danner bakteppet til det grusomme som skjer. Så litt satire her altså, og en lite subtil kommentar til den materialistiske grådigheten og forbruker-galskapen som Black Friday på mange måter representerer.

Filmen følger en type slasher, Scream-aktig tenårings-formel, hvor hvem som står bak holdes uklart gjennom filmen. Vi synes filmen lykkes med å opprettholde spenningen gjennom filmen og som leder til det uunngåelige klimakset til slutt.

Roth vet å underholde og vi må vel nesten si at dette kan regnes for å være en av hans bedre filmer. Filmen har få til ingen dødpunkter, den fremstår stramt og effektivt fortalt, og nokså helstøpt må vi si. Og ikke minst er den nokså blodig og brutal.

Alt i alt en godt gjennomført slasher-film med høy underholdningsfaktor!

7 bloddråper